hits

Jeg er jo ikke gal

Jeg spurte mannen min hvordan han kunne finne på å bli gift med meg med tanke på hvor "gal" jeg var på den tiden vi fant hverandre igjen. Svaret fikk meg til å gråte av glede og stolthet over hvor reflektert og jordnær han er. " Du er ikke gal, du er traumatisert, det er stor forskjell på det. De som kaller deg gal, vet ikke hva de snakker om og ville ikke greid noen av dine utfordringer" 

Han har jo så rett når jeg bare får tenkt meg om. Galninger dreper, raner, voldtar og jukser. Det gjør ikke jeg. Likevel er det slik at de som rakker ned på deg setter spor det er vanskelig å fjerne, blekne. Men å være gift med denne mannen hjelper veldig. Ærlig, reflektert og uten dikkedarer, godt opplært av sin far som også var en utrolig flott type. 

Jeg traff min kjære etter et opphold på Modum Bad. Oppholdet var fint, men følelsene, tankene og ensomheten var overveldende etterpå. Dessverre fikk jeg ikke oppfølging av kommunen etter oppholdet, og jeg var ikke istand til å gjøre noe med det. Full av angstdempende og antipsykotika, en av viktige ting vi sluttet å være avhengig av på Modum, sitter minnet om en enorm redsel og ensomhet igjen fra den tiden. Flere tilfeller av utnyttelse av min tilstand, gjør meg rasende over hvor sleipe noen er. 

Ca et halvt år etter var jeg etablert i egen leilighet og mannen min kom på besøk. Et besøk som var hyggelig og jeg kunne ikke forstå at det var ca 20 år siden vi fløy sammen. Han kom flere ganger og for min del er det sant som de sier: gammel kjærlighet ruster ikke. Men at han ikke ble vettskremt ut døra, men heller holdt meg trygt og godt, er utrolig. Han holdt ut og han var aldri nedlatende. Sorg og galgenhumor preget perioden, men jammen kom vi styrket ut av det. 

Jeg gleder meg stort til å bli besteforeldre sammen med denne vakre mannen, som også min datter forguder. 

Trygg på meg selv er på vei

Jeg har kommet til et viktig veiskille i livet mitt nå. 50 år, snart Bestemor (gledes stort), elsker mannen min , gift i 5 år, kjærester i snart 7 år. Hadde noen spurt meg for 30 år siden, hadde jeg ledd høyt og ment det aldri har vært meningen jeg skal bli gammel og lykkelig. Det lå liksom ikke i korta mine, men min kjære mann har guidet meg gjennom mange vanskelige tanker og avgjørelser med sin lune humor, kloke råd og uendelighet av tid. Skal ikke legge under en stol at han er noe av det mest praktiske, systematiske, empatiske og kunnskapsrike menneske jeg kjenner. Han har en forståelse av mennesket som kan gjøre meg matt. Han kan få meg til å synes synd på de «verste» og gjennomskue de «beste» Når han da i tillegg er helt uten fordommer, åpen for lærdom og verdens snilleste, ja da kan jeg ikke klage. Skulle ønske jeg kunne vært like mye for ham tilbake.

Hele oppveksten erfarte jeg at man ikke kan stole på noen. Skulle noen være snille, kunne du banne på at det kom til å koste meg dyrt. Siden jeg flyttet ofte fikk jeg aldri muligheten til noen livslange ekte vennskap. Og det verste er at det var selvvalgt. Jeg trodde ikke jeg var et menneske noen ville satse på og oppførte meg deretter. Gudene vet hvordan mitt første ekteskap kunne vare så lenge som det gjorde, men det hjalp nok at vi hadde en herlig datter sammen. 

Jeg satte mennesker jeg brydde meg om på prøve, ikke noe vits i å pynte på det. Jeg snudde ryggen til de fleste fordi jeg ikke orket avvisningen jeg var sikker på kom til å komme. Kun de menneskene som trengte min hjelp, var jeg tilstede for. Det har alltid, og gjør fortsatt, gitt meg glede å være til nytte og trekke meg ut når det ikke lenger er nødvendig. Gjerne utslitt fordi jeg gir alt for at ingen skal få føle seg som jeg har gjort. Tanken på at noen ville være min venn helt uten baktanke slo meg aldri. Jeg tillot andre å behandle meg dårlig, skulle bare mangle, jeg var en liten dritt. Sjeldent lot jeg noen se hvor mye det såret meg til tider. Og siden jeg sjeldent og aldri tar første kontakt, forsvant menneskene rundt meg. Nå vet jeg at om jeg vil være venn med noen må jeg tørre vise meg og ikke tro jeg er i veien. Dette jobber jeg med nå, flink er jeg ikke, men det kommer seg vel. 

Har allerede vært en tur i Gamlebyen alene og kost meg, ikke farlig det. Jeg plager ingen og selv om jeg ønsker å se etter venner, er jeg ikke helt tøff nok ennå. For det er skikkelig trivelig å sitte på vollane og drikke kaffe og skravle, gjorde det med en god venninne og følelsen sitter ennå. Når varmen slipper litt taket, skal jeg ta med hundene. Nå fungerer de dårlig i solen, selv med medbrakt vann. Trives best om kveldene de om dagen. 

Min herlige datter er en solstråle i livet mitt og det er kjempekoselig å planlegge for det kommende lille nurket. Veldig rart at min baby skal ha baby. Men jeg kan ikke bruke opp tryggheten hennes, hun har et liv å leve og der vil jeg være en glede og ikke en byrde. 

Noen løse tråder har jeg i livet mitt, men det er vel ganske normalt, uansett hva trådene er tenker jeg. Men fly i postkassa og vente på brev og andres avgjørelser, er jeg lei, og det offentlige er trege og skal ikke styre mine dager mer. For å si det sånn at når avisene skriver ventetider på flere år, ja da er det bare å prøve å gå videre. Jeg kan nemlig selv bestemme hvor mye ting skal prege mitt liv, hvertfall med litt øvelse. 

Så nå skal jeg øve meg på å kontakte mennesker, bli sosial, oppleve litt, få påfyll og slutte og være både redd og sjenert. Klart det finnes påfyll for meg også. Men da må jeg stole på at jeg er bra nok og slutte lytte til «haterne». Om jeg ikke hører fra noen er det mest sannsynlig at de lever livet eller at de sitter og føler seg masete om de trenger seg på, akkurat som meg, og hvor dumt er vel ikke det? Det verste som kan skje er at en får nei eller jeg liker deg ikke, jaja, slik er livet og det behøver ikke være meg det er noe galt med for det. 

Snart blir jeg å finne ute blant folk, kanskje jeg til og med ringer noen og så får bare de som avviser meg gi meg kunnskap om at alle er forskjellige med ulike bagasjer og det synes sjeldent utenpå. 

Hvertfall nå som kommende kjempestolt bestemor må jeg leve...

En ubetydelig liten tilbakegang

Det er deilig å ha fylt femti og trekke renere pust inn i kroppen. Livet er roligere, mer behagelig og mindre bekymret. Jeg klarer ganske bra den nye måten å tenke på; i dag er en ny dag, i går er ferdig. Likevel lurer jeg på hva som er galt med meg når mismotet klumper seg i magen og selvtilliten faller i bakken med et brak. Alt er så bra, på en slik normal måte. Ingen problemer er for store til å løses og elsklingen min er en super støttespiller. Jeg føler at jeg stort sett er flink til å takle livet og jeg gleder meg til fremtiden. Jeg deltar i livet mye mer og er mye mer uredd.

Likevel sliter jeg noen ganger med å stole på livet jeg lever. Gammel vane får meg til å lure på når alt skjærer seg. Problemene i livet er helt normale, dette kan umulig være mitt liv? Jeg skriver ned alt som er positivt og listen er lang. Det negative bør ikke skrives ned, det har ikke lenger varig plass i livet mitt, håper jeg, og fortjener ikke plass på arket. Men jeg har en dum redsel for  å stole på mennesker og selv om jeg forsøker hardt å være sosial og omgjengelig, har jeg lett for å falle tilbake til ensomheten. Hendelsene i fortiden sitter dypt og hardt i ennå og selv om jeg vet at jeg nå er sterk nok til å stå imot eller at elsklingen min eller datteren min vil si fra om jeg blir dum og blind igjen, ligger det en sår redsel langt bak der som ønsker å beskyttes.

Jeg har hatt noen spesielle mennesker i livet mitt opp gjennom årene. Av en eller annen grunn har jeg ikke hatt noe med dem å gjøre når jeg er sterk psykisk. Da har jeg vel hatt litt lett for å si ting rett ut og ofte slått hardt ned på urettferdighet. Jeg har ikke vært lett å lure med på hemmeligheter, men heller sagt tydelig fra om egne grenser. Jeg er en dame med mye galgenhumor og empati, og jeg kan ikke like mennesker som tar seg selv for høytidelig. En god latter forlenger livet og heldigvis har jeg likesinnede rundt meg også. 

Men når jeg er syk, ptsd med alle bakdelene, altså at jeg takler livet dårlig på grunn av traumer, da kommer plutselig snikerne inn i livet mitt igjen. De vet jeg er en skumgummidott og de kan lede meg til mye rart, glad som jeg er for at noen vil være vennen min. Med jevne mellomrom, i takt med min egen sykdom, har disse menneskene kommet og gått. De har vel selv sett at det ikke tåler dagens lys og gjemt seg når jeg har blitt friskere. Flaks for dem har jeg skammet meg mye over egen dumhet/hjelpesløshet, i ettertid og kostet mye under teppet. Jeg ser at jeg har blitt mye utnyttet og jeg er fast bestemt på at jeg ikke vil ha slike rundt meg, verken som syk eller frisk. Av en eller annen syk grunn skal jeg på død og liv hjelpe alle når jeg har det vondt selv. Og noen utnytter det til fulle. Jeg tenker med gru på alle jeg har "hjulpet" i ren takknemlighet over å bli sett og godtatt. Jeg burde absolutt tatt noen alvorlige oppgjør med noen, men spørsmålet er vel som min mann sier; forstår de såpass selv? Har slike mennesker samvittighet?

Jeg forsøker å sette meg inn i noens personligheter. De har nok med seg selv og kan aldri hjelpe til om det ikke er grassalt godt betalt. De har ingen problemer med å sitte å se på at andre jobber og tilbyr seg aldri en hjelpende hånd. Om de trenger hjelp selv derimot; hjelpen skal være rask, god, gratis og i deres tempo. Jeg kan bruke timesvis på å høre på tåpelige problemer, de fint kunne fiksa selv, om de orket ta ansvar for egne handlinger. Penger og verdisaker får det til å gå rundt for dem og de kan ikke vente med "låne" og utrykket sterk misunnelse selv om de har det veldig bra selv om de bare prioriterte annerledes. Disse menneskene sier ikke noe positivt om andre uten at jeg drar dem igang og de må styres hele veien for ikke begynne klage på alt og alle. 

Så nei; de forstår nok ikke selv. De synes faktisk det er urettferdig at de blir stilt krav til, at de må gi for å få og at takknemlighet og romslighet gir mye gratis glede. I deres øyne er det faktisk greit å baksnakke meg fordi jeg er syk. Det er greit å tråkke på andre som er liggende, det ligger i deres natur og de vil aldri rekke ut en hånd uten at det ligger en fristelse å venter. Slike mennesker passer jeg overhodet ikke med og det er derfor jeg ikke menger meg frivillig med dem i dagliglivet. Jeg er lei krokodilletårer og har lite til overs for voksne bortskjemte mennesker som legger seg ut med alle og enver. Det er liksom alltid andres skyld at de ikke lykkes,hva nå en lykke betyr for dem. Alle andre må ta ansvar selv når de blir voksne. Vi trenger alle å klage litt, det er ikke det, men på alt og alle? Nei, det går jeg ikke på lenger. 

Jeg kan aldri beskytte meg mot slike mennesker, jeg kan være glad for at de ikke er så mange og at jeg ikke lenger har dem i livet mitt. Jeg kan trene meg på å luke ut slike mennesker før de fester seg, for de er lette å kjenne igjen egentlig. Men jeg må slutte å mistenke hyggelige mennesker, jeg kan tillate meg å være litt mer frampå, ikke alltid tro at de fant meg for lett. For dette nye livet mitt innebærer at jeg er bra nok, for de som betyr noe og det er viktigst i lengden. Er det slik at   jeg ikke klarer ta kontakt, betyr ikke det at jeg er glemt eller ubetydelig, det betyr bare at alle har et liv å leve og en timeplan som skal gå opp. Akkurat som meg. Min fortid skal få så liten makt over livet mitt til slutt, at hadde det ikke vært for øra hadde smilet gått rundt. Og jeg er på så god vei, stien ryddes mens jeg går og jeg får tåle noen mageonder og tilbakefall i nye og ne. Folkene  i livet mitt er gode, ekte mennesker med følelser, tanker, sykdom og glede, men mest av alt empatiske og ydmyke nok til å innse at vi ikke kan være hverken like eller perfekte. 

 

 

 

Veien videre ser lys ut

Jeg kan ikke og vil ikke lenger la følelsene styre livet mitt, fornuften skal få styre følelsene og de følelsene som ikke hører, skal ikke lenger få førsteplass. Jeg har endelig blitt sjef over eget liv. Fortiden skal ikke lenger hemme meg, den har lært meg mye, men nå er det nok. Jeg mener ikke at jeg bare skal glemme fortiden, men den er ikke lenger sjefen i mitt liv. Jeg skal fortsatt ta hensyn til noen av spesialbehovene, men de skal ikke lenger planlegge dagen min. 

Livet kan være noe dritt for alle, men det er også en vidunderlig gave. Det finnes ikke lenger noen mening i å reagere som "folk flest" på ting, for hvem er egentlig "folk flest"?  Jeg er folk flest! Og mine reaksjoner er normale på lik linje som alle andres reaksjoner på hendelser. Det er nemlig ikke unormalt å reagere, det unormale er at omgivelsene ikke forstår. Livet skjer alle og uten reaksjoner er vi døde. 

Vi er alle forskjellige med forskjellige behov og det er helt normalt. Det er ingen sykdom å ha følelser, det blir en sykdom om hele livet kretser om det negative som du ikke tørr slippe ut og få sørget ferdig. Gi seg selv tillatelse til å føle, sørge, sinne og glede. Det er ingen som kan bestemme over det utenom deg selv. Omgivelsene må lære seg at også jeg har behov for å minnes eller la vær å minnes. Sånn ca makan til alle andre mennesker. Vi trenger alle spesialbehandling, det er ikke noe spesielt med det. Vi er unike med unike bakgrunner og unike behov, hele gjengen. 

Jeg har greid å fylle 50 år, det hadde jeg aldri drømt om og jeg skal hvertfall ikke bruke resten av livet på å skamme meg eller bry meg om hva andre mener. Andre må gjerne mene alt mulig rart om meg, jeg for min del har nok med meg selv og mine. At andre bruker energi på meg, er deres valg av ressurser og tid. Det er opp til meg å nyte livet, bruke kunnskapen min, hjelpe andre og mest av alt bare elske familie og venner. Fremtiden ser lys ut; rett og slett fordi jeg har valgt rett kurs for meg selv uten hensyn til fortiden. Fortiden er kunnskap og fremtiden skal leves uten redsel, fordi jeg har kunnskap nok til å innse at jeg ikke bestemmer annet enn hva jeg selv velger. 

Hjertevarme i huset

Den jækla boka

Boka mi har fått mange rare kommentarer, de fleste hyggelige eller triste, noen modige og noen få skikkelig dumme. Rart hvordan hjernen henger seg opp i de som "troller" alt de kan om det meste. De har egentlig ikke fortjent noen oppmerksomhet, men stede for å svare vær enkelt av dem, tar jeg det i plenum her.( De fleste andre har fått svar, selv om jeg noen ganger ikke har hatt krefter til å svare skikkelig. Send meg en pling så prøver jeg igjen om noen føler seg glemt.)

Som det også står klart og tydelig i forordet i boka, er den ikke ment å være et litterært mesterverk :D Hadde det vært målet, ville jeg betalt en seriøs forfatter. Den er heller ikke ment som fasit om hva som har skjedd i livet mitt, som jeg skriver, den er et steg på veien for å pusle sammen livet mitt, basert på minner, papirer og fortellinger. Jeg har tatt bevisste valg og ikke tatt med mange mennesker og hendelser, fordi jeg ikke er interessert i å såre i denne prosessen. Jeg har fått tilbakemeldinger om at folk føler seg utelatt, helt ærlig så er det vanskelig å svare ærlig på hvorfor uten å såre noen. 

Jeg har valgt ut fra hva som har betydd noe for meg, og med den mengden mennesker og hendelser, kan det godt være at akkurat din historie ikke har vært så mye for meg. For meg er det mange, for deg er det bare deg. Det vil ikke si at jeg har glemt historien eller deg, det er bare at det ikke ble valgt, ofte av personlige årsaker. Når jeg skrev boken, sendte jeg den til noen venner og fikk beskjed om at jeg var altfor ærlig. Jeg skulle være ærlig, men bare om dem de ikke likte. Da ble det feil for meg og boka fikk et annet og sterkt redigert innhold. Fokuset om å skrive meg ut av traumene og minnene ble litt borte, og min egen forståelse for reaksjoner og handlinger ble borte i redigeringen. Til slutt var jeg så sliten av å ta hensyn til gud og hvermansen at jeg bare satte punktum. 

Dette skulle være, og ble, en historie som skulle hjelpe meg og andre å se hva som skjer. Den kunne vært lenger, ryddigere og handlet om mye mer. Vi er mange som har opplevd lignende ting og det har vært godt å få dele dette, til tross for alle begrensningene. Det er slett ikke sikkert jeg bryr meg om slike begrensninger en annen gang. Mine opplevelser er unike og personlige og mye ville vært lettere også for meg om jeg kunne beskrevet alt slik jeg opplevde det. Jeg tenker slik nå; vil du ikke bli såret, tenk på dine handlinger. Jeg beskriver min oppfatning fordi den er den eneste jeg kan stå for. Jeg hater ikke alle som har såret meg, kjære vene heller, men jeg gidder sjeldent bruke energi på dem lenger. 

Så istede for å være såret, sur eller sint for at du har fått liten eller ingen plass i boken; vær glad for det og skriv heller din egen bok. Du har en mye større rolle i ditt liv enn i mitt, det er derfor jeg har skrevet om mitt. La nå ballen ligge, slutt å gjøre deg selv til en stor rolle i mitt liv, se på ditt eget liv stede. Ingen kan få i både pose og sekk, vil du på død og liv bli beskrevet i boken min, må du ta med det negative jeg bevisst har hoppet over. Min oppfatning er nemlig det eneste jeg kan forsvare og beskrive. 

De som føler de har en historie å fortelle kan besøke forfattersider og betale for å få skrevet historien ned, det er ikke dyrt og de er proffe. Så skal jeg fortsette å surre og skrive for egen del, uten å ta hensyn til de som ikke har annet å gjøre enn å "trolle". Drittslenging og mobbing er forresten helt "ifjor", bare så det er sagt.

Stedet der alt en gang raknet

Atter en gang gikk jeg forbi stedet der alt raknet en gang. Jeg går der ganske ofte og jeg har en stresset følelse inne i meg. Men jeg har ikke noe "valg", det er på utsiden av garnbutikken min, et sted jeg egentlig kunne brukt timer og kost meg skikkelig. Men jeg ender alltid opp med å være kjapp, andpusten og svett. Ofte må jeg tilbake og resthandle fordi jeg sliter med konsentrasjonen. Butikken er et hav av farger, mønstre og fantasi, et drømmested for meg. Likevel blir jeg skvetten når de koselige damene snakker til meg, ser mer ned i gulvet enn opp i fargene, skikkelig teit. 

Akkurat i dag skulle datteren min og jeg være i butikken i en time. Jeg kjente at beina mine skalv på veien og plutselig måtte jeg bare fortelle datteren min hva som hadde skjedd på utsiden for mange år siden; Sliten og langt nede i min egen usikkerhet etter lang tid på en arbeidsplass der meetoo kunne laget en tvserie, var jeg på vei hjem til bussen en morgen. Plutselig hører jeg den altfor kjente lyden av en sliten mercedes med dieselmotor, og lukten som fulgte med, enten i hodet mitt eller i virkeligheten, uansett virkelig for meg. Jeg knekker sammen i sjokk over ikke ha vært forberedt på dette møtet. Mange tilfeldigheter gjør meg sårbar og ikke forberedt. Jeg klarer ikke forsvare meg, gir bare opp og lar redselen ta meg. Gråten er voldsom og ukontrollert. Jeg hører faren min komme ut av bilen og løfter meg inn, jeg lukker hele meg, har gitt opp, orker ikke mere. Han kjører meg hjem, uten at det hjelper. Mannen min må til slutt kjøre meg til legen og jeg blir dopet ned for å få sovet. Får time dagen etter for å prøve å prate. Men jeg er i sjokk, klarer nesten bare nikke eller riste på hodet og blir sendt videre til en psykiater. 

Såret som hadde åpnet seg, var så sårt og nakent, jeg greide ikke finne tilbake hverken til mitt sterke jeg eller åpne opp hva som skjedde inne i meg når jeg merket bilen til faren min uten at jeg hadde forsvaret oppe. Dette ble starten på en lang reise der jeg måtte lære meg forstå, tilgi og gå videre, steg for steg, hendelse for hendelse. 

Kanskje fordi jeg har kommet så langt på denne veien og fordi jeg er så trygg på min datter, klarte jeg fortelle og tillate meg å reagere akkurat i dag. Helt frivillig satte jeg meg i en stol og kikket i mønsterbøker. Selv om jeg slet med konsentrasjonen, var min utrolige datter en klippe av trygghet og ro mens mitt indre hoppet og spratt. Jeg visste ikke om jeg måtte tisse, kaste opp eller sove, men klarte tørke svetten, overse tørsten og sitte nesten rolig. Noen avgjørelser klarte jeg ikke ta, så stede for å velge ble det dobbelt opp med utstyr, men jeg klarte trekke minibankkortet selv, en seier i seg selv, før jeg vimset rundt min datter, behersket utålmodig etter å komme meg videre. 

Det høres kanskje ikke slik ut, men dette var en seier for meg, jeg tenkte på det, snakket om det og følte følelsene som raste, jeg stengte ikke av og jeg brøt IKKE sammen. Resten av dagen var uttapåmegsjæl og følelsene mine er rotete ennå, søvn er det beste for meg, stillhet er uaktuelt. Men dette klarte jeg og resten skal jeg også klare. Livet må leves og jeg kan ikke kaste inn håndkleet men må kjempe meg videre. Bli sterk og stolt, fordi jeg fortjener det.

50 års-dagen har kommet og gått

Jeg er utrolig stolt av å ha greid å fylle 50 år. Min historie har ikke alltid pekt i den retningen, men denne seieren tok jeg. Det er utrolig deilig å tenke på at jeg nå er i 50-60 åra og for fremtiden senkes skuldrene, jeg har ingenting å bevise lenger. Ikke bryr jeg meg heller. Skikkelig deilig. Nå vet jeg hvor sterk jeg kan være og har ikke tenkt å la meg pelle på nesa lenger. Folk er folk og jeg er meg. 

Min datter og jeg planla "rømning" til Gøteborg for å feire. Det var den aller beste gaven hun kunne gitt meg. Vi tilbrakte tre dager på et flott hotell med alle fasiliteter. Vi pratet mye og nært, vårt forhold ble om mulig enda sterkere. God mat, god drikke og mye latter, ispedd shopping, spa og gode minner. Bare det å avslutte kvelden med ansiktsmaske og fotmaske, musikk og en god film på senga, glemmer jeg aldri. Utrolig heldige med været var vi også selv om vi våknet til tordenvær første morgenen. Etter frokost lysnet det opp og solen skinte. Vi koste oss lenge i utebanen på hotellet før vi entret shoppingen. Vi avsluttet langhelgen med spa opphold med varme bad, massasje og deilig mat. 

Det var godt å komme hjem til min beste venn og kjæreste, min hjertegode ektemann. Han hadde passet hundene og katten som hadde fått fire unger like før jeg reiste. På toppen av det hele ble jeg skjemt bort av mannen min flere dager i strekk, med god mat, gaver og kjærlighet. Kunne ikke blitt bedre.

Det er håp for de fleste av oss med ødelagte sinn. Hvis du er så heldig som meg, grip det, nyt det og kos deg. 

Minner fra oppveksten

Mange ganger er det både sårt og vanskelig å bli spurt konkrete spørsmål om min oppvekst. Siden jeg ikke har noen som har stått last og brast med meg store deler av oppveksten, blir mye av hukommelsen min basert på hva folk har fortalt, papirer andre har skrevet og noe jeg husker selv. Alle mener selvsagt at de vet bedre og det er riktig nok det, deres oppfatning er reel for dem, men det vil ikke si at den er reel for meg. Jeg klarer ikke tidsfeste mange hendelser i livet rett og slett fordi jeg ikke har noen som har fulgt meg hele tiden. Noen ganger blir jeg forvirret av folks historier, rett og slett fordi jeg ikke har oppfattet det slik eller jeg muligens har fortrengt det. Og for å være helt ærlig så synes jeg oftest jeg husker redsel, sult og dop, og da er det ikke alltid så lett å være konkret. 

Jeg "hjelper"  en dame som en gang forsøkte bli min fostermor, hun ble ikke godkjent pga høy alder, likevel bodde jeg flere måneder der litt til og fra. Mannen hennes var verdens herligste trønder, men desverre døde han for 28 år siden (https://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&ar_id=44235467). Damen er nå 83 år og det er vanskelig for henne bare å huske sitt eget liv, langt mindre noe fra jeg var 13 år. Rett som det er forteller hun meg historier hvor hun roter med om det gelder meg eller andre i hennes store familie, ikke noe å si på det. Men det kan være vanskelig for meg å måtte grave i historiene for å forstå og så viser det seg at det ikke er meg, men kanskje nabojenta. Jeg klandrer henne selvsagt ikke for det, hun roter til historiene om datteren min også men den har vi nogenlunde kontroll på. Slik er livet. Men det hadde vært deilig å ha en fasit et sted, en voksen, en venn eller andre som hadde konkrete minner. 

Noen av mine minner kommer fra min tid i hjemmesykepleien. Pasienter som har kjent meg igjen og har fortalt forskjellig fra gamle dager, noe kjent men også mye ukjent. Det er både bakdeler og fordeler med å bli i kommunene jeg har vokst opp mye i. Det har vært hyggelig å se igjen mennesker jeg husker fra oppveksten, men det har også vekket et sinne i meg når de har fortalt at de var bekymret for hvordan jeg hadde det, men valgte ikke gjøre noe med det. Men jeg klarer fint å komme fort over det sinnet siden menneskene jeg har vært hos har vært syke og gamle. Bitterhet er best å riste av seg og å begynne å spørre og grave  pasientene kunne jeg heller ikke, det ville vært å rote med pasient - sykepleierrollene.

Så gjerne jeg skulle kunne si at i 1979 så skjedde det eller det, eller at farmoren min døde i..., men dette vet jeg ikke og dermed mangler jeg noen trygge knagger å henge minner på. Mange mener mye om meget, men for meg blir det ofte urealistisk om de ikke har gått i mine sko. Bruddstykker av hendelser roter seg sammen til en slags helhet jeg kan leve med, men jeg stoler ikke på den. Jeg likstiller redsel, dop og sult, fordi det gjør mye med sinnet ditt og ødelegger mye av det som kunne blitt et trygt meg. 

Jeg har mimret endel med datteren min i det siste og det er rart å se hvor forskjellig oppfatning vi har av hendelser vi har felles. Heldigvis er dette gode minner men det minner meg likevel på at jeg mangler den faste som var med eller vært fall var i nærheten.

Kjære kjære vennen min.Sov godt

 

Mange vil si at du valgte å forlate oss, det er ikke slik jeg forstår hva som har skjedd. Ingen ga deg en reel tjanse til å vise hvor god du var, det var alltid mye viktigere å se ned på deg. Alt det du overlevde gjør meg stolt av deg, i tillegg hadde du en enormt stor humor, både galgenhumor og samfunnshumor.

Hver dag våkner jeg og savner deg. Ekstremsportslig å tenke på at du ikke lenger lever, vi kan ikke lenger le, gråte, være forbanna eller ironiske over detta jævla livet vi har fått utdelt. Vi snakket mye om meningen med detta livet vi har fått, hvilke muligheter vi hadde og hvor vanskelig det er å bli stempla på grunn av barndommen. Alt vi skulle gjøre måtte vi gjøre mye bedre enn andre, rett og slett fordi vi var avskrevet. Et slitsomt jag som tilslutt ble uutholdelig.

Jeg savner deg i den store samfunnsdebatten som foregår om dagen. Pr byråer (haha) og offentlige ansatte (haha), vi hadde kost oss med vår egen visdom og snakket om at de folka vet ikke hva problemer er. Opprullinga av mange pedofile hadde vi nok ment at var jaggu på tide og tro ikke annet enn at de bare skummer fløten. Karma, som vi var usikre på om var reel, ville nok komme til de fleste.

Voksne mennesker som velger å misbruke de som er svakere, uansett om det gjelder barn, voksne, eldre eller syke, hadde fått tommel ned. Vi viste av erfaring at slike mennesker ( vi kaldte dem narsisiter og psykopater), aldri ville forstå fordi de er jævla syke i hue. Begge hadde vi vært ute for den typen mennesker, både som barn og som voksne. Vi følte aldri et tap i å kutte ut disse menneskene eller deres tilhengere, uansett viste vi at vi kunne kontakte hverandre, ved behov.

Begge opplevde vi famile som splittet oss, tok avstand fra oss og till og med mente, i fullt alvor, at vi som voksne skulle tie stille. De samme menneskene sitter sjokkert etter hva som skjedde deg. Var det virkelig ingen som forsto hvor skuffende og ensomt det er å stå i stormen alene? De vi mener burde hatt forståelse, i det minste, velger å gjemme seg bak og nekte ta stilling. Det er ensomt det! Det er ditt ansvar? ,mener dere virkelig alvor, at dette blir en skamplett i familien? Skampletten må vel ligge hos de som valgte å lukke øya, eller? La oss skrive et dumt dikt om det :) For de vil aldri forstå likevel. Det hadde vært så deilig å bare senke skuldrene, snakke tull om idiotiet vi opplevde og le av oss selv som forsto sååå mye bedre enn alle andre :) 

Jeg vet at livet ikke ga deg de kortene som skulle til for at du følte deg ønsket, elsket og godtatt, det jævla livet liksom... Jadda, klart folk flest mener vi skal klare det, men folk flest har ikke vår bagasje og kan ikke forstå. Det er ikke vi som må ta hensyn, det er omverdenen, om ikke annet hvis vi ber på våre knær. Ellers kan de igrunn holde kjeft. De vet ikke hva de snakker om og har ingen rett til å mene noe om vår situasjon. Slik snakket og tenkte vi og det var jævli deilig å bare spy det ut, uten å tenke på hva andre måtte synes eller mene. Vi var enige om å møtes "der nede" når livet var over og den som kom først skulle holde av plass for den andre. De høyere makter hadde et forklaringsproblem og vi lurte fælt på hvorfor det var så morro og fucke med livene våre. Jeg skal vinke opp til deg fra mitt mørke og endelig la solen skinne på din vakre skadede sjel.

Sene kveldstimer med gitaren der du spilte ditt forbilde Jimi Hendrix som vi tolket tekstene til og var imponert. Noen der ute forsto og det var godt å ikke være alene om tankene, ensomheten og galskapen. Vakrere enn deg når du begynte å filosifere deg langt ut på viddene, var det vanskelig å finne. Vi lo så gråt av all dumskapen og den forbannede karmaen. Hva skulle vel vi med verden når den aldri kunne stoppe opp og forstå, det var jo vi pokka nødt til... Hvorfor skal vi forstå så jævla godt når ingen vil forstå oss?

Oppe i alt er jeg glad for at du slipper slite mer, slipper late som mer, slipper behage omverdenen mer. Slipper slitet med å være den de forventer. Nå ser jeg for meg at du fråtser i egg, pusser epler og spiller gitar til alle døgnets timer. Jeg er veldig glad i deg, savner deg enormt, forstår deg så godt og gleder meg til vi møtes igjen.

Varme, varme klemmer 

Skal alt få være lov for noen mennesker?

Jeg trodde jeg kjente til de fleste personligheter men noen klarer ennå forskrekke meg. En fredelig liten familie med barn, styrt av en persons humør. Trekker ut akkurat det hun vil selv i enhver situasjon, vrir det rundt og bruker det mot familien når det passer henne. Velfungerende i sosiale sammenheng, men ustyrlig på privaten. Hadde jeg ikke lest meldingene selv, ville jeg ikke trodd det var mulig. Denne familien er nå fanget i klørne på et menneske som det ene øyeblikket er blid, ydmyk og godhjerta til plutselig være som satan selv. 

Selv har jeg noe erfaring med mennesket, men ikke mer enn at jeg stusset på at pratemåten og oppførselen ikke passet sammen. Det ser ut som det svinger fra gråt og selvmedynk inkludert klager på at familien gjør henne syk, til ren drittslenging og trusler. I neste sekund er hun gavmildheten selv og tilgir og orker alt. Å prøve skjønne hva som kommer neste gang, er umulig og utrolig utmattende. 

Jeg mistenker at hun rett og slett aldri har måttet stå for noe av det hun har gjort, rett og slett fordi hun har blitt beskyttet for mye. Ingen har sett alt i sammenheng og gjort noe med det. De som er nærmest er for slitne og for nære. Oppturene er så store, glade og takknemlige at alt blir glemt. Men familien får aldri hvile lenge før det smeller igjen. 

Hva gjør man med slike mennesker? Skal man bare la dem spise opp familien og venner eller bør hun stoppes? Jeg får lopper i rumpa og vil si fra så det holder, det spiller nemlig ingen rolle for meg om hun legger meg mer for hat. Skal det være slik at noen mennesker skal kunne gjemme seg bak venner i kulissene som aldri ser hele bildet og aldri setter henne på plass? rett og slett fordi de aldri ser den siden? 

Jeg lover meg selv at heretter skal jeg aldri høre på andres klager uten å tenke at saken har flere sider. Ikke at fordeling av skyld er så viktig, men fordi alle mennesker fortjener muligheten til å svare for seg uten at jeg dømmer før jeg vet hele bildet. 

Jeg lurer på hva som er det rette i en slik situasjon... snu ryggen til og la være og bry seg... mens familien går nedenom og hjem etter som styret tærer mer og mer. Eller gripe inn, tåle dritten men egentlig er det ikke mitt ansvar.. Men hvem har ansvaret når folk blir ustyrlige? 

Vi er en gjeng med bleke flygende aper nesten alle. Vi lar disse menneskene lure oss inn i samtaler og situasjoner vi egentlig vet er uakseptable. Vi ville aldri tålt om noen nære hadde gjennomgått det vi er med på, endten ved stilletiende "venn" eller aktiv drittslenger. For vi er med på faenskapet når vi lar noen snakke dritt, syte og låte uten at vi stiller spørsmål. Hvorfor er det bare noen få som opplever alt som er urettferdig her i verden mens resten av oss har mye mer likevekt på livets hendelser? Jammen noe å lure på

Nå må jeg få presisere at jeg ikke tenker på samtalene mellom venner som går på "få ut dritten" til noen jeg stoler på, men den gjentagende oppførselen til de som alltid vet bedre, har opplevd noe lign eller gjerne værre. Du vet, midtpunktet som er i skyggen til det passer å spille ut skuespillet, få medynk, støtte og dermed fylles tanken med mer som går utover den stakkarens nærmeste....

At mennesket er syk og trenger hjelp synes jeg er udiskutabelt. Egentlig er det veldig synd på henne, bare ikke på den måten hun vil selv. Og hva hjelper det å skaffe proffesjonell hjelp når hun kan skru av og på humør og oppførsel med en enkel bryter??? Situasjonen er håpløs og det eneste jeg kan se som en mulig utvei er å snu ryggen til. Men hvem vil da få dritten og har jeg samvittighet til det? 

Det er ikke mitt problem, men kan jeg overse noe jeg kjenner så alt for godt igjen? Tankene spinner og minnene kommer rasende rett i magen. Det er godt bare å få satt noen ord på fortvilelsen og se på papiret hvor dum situasjonen er.

En vakker opplevelse

Vår vakre katt har i det siste fått mistenkelig stor mage og tunge patter. Manfolka har vært rundt huset og gjort seg til og selv har hun gått catwalken og vist seg frem i sin vakreste drakt. Vi har hele tiden hatt planer om å sterilisere henne, men livet har kommet iveien i lang tid og sløve ble vi nok av at dette kattesvermeriet har foregått så mange ganger uten resultat og vi tenkte at alle mannfolka var kastrerte. Men ikke denne gangen, så nå blir det tur til dyrlegen så fort det er forsvarlig og hun viker fra sine skjønne barn i mer enn fem minutter. 

For to dager siden begynte hun å snakke med meg og viste meg kurven som var satt klar for henne. Hun pratet og malte og ville ha masse kos og stryking over hele magen. Om jeg gjorde noe annet en stund, forfulgte hun meg og pratet. Men etter mange timer på gulvet med kos og massasje, måtte jeg melde pass og gå å legge meg kl 4 om morgenen. Det var ikke lett å sove for hun la seg rundt omkring og prøvde finne seg en stilling, samtidig som våre to hunder også skulle ha plass mellom min mann og meg. Men vi sovnet alle til slutt. Kl 07 var det ei lita frøken som igjen tråkket rundt på meg og ville ha meg med ut i kurven.

Hun spiste mye mat, drakk mye vann og var en tur på wc, før hun ganske bestemt mjauet meg på plass ved hennes side. Magen hennes levde men jeg kunne ikke kjenne noen åpning fra livmoren hennes, den kjentes bare hoven ut fra utsiden. Timene gikk og med god hjelp av min mann, slapp hun være alene selv om jeg måtte sove og spise litt. Ved 2 tiden begynte hun og pese og jeg kunne ikke lenger kjenne livmorhalsen. Hun mjauet forsiktig og så på meg med sine vakre øyne og satte stor pris på hånden som strøk henne. Etter et par timer begynner pressriene og de blir fort kjappere. Forsiktige såre mjau og øyekontakt var viktig og jeg kunne ikke slutte stryke henne, da kom hun etter hånden min. 

Så begynte ting og skje fort og hun ville ikke lenger ha kos av meg. 4 barn kom kjapt til verden og det eneste jeg hørte var små skrik fra barna når de ble født. Jenta vår lå hele tiden med ryggen til og vasket barna etterhvert som de kom. Innimellom kom ansiktet hennes opp og hun peste. Hun stelte barn samtidig som hun hadde pressveer og det eneste hun gjorde var å mjaue å passe på at jeg ikke gikk. Spent satt jeg ved hennes side og så på at hun stelte og styret, rolig men hun hadde høy puls. Så la hun seg godt tilrette og lot ungene finne hver sin patt. Da vred hun seg rundt og viste stolt frem 4 små nøster. 

Siden har hun ligget og stelt og matet disse vakre små, bare avbrutt av små spisepauser. Hundene har skjønt at det er noe, men de får ikke gå bort til henne uten oss. Vi har satt opp barnegjerde så hun får være i fred. Stolt mor er hun og det har hun all grunn til. Så flink med fødselen, tolmodig stell uten søvn i utrettelige mange timer. Og viser oss barna med stolthet hver gang vi kommer og skryter av henne. Så nydelige, mor med 4 barn i en perfekt symbiose. Jeg er sliten og stolt bestemor med sår livmor, tar på å holde pusten og trykke ilag med pusemor. 

Utrolig takknemlig for at hun lot meg være med på denne vakre reisen og bestemt på at hun skal slippe å gå igjennom dette igjen. Så får vi se hvor mange vi klarer å gi fra oss eller om jeg blir mangekatteier med stinkende hus og mange gleder. Jaja, livet skjer og noen ganger er det utrolig vakkert...

15.04.2018

En gang var du en god venn

jeg stolte på i en usikker verden

Mens hjerte og hjerne slet

pratet du meg i søvn

Men du hadde en agenda

som jeg ikke klarte se

Du er ikke lenger min venn

du kan ikke lenger 

hente noe hos meg

Nå sliter jeg med dillemaet

lov eller snillhet

for meg eller deg?

Lærepengen av det hele

Stol aldri på dem som

bare er der når du er svak

Stol på dem som gir uten å ta

Forteller istede for å gjemme seg

Tar ansvar for egne gjerninger

og tåler at du er ærlig med dem

Uhelse eller psykisk sykdom- ptsd

Diagnosen PTSD brukes om mangt, ofte uriktig. Selv om norsk forskningsmateriell er liten og ubetydelig i forhold til resten av verden, finnes det dokumenter der de setter en slags norsk standard på sykdommen. Siden jeg ikke synes det norske helsevesenet, generelt, er så gode på PTSD, gleder det meg at de fleste dokumenter er basert på internasjonale, faglig tunge fagartikler og forskningserfaringer. Følelsen av å høre uhelse ordet, fordi vi snakker om psykisk helse, er en blanding av latter og irritasjon over manglende kunnskap fra fagpersonell. Skal de bruke uhelse i undervisning, bør de klargjøre hvorfor de merker en stor gruppe mennesker med et stempel som ikke henger på greip om du ikke anser at hodet kan lever uten kroppen og motsatt. Det fysiske hadde blitt like rart om de kaldte sykdommer, kreft, brudd, sår osv for uhelse. Hvorfor skal vi sette dette skillet? Kunnskapsløst synes jeg. Kroppen som helhet fungerer best når alle delene har det best mulig og fordi hele kroppen er avhengig av hele menneskesystemet så føles det merkelig å kalle noe så lammende som feks en depresjon for uhelse. Misbruk av diagnoser og ord viser manglende kunnskap eller interesse for temaet. Jeg som har ptsd, synes det er mer enn nok av folks uriktige oppfatninger, at helsevesenet bør kunne bruke ord og meninger på en måte som viser kunnskap og ikke synsing.

Hentet fra NHI.no : "Posttraumatisk stresslidelse er en relativt langvarig, og ikke sjelden kronisk tilstand, som kan oppstå etter alvorlige eller langvarige psykiske traumer. Lidelsen kjennetegnes ved stadig gjenopplevelse (flashbacks) av den skremmende hendelsen både i våken tilstand og under søvn. Mange forsøker å unngå ting eller situasjoner som minner om hendelsen. Mange er plaget med irritabilitet, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og humørsvingninger."" For å sette diagnosen stilles krav til symptomvarighet over en måned, høy grad av alvorlighet av traumet og tap av viktige funksjoner i dagliglivet. Lettere og kortvarige reaksjoner på mindre påkjenninger som mindre ulykker eller en skilsmisse, kalles gjerne akutte belastningslidelser og er ikke det samme som posttraumatisk stresslidelse."" Posttraumatisk stresslidelse kan utløses etter alle hendelser som oppleves som livstruende, skremmende eller grufulle, uansett varighet. Plutselige hendelser og mangel på kontroll over situasjonen øker risikoen. Det er vist at personer som på forhånd har nervøse plager, har tydelig økt risiko for å utvikle posttraumatisk stressforstyrrelse. Økt risiko er det også hvis man befinner seg i et fremmed og utrygt miljø, eller hvis man opplever et stort tap i tilknytning til situasjonen, for eksempel at nærstående personer omkommer. "" Alle mennesker vil kunne reagere med psykiske symptomer på ekstreme påkjenninger, og det er en glidende overgang fra lette og helt allmenne reaksjoner, til de mer intense og invalidiserende reaksjonene som kan forekomme. De mer alvorlige tilstandene forekomme oftere hos dem som har vært «nervøse» på forhånd. Undersøkelser viser også at arvelige faktorer spiller en rolle."

https://legehandboka.no/konto/logg-inn?ReturnUrl=%2Fhandboken%2Fkliniske-kapitler%2Fpsykiatri%2Ftilstander-og-sykdommer%2Fulike-sykdommer%2Fposttraumatisk-stresslidelse%2F)

Om jeg personlig er enig i alt som står der, vet jeg ikke,det får jeg ta stilling til ved en senere anledning, hver og en har sin egen oppfatning av opplevelsene og jeg tror at bare proffesjonelle og pasienter sammen kan komme til en konklusjon. Jeg personlig har fått god hjelp av Modum Bad, avdeling Traume, og vet jeg er veldig heldig. Men om noen føler de vil søke seg til Modum bør de være klar over hvor naken, ærlig og sterk du må være for å klare behandlingsopplegget. Et helseapparat du stoler på, bør være klar for å ta imot deg når du blir skrevet ut og jeg anbefaler ingen å stå alene med tankene og opplevelsene uten at noen med forståelse, er der for deg. Det er ikke nok at legen skriver ut medisiner som får deg til å sove eller ikke være klar i tankene. Bearbeidelsen av oppholdet bør taes på alvor, slik jeg opplevde det, fordi du er svært sårbar i lang tid etterpå. Jeg opplevde også sterkere flashbacks enn før oppholdet, sikkert fordi jeg opplevde å være alene og svært sårbar, uten et skikkelig støtteapparat på plass. Du kan lett bli utnyttet i en slik sårbar situasjon og det føles viktig å oppleve trygghet i alle deler av livet frem til en har bearbeidet og plassert mye av det som kommer frem under oppholdet. 

For meg har det vært en vanskelig tid etter oppholdet. Trygghet og forutsigbarhet har stått øverst på lista, før bearbeidelse og tilfriskning. Noe av det som også må håndteres er folks oppfatning/holdning til psykisk lidelse. Jeg blir "sur" av å høre på nyhetene at de skal lære elever om psykisk uhelse, for hva er det? Er det uhelse å knekke beinet eller få kreft? Denne uheldige oppfatningen av psykisk syke preger mye av min hverdag. Etter min erfaring skal man ikke bry seg om de som snakker nedsettende om diagnosen, de vet ikke hvor vanskelig livet kan bli for de fleste av oss i løpet av livet. Psykiske sykdommer trigger ofte andre sykdommer og mange gjemmer seg bak andre diagnoser uten å forstå at mange ting blir lettere om en har en sterk psykisk helse. 

Jeg har i flere år nå, trent på å stå for den jeg er, si det som jeg egentlig har det og slutte å skjerme andre for hva som skjer. Tåler de det ikke, er de heller ikke noe å samle på for meg, livet er lettere uten. Jeg forteller rett ut om urett jeg føler og trener på at jeg nå er istand til å stå opp for meg selv, kontra at jeg som liten ikke hadde noen mulighet til å forsvare meg. Det er viktig for meg å innse de feilene jeg gjør, som kan føre til uønskede flashbacks, og forstår bedre nå at jeg ikke behøver lære  andre av egne feil. Jeg kan bare ta ansvar for egne handlinger og må slutte å skjerme andre for deres handlinger endten de er mot meg eller mot dem. Folk lærer i ulike tempo og noen lærer  desverre "aldri", men det er ikke mitt problem og jeg skal ikke kaste bort kreftene på slikt. 

Det som er viktig for meg er å forstå mest mulig av mine egne reaksjoner og oppførsel, legge skylden der den hører hjemme. Være ydmyk nok til å innse mine egne feil og forsøke å lære av dem. Det er mange år siden jeg var den sinte jenta som ikke greide slippe folk inn på meg, men levde et overfladisk liv der jeg aldri tillot meg å føle skikkelig. De som velger å dømme meg utfra "den gangen", viser liten forståelse for menneskesinnet  Jeg lar meg ikke lenger uynytte fordi jeg lever med en teit opplevelse av at jeg fortjener det, det er ingen logikk i min gamle måte å la folk behandle meg på. Jeg krever mer av både meg selv og omgivelsene, og til tross for vonde tilbakefall, føler jeg meg sterkere nå. Men på en mye mer ydmyk måte, fordi jeg tillater meg selv å være sårbar og menneskelig. Men fortsatt er det slik at jeg er avhengig av mennesker jeg kan stole på, som tåler å stå i stormen og som klarer vente på tur for å få omsorg av meg.

 

PTSD er ikke et valg

PTSD er en fellesbetegnelse på senvirkninger etter en traumatisk hendelse. Her om dagen så jeg filmen "Utøya", en sterk film om redselen, noen ganger lammende, som kommer over deg i en farlig situasjon, spesielt når den kommer uventet. Mange av de overlevende opplever psykiske plager, PTSD, etter den forferdelige hendelsen. Noen påstår de har det fint og jeg håper det er sant selv om jeg mistenker at de bare har disossiert seg fra hendelsen. Men dette er ikke et valgt hvert enkelt menneske tar og ingen andre enn personen selv vet hvordan den har det innvendig. Ingen vet hva som skjer når sjokket gir seg.

Det jeg prøver å si er at etter seksuelle overgrep, psykiske og fysiske overgrep og langvarig press, både fra far og videre i livet med forskjellige voksne som utnyttet istede for å hjelpe. I mange år var jeg sint på utsiden, "tøff i trynet" og tålte det meste. Dette var rett og slett min måte å overleve på, ikke bryte sammen og være istand til å ta vare på mitt barn. Alle skuffelsene blåste jeg av og selv om de festet seg i hjernen, lot jeg dem ikke prege meg nevneverdig. Noe skjedde med meg når barnet mitt ble større og begynte å kjenne på kroppen, av sin egen bestefar, hvordan det var å ha han, kjeftende bak seg til enhver tid. aldri kunne ta telefonen uten å risikere forferdelige kommentarer for ei ung jente. Ben i nesa har hun heldigvis og jeg tror at på en måte er hun glad for at hun turte ta igjen ovenfor mannen. Men hun har også vært utsatt for andres kunnskapsløse kommentarer, basert på at jeg er et dårlig menneske som ikke tar meg av min stakkars familie. 

Problemet mitt er at de ikke er min familie, jeg har nemlig en herlig og kjærlig familie der vi stiller opp for hverandre og ikke bruker stygge ord for å tråkke hverandre ned i søla. Denne familien har jeg valgt selv og er oppriktig glad i. Jeg har helt bevisst valgt bort de som er mer opptatt av seg selv og som har utnyttet min åpenhet, først for egen oppmersomhet, deretter for å snakke meg ned eller utnytte at jeg prøver alt jeg kan å lære meg og leve med min fortid. Jeg forsøker også lære andre at det går ann å kjempe for seg selv når en har vært utsatt for overgrep av forskjellige slag. Jeg ønsker at ingen skal gjøre som jeg gjorde, gjemme meg og late som ingenting hadde skjedd, for når jeg først møtte veggen, var den veldig hard. Som om ikke det er nok, mister du både venner og familie på den veien du starter på da. Helsevesenets standard behandling består oftest i tung medisinering og ECT, det tok meg lang tid å komme meg ut av den mølla og begynne å jobbe med meg selv. 

Da er det en skuffelse å bli utnyttet og beskrevet som gal.Terskelen for igjen møte veggen blir lav og det hjelper ikke å få beskjed om å ta medisinene dine eller gå og henge deg. Bare fordi du forsøker forsvare deg. Men slikt er nok vanligere enn jeg har forstått, basert på historiene folk har sendt meg her på bloggen og i forbindelse med boken min. Mange mennesker er redde for sannheten og behandler den med avsky. Redselen for å måtte stå for egne handlinger gjør dem små og de vrir og vender på virkeligheten i ren Donald Trump stil. Den vonde, men ofte gode, samtalen som skaper forståelse og sammarbeid blir umulig og uansett hvor mye du forsøker ordne opp, går det i vasken, mest sannsynlig fordi det kan være vondt å se egne handlinger og derfor tar " du er gal" kortet igjen. Da slipper man å møte omverdenen med egne hemmelige handlinger og kan bevare bildet en har skapt ved å fortelle halve sannheter istede for virkeligheten, den vonde. 

Som PTSD syk må du tåle stempelet gal, svak, idiot osv. Det som redder meg er alle de som støtter og forstår at vi alle har vår egen oppfatning og ingen blir friskere av PTSD ved hjelp av anklager. Det er nok derfor vi ofte finner sammen og kan slappe av også, vi forstår hverandre uten å måtte si så mye. Noen har jeg mistet pga samfunnets inntolleranse og uvitenhet, de har valgt å ta sitt liv fordi det er skikkelig tøft å måtte stå i familiens krangling og anklager om at om du bare hadde tidd stille, ville alt vært bra. De blir skadet selv av å skyve sannheten under teppet og utvikle hatet. Men sammarbeide for felles beste er som sagt uaktuelt når en ikke kan si kake før det eksploderes mot deg som person og med klar beskjed om at verden hadde vært heldig om bare jeg forsvant. 

Jeg er som sagt ikke alene om å oppleve dette, mange synes at jeg får for mye oppmerksomhet og det får jeg høre av flere og det er nok dagens menneskers behov for å være viktigst. De forstår ikke hvor mye det koster å leve med slike skader som PTSD i varierende grad. Kunne jeg valgt, ville jeg reagert normalt på lyder, lukter, syn og menneskers handlinger. Hver gang jeg forsøker strekke ut hånden, blir jeg litt sterkere, litt klokere og det blir lettere å forstå hva som trigger også andre. PTSD er ingen konkuranse om hvem som har det verst, det er et sammarbeid om å bli sterkest mulig og lære seg å leve godt til tross for hva som har trigget sykdommen. Da er det viktig å omgi seg med gode, ærlige mennesker som er ydmyke nok til ikke dømme, men heller støtte og forstå så godt det lar seg gjøre slik at livet blir lettere for alle. 

Utøya filmen satte igang mange tanker hos meg og jeg har lest mange artikler og kommentarfelter i etterkandt. Heldigvis ser det ut til at de fleste forstår hvor vanskelig de overlevende har det, endten de ikke orker se filmen eller snakke om det, eller de som har behov for å se tilbake. PTSD er ikke et valg man tar, det er handlinger du utsettes for mot din vilje, oftest uten at du er istand til å forsvare deg. Hadde en bare klart å forsvare seg i nuet, ville en kanskje greid å se anderledes på situasjonen. Det hjelper mye å vite at en gjorde det en kunne for å unngå skadene mot deg, men selv ikke da slipper en unna frykt og skam, det unevnelige selvbildet og den manglende evnen til å stå opp for seg selv og kreve et godt liv, til tross for PTSD. Samfunnet liker ikke høre skrekkhistoriene og det er veldig forståelig, men takle det ikke ved å påføre oss med PTSD mer skyld og skam, det klarer vi nemlig fint selv. 

Jeg tenker på Kvinnene som har overlevd Boko Harams kidnapping og redsler. De sitter i dag som utstøtte i samfunnet som om de frivillig har blitt med på redslene. Men folk i nærmiljøet velger heller avstand enn den vanskelige åpne hånden som kunne reddet mange av jentene. 

02.04.2018

Jeg forstår så inderlig godt 

din bitterhet

men jeg forstår ikke 

hvorfor du graver deg ned i den

Det du har gjort kan du ikke gjøre noe med

det du gjør fremover vil kanskje rette på veien

Du kan ikke vente at jeg skal hjelpe deg 

på den veien du dro meg med på

mot min vilje og forstand

Du kan be om tilgivelse og håpe

men ingen tilgir 

en falsk angrer

som fortsatt driver i skjul

det samme som gjorde deg bitter 

til å begynne med

Min sjel og kropp får du ikke 

med ned på ditt nivå igjen

Jeg har mer enn nok 

med å reparere egen bitterhet

Huskelapp til meg selv

De fleste mennesker ønsker å høre til, høre sammens med, bety noe for noen. For at dette skal være mulig tror jeg en må inse at en selv bare er en del av et stort hele. Om vi går rundt å tror at vi er viktigst i verden, er det ikke lett å få være med i fellesskapet. Noen ganger må mann bare innse at alt ikke handler om en selv. Alle har vi forskjellige tanker og mål. Når vi blander alle disse personlighetene skaper vi samhold. Noen velger å sitte på en tue og skule på verden, overbevist om at alt handler om dem. Bitre og ute av stand til å komme seg ut av den onde sirkelen, biter surheten seg fast og egoismen vokser. Til slutt tror man alt handler om en selv, endten det er positivt eller negativt. 

Jeg har forsøkt snakke til slike mennesker og måttet gi opp. Det er både latterlig og veldig trist at noen bruker all sin energi på bitterhet. Enkelt sagt: du kan ikke bo i byen om du ikke tåler folk. Men du kan heller ikke bo på landet om du ikke tåler naturen. Mennesker lever og gir fra seg lyd, dyrene det samme, bor du ved havet vil du høre bølgene. Er ikke rakettforskning å forstå att om du vender blikket mer ut av deg selv vil du også få et rikere liv. Det er vanskelig å selv se hvor bitter en blir om en får sitte å klage i kokongen sin, noen må si fra, det er vondt å høre, men hvem har sagt at livet er lett? 

Noen ganger er det lov å gi opp mennesker, når de skader deg mer enn du orker. Snu ryggen til og snu deg ikke tilbake før du er sterk nok. Vi kan ikke være venner med alle, bli likt av alle eller behage alle. Det er ingen som tjener på et vennskap basert på at den ene parten sniker rundt og er redd for at alt skal ødelegges. Det ligger i menneskets natur at vi tenker på oss selv som ofre, det er skikkelig synd på oss og ja, noen ganger er det skikkelig trist, men noen ganger kan man muligens takke seg selv for uføret en har havnet i. Men det nytter ikke rydde opp i slike unødvendigheter om du bare møter sinne eller stakkarslighet. 

Mellommenneskelige forhold handler om å gi og ta, i ulike takter, men i sum rettferdig. Innimellom må en bare innse at ingen er feilfri og at tilgivelse bare er mulig om en er ydmyk nok til å behandle andre med respekt. Kommer det bare kloakk ut av munnen din, vil få orke høre på deg i lengden, tenk deg selv om du hadde orket... Er det noe galt med absolutt alle mennesker for deg, er tiden inne for å se litt på seg selv. Om alt som skjer deg er andres skyld og du bare er et stakkars offer for andres ondskap, har du for høye tanker om deg selv. Verden går videre også uten deg. Vi trenger mangfold men overdreven narsisisme er slitsomt. 

Sammen kan vi leve gode liv. Lære utrolig mye av hverandre og også gå utenfor sin egen smålighet. Sammarbeid istede for konkuranse hjelper flere og kanskje kunne det vært lettere å ikke dømme andre før du har gått i samme sko, den samme sti i det samme vær. Vi overlever og er flinke på hver vår måte alle sammen, det finnes ingen fasit. En ting er jeg hellig overbevist om: baksnakking og drittslenging beskriver bare et menneske med dårlig samvittighet.

 

Gjest: Holdninger

Nå om dagen føler jeg vi har en viktig debatt om folkeskikk. Ikke bare i politikken, men hos befolkningen generelt. Min generasjon har sklidd ut i forhold til å ha respekt for hverandre. Vi har vokst opp i en verden hvor saker og ting har kommet veldig lett til mange av oss, samtidig som generasjonen før oss, realiserte seg selv og få ble stilt til ansvar for sine handlinger. Kjente du de riktige folka og holdt din sti ren i offentligheta, var de redda for mange skandaler. Jeg tror ikke det er så mange flere skandaler i dag, men det er mye vanskeligere å skjule dem. De fleste hadde et image der de behandlet sin partner godt og det var flaut å svikte dem. 

Min generasjon består av mange bortskjemte mennesker som aldri har måttet stå for sine feil eller latskap. Han far kjente noen og ordnet ofte opp i det stille. Vi som ikke hadde en slik far, fikk gjennomgå og måtte stå for våre handlinger og vi var selvsagt gjenstand for mye folkesnakk. Ofte fikk vi også skylden for andres feil, lettvindt og greit, ingen forsvarte oss. Folk er utro i monn, folk tar for seg uten konsekvenser, folk føler seg ofte misforstått når de blir ferska. Men nå om dagen har folk begynt å sette en standard for hva som er greit og ikke. Det er ikke lenger tøft eller mandig å ta for seg og i realiteten misbruke mennesker som ikke hverken har turt eller ofte vært istand til å forsvare seg. Respekt for kjønnene har i lang tid vært fraværende og endelig har mange begynt å kreve skikkelig behandling av våre medmennesker.

Det er ikke lenger greit å være utro mot partneren, du må stå for dine handlinger, hurra. Det er ikke greit å forlate et menneske som er skikkelig full eller dopet, etter at du har tatt for deg istede for å sove på sofaen og passe på vedkommende. Det er veldig lett å stemple menn her, men sannheten er at også kvinner er skyldige. Jenter har lov til å pynte seg som de vil uten at de behøver tolerere slibrige bemerkninger eller mangel på respekt. Menn har lov til å behandle kvinner med respekt, det er manndig å holde opp døren for damer, være glad for at noen orker bruke tid på å bli kjent med deg fordi du er real og høflig. Ja, vår generasjon skiller seg oftere, men mye sier meg at det er mangel på respekt for hverandre som er drivkraften. Vi tenker lite på partneren og mye på oss selv og vår selvrealisering/panikk og behov for oppmerksomhet. Vi vil liksom ikke vokse etter at vi var på høyden i 18-30 åra, slik generasjonene før oss gjorde. Barn er ikke lenger en felles greie. Vi er glad i dem men sliter med å samarbeide for barnas beste. VI må jo få retten vår uansett hva barna måtte føle. 

Den unge generasjonen begynner å sette krav til hverandre når de blir voksne, fler og fler snur ryggen til vår generasjons oppførsel. De vil forandre holdningene og det føles på høy tid. Det er ikke lenger greit at noen bruker jobben sin til å tråkke på folk, da blir det rabalder. Mange står frem og forteller om skadene etter vår generasjons handlinger. Noen er ville og gale og noen gjenger har sin egen kultur, slik er det alltid. Vi er ikke en homogen gruppe, noen har alltid behov for å gå andre veier. Fremmedfrykt henger igjen fra kjøkkenbordet i gamle dager. Alle vil reise verden rundt, og vi forventer selvsagt at den norske stat hjelper oss om vi trenger det, selv i utlandet. Noen ser på utlendinger som fiender som tar for seg av våre goder og tar jobbene våres. Men egentlig tar de fleste de jobbene vi ikke vil ha. Mange jobber hardt for familien og fremtiden som vi bortskjemte nordmenn tar som en selvfølge. I mange tilfeller holdes folk lenge utenfor pga regler om språk og samfunnskunnskap eller i påvente av oppholdtillatelse. Jeg kan nesten garantere at vi hadde krevd å bli underholdt om det var vi som sto utenfor samfunnet og ventet. 

Den nye generasjonen er fargerik, relgionsrik og mange 2 og 3 generasjonsinnvandrere er høfligere og mer empatiske enn mange bortskjemte nordmenn som forventer å sitte å vente på offentlig hjelp, uansett om situasjonen er selvforskylt eller uheldige omstendigheter. Unge mennesker synes oftere det ikke er greit at "grisete gamle gubber" får lettere straff for å ha ødelagt et menneske for resten av livet, enn økonomisk kriminalitet.

Fete, selvgode, bortskjemte må vi nå stå til ansvar og forandre både handlingene våre og tenke på andre enn oss selv. Spør du meg var det jammen på tide. 

Ved hjelp av anonym gjest.

 

Takk skal du ha for at du forsvant

Jeg hadde mange minner

på godt og ondt

av en eller annen grunn

valgte du 

å gjøre dem ubetydelige

det var det du prøvde vise verden

men vi vet begge to

at minnene binder oss sammen

du kan få ha dem helt for deg selv

jeg klarer meg uten 

stolthet har aldri vært min greie

jeg ser du føler deg bedre enn meg

og det er helt greit

minnene skaper oss

men vår toleranse viser ektheten

uten godhet og tolleranse

kan du beholde 

alle minnene for deg selv

de har ingen verdi alene

 

Innsamlingsaksjon i fredens navn

Stolt er det beste ordet jeg kommer på når jeg ser folk engasjerer seg og gir til Leger uten grenser. Dette anser jeg ikke som en politisk ytring, men en ytring på vegne av det norske folk og avskyen mot rassisme, fremmedgjøring og kunnskapsløs omgang med "vedtatte" sannheter.

Vi så det samme da vi ga til inntekt for kreftforeningen, og jeg blir stolt av oss. Vi klarer faktisk, mange av oss, å se menneskene bak hatretorikken. Vi ser at demokratiet og samfunnsgrunnlaget vårt får prøvd seg og vi nekter å være med. Heldigvis er det få, i den forstand at prosentvis er det få som ytrer seg, men til gjengjeld er uttalelsene så grove at de tar oppmerksomheten våres. 

Folkevalgte må innse at de handler på vegne av HELE det norske folk og dermed kan de ikke uttale seg som om de var på politisk leir. Det er slik politikken i norge fungere. Partiene slår seg sammen og styrer landet på bakgrunn av alle velgere. Demokrati kalles det. Flertallet på stortinget bestemmer, ikke enkeltpartier eller enkeltmennesker. De har en viktig rolle når de sitter i regjering og det er ikke tiden for å drive valgkamp. 

Jeg elsker at vi häver oss over diskriminering og hat, samler inn til veledige formål og viser vår motstand mot urettferdighet. Vi er mennesker alle sammen, uansett religion, hudfarge eller bakgrunn, eller natjonalitet. Skremmende at vi tar bedre vare på dyrene våre enn menneskene. I det minste burde vi kunne kombinere de to. Anstendighet, empati og medmenneskelighet heter det. 

I skrivande stund er det samlet inn 7,2 millioner kroner. Og jeg vet at de pengene kommer godt med i den korrupte verden vi lever i, selv når folk bare vil hjelpe mennesker i nød. 

Unnskyld kjære skatt men jeg visste ikke bedre

I mange år har jeg jobbet med skadene på kropp og sjel etter min brokete barndom. Jeg har prøvd å reparere episoder gjennom livet jeg har hatt lite forutsetninger for å klare uten en god, trofast og trygg flokk rundt meg. Jeg har på en måte "glemt" pårørende midt oppe i det hele, eller kanskje jeg ikke har forstått og hatt krefter til å tenke på mer. 

Jeg ser med bekymring på min vakre datter som også var utsatt for min far, på sin måte. Hun er også veldig preget av hans oppførsel og det viser seg at han plaget henne mye når han ikke fant meg. Hun har et sinne innestengt, naturlig nok. En plagsom bestefar som også er den direkte årsaken til morens sykdom. Ei ung jente som prøvde å skåne moren for hva den mannen drev med. Hun har vært gjennom mye som hun har spart meg for, noe av det har jeg fått vite, andre ting skal hun få fortelle når det passer henne. Når jeg tenker på det er det logisk at dette er noe hun har gjennomgått. Hun har vokst opp hos meg og vi tilbrakte mye tid sammen. Etterhvert som hun ble eldre, merket hun mer og mer til mine reaksjoner og så og hørte selv hva som forgikk. Siden hennes far er typen som forstår lite av sånne ting, hadde hun bare meg å snakke med, samtidig som hun forsøkte skåne meg. Stakkars jente, hun har vært gjennom mye mer enn jeg har forstått. 

Det er ikke for sent å forsøke hjelpe henne med å håndtere både sinne og skuffelse, men jeg tror det er viktig at noen profesjonelle hjelper først. Hun vil resten av sitt liv sitte med disse unødvendige opplevelsene og jeg burde forstått at jeg skulle skjermet henne mer. Hun har i tillegg måtte handtere at moren i perioder ble sykere og sykere. Ikke bare slet hun med at faren min kontaktet henne i tide og utide, men hun måtte også forholde seg til at han kjefta fordi han ikke fikk vite noe. Dette ville hun selvsagt skåne sin syke mor for så langt det lot seg gjøre, men jeg skulle virkelig ønske at jeg selv hadde forstått hvor mye det preget livet hennes. Han kjeftet også på henne fordi hun ikke ville snakke med ham, ettervert som hun ble større. Og vi så jo begge to at han forfulgte henne når han ikke viste hvor jeg var. Heldigvis gikk hun aldri på hvor mye penger hun skulle få bare hun var "snill", hun viste veldig godt at det var snarveien hans for å komme nærmere. Om ikke annett burde hvertfall jeg forstått de langvarige skadevirkningene slikt får for et barn. Jeg levde inne i en egoistisk boble og "glemte" å passe på min aller kjæreste venn og datter.

Men aller verst er det at også min datter har plager etter min familie og oppvekst. Det vil liksom ikke ta slutt og jeg tror det er viktig at vi også fokuserer på pårørende til PTSD pasienter. Vi reagerer alle forskjelle på hendelser i livet, men de fleste av oss vil gjerne hjelpe om noen sliter. Men da er det viktig at også vi som er skadet blir oppmerksom på de rundt oss som må stå i det daglig og selvsagt blir merket av opplevelsene. Det er nemlig ikke mange som utnytter eller snur ryggen når du trenger hjelp.

Min kjære datter har nå dessverre en helt unik historie å bearbeide på grunn av min barndom, oppvekst og senere hendelser. Dette var virkelig ikke det jeg ønsket for henne som voksen. Når hun vil skal jeg hjelpe henne så godt jeg kan. Om ikke annet skal jeg alltid være glad i henne og være der for henne, akkurat slik min oppmerksomme og kjærlige datter har vært for meg. Mye kan repareres med kjærlighet og forståelse, men det kommer ikke av seg selv. Dessverre har hun en tung jobb foran seg, fordele skylden der den hører hjemme, gi seg selv medynk og få utløp for sinne som bygger seg opp med årene. 

Jeg ber om unnskyld for plagens dine og skulle ønske jeg hadde skånet deg for dine opplevelser. Men jeg er stolt av å se hvor sterk, rettferdig og empatisk du har blitt. Tenk mer på deg selv og be meg mer om hjelp, jeg vil alltid ha krefter til min datter. Uansett hvordan det vris og vendes på vil hun alltid være min kjæreste skatt. Sammen kan vi gå den bratte trappen når du er klar for det, sammen skal vi seire over folk som tramper på oss, for sammen er vi sterke.

 

Annerkjent som datter

En kjapp tur i postkassa og tankene er i gang. Heldigvis er mannen min hjemme og vi prater mye slik at ting ikke skal stokke seg. Et brev fra fylkesmannen forteller at min mor skal søke om å få verge. Som nær familie sender de meg automatisk beskjed. Første reaksjon er tåpelig: jaja, så nå kontaktes jeg... de trenger noe. Men det er usakelig og heller ikke et slikt brev. Men det er hyggelig å se hennes fødselsdag da, det rydder opp i masse påstander og papirer, for jeg regner fylkesmannenskontor som til å stole på når det gjelder slikt. Barnevern, familie, bekjente og andre har vist seg å være usabile kilder, endten med vilje eller mot bedre viten. Hukommelse og oppfattelse av situasjoner er så forskjellig og oftest veldig farget av person, så rene tall er deilig å forholde seg til. 

Jeg vil ikke være hennes verge, selv om jeg som sykepleier og erfaring, fint kunne stilt opp, men familiedynamikken tilsier at det blir bråk åkke som og det orker jeg ikke. Skuffelsene har stått i kø og ikke søren om jeg skal oppsøke dem frivillig. Min mann spør om jeg kunne tenkt meg jobben, for vi vet at det kommer til å bli triste greier, men jeg mener helt ærlig at jeg har best av å skygge unna. Likevel tenker jeg på hva det kan være som gjør dette nødvendig for henne, hun er ikke så gammel, men hovedsaken er at det blir ordnet.

Bakdelen med disse tankene er at jeg har ingen å spørre, ingen som vet eller vil si, eller jeg vil spørre. Derfor vet jeg heller ikke om det er noe alvorlig eller bare noe forbigående. Jeg prøvde ringe, men det kan jeg tydeligvis spare meg for. Det er vanskelig for hun har aldri gjort meg noe, hverken på godt eller ondt, jeg er ikke bitter på henne og jeg er glad for at jeg har greid meg uten i så mange år. Jeg vet at hun ikke er alene. Familien hennes vil ikke ha meg der, forsonet meg med det, brevet kom til meg fordi loven krever det.  Men innser at fremover vil jeg måtte ta mer stilling enn før. Jeg vet ikke lenger hvordan hun ser ut eller høres ut, siden jeg ikke har sett henne siden min datter var liten og hun er nå 28 år (og veldig fin forresten). Jeg har aldri fått noen form for gave, kort eller telefon, hva som skjedde med henne når jeg var barn, har jeg ingen mulighet til å få vite. Jeg fikk et gammelt bilde av henne, fra hun var ung, fra faren min og jeg har det nok liggende et sted. Alle turmultene rundt faren mins siste år, har gjort at jeg har tatt litt avstand fra bildet, muligens prøvd å glemme den tiden. 

Jeg MÅ ikke alltid være på tilbudsiden. Det er IKKE min skyld at ting er som de er. Punktum. Det er, på den andre siden, mye MIN skyld at jeg har et så bra liv i dag, med min egen trygge flokk å være nær. 

Jeg hjelper en dame som en gang var min fostermor med legetimer, medisiner, klær og sjåførvirksomhet. Hun er i 80 årene og rørende takknemlig for det lille jeg stiller opp med. Bare det å sette av noen timer og spise lunsj sammen, gir begge mye hygge. Det gir meg glede og jeg er oppriktig glad i ho og glad for å kunne hjelpe henne med et verdig liv. Dermed blir det anderledes. Det hjelper veldig på at hun er en oppegående dame, med normale plager og usikkerhet, i forhold til alderen. Det eneste problemet hennes er at det er trygt at min datter og jeg hjelper henne i en stadig mer stressa og digitalisert verden. Hun har stilt opp mye for min datter og meg og nå er det vår tur, livets syklus. Jeg kan ikke fortelle henne at min mor muligens trenger hjelp, da hadde hun kommandert meg dit og gjerne vært med selv. Hun kjente min bestemor i gamle dager. For henne er det min plikt, uansett, hennes generasjon var så flinke til plikter.

Men jeg bestemmer selv. Jeg velger min familie og meg selv. Vi har alle godt av at jeg ikke må stå i ubehagelige situasjoner titt og ofte. Litt ironisk er det jo, rollene er byttet om. Jeg er sykepleier, men hun er min mor, men vi forblir i hver vår verden. Tross alt er hun ikke alene slik jeg en gang var når det trengtes hjelp. Nå er jeg hvertfall noens datter på papiret foran meg, litt stort det også.

Klemmer til alle

 

Hvorfor tåler vi så inderlig vel alt som ikke handler om oss selv?

Vi gjemmer oss bak at vi ikke kan redde verden alene og derfor tar vi avstand fra andres lidelse. Jeg lider av det samme selv til tider, hjernen må ha en pause fra alt som er vondt og galt, jeg orker ikke lese eller ta innover meg mer. Det er mye negativt som kommer mye nærmere oss alle i denne mediestyrte hverdagen, det er lov å skjerme seg litt. Men om vi alle sukker hjemme i hvert vårt hjem og ikke gjør mer, vil vi aldri klare å få til skikkelige forandringer. Mye handler om holdninger, det gjelder ikke meg eller mine, og selv om det er trist for de det skjer med, er det lite jeg kan gjøre alene. Og det er sant nok det, men hvorfor er det ikke flere av oss som forsøker lage høylydt skvalder om saker vi alle er enige om er uakseptable. Nærliggende for meg er det å nevne barn, syke, forsvarsløse og gamle som utsettes for en eller annen form for overgrep. Hvorfor er det pengesaker som setter mest preg på nyhetskanalene? Ran eller skattesvik er verre enn overgrep? 

Vi bruker politiets tid på hekken til naboen, trærne til kommunen og svartearbeid, fint det altså, men burde ikke menneskeliv hatt høyere prioritet? Mobbing, overgrep og vold ødelegger et menneskeliv, ofte for resten av livet. Hekken vokser og klippes uten at menneskeliv påvirkes i annen grad enn kranglevorenhet og unødvendig stolthet. Hvordan vil du reagere om noe skjer deg eller dine nærmeste, og du vet at du aldri har gjort annet enn sukke og synes det er trist at noen er slemme? Det er ganske fortvilende å stå i alt alene. Selv om alle du snakker med er enig at noe er galt i samfunnet, hjelper det lite når de har gått hjem og glemt det. 

Vi kan ikke engasjere oss i alle saker, men vi burde kunne gjøre noe i de sakene som rører ved noe i oss. Som ikke er en krimromanføljetong over flere uker. Kriminalsakene har vi et godt utviklet system for å ordne opp i, men enkeltskjebnene står alene? Er det fordi vi synes det er skamfullt? Orker vi ikke innrømme at vi alle er alene i vår egen kropp og at noen ganger er det veldig greit å få skikkelig støtte for egen opplevelse?  Er det så mye mer stas å snakke om pengeforbrytelser enn overgrep fordi vi synes det blir for intimt, flaut og skamfullt? Hva om det gjaldt noen rundt deg eller deg selv? Ville du ikke satt pris på et godt hjelpeapparat som forsto hva du trengte og som kunne bistå i en ensom tragedie? Som tørr snakke åpent om det unevnelige, som vet noe om hva du kanskje trenger, som kan hjelpe deg videre på veien? Som kan skjerme deg fra medmenneskenes rygger og skjulte avsky. Noen som forstår hvor vanskelig vi enda har for å prate om intime saker, selv i 2018. 

Det er lettere å få vitner i en innbruddsak enn i en overgrepssak. Det er egentlig ganske fryktelig. Kanskje er det fordi du ikke får heltestatus på grunn av manglende kunnskap om langtidsvirkningene overgrepsoffrene ofte får. Det er lettere å hjelpe til å få igjen sølvtøyet og sole seg i en så åpenbar sak... Arvesølvet liksom, viktigere enn liv? 

Hjernen min roter og famler seg rundt om temaet og klarer ikke helt sette ord på følelsene mine. Jeg har ingen fasit, jeg vet bare hva hjertet mitt sier er viktigst. Tankene roter rundt om jeg kanskje skal ta en videreutdanning og prøve å hjelpe på den måten. Har jeg krefter og psyke til det? Jeg tror det, snart. For noen må begynne, noen må snakke, handle og vise ansikt. For jeg synes det er helt uholdbart at et lite barn opplever mobbing daglig hele oppveksten uten at jeg kan gjøre en forskjell. Det hjelper ingen at det viskes i gangene, vi må ut og hjelpe. Stoppe "slemmingene", være en trygg havn som gi litt trygghet. Jeg får tenke videre....

Traumatiske livshendelser

En av bakdelene med å være traumatisert er at andre mennesker føler det er vanskelig å snakke om egne liv og erfaringer til deg. "Mine problemer er ikke så ille som dine", heisan slik er det jo ikke. Alle har vi en livshistorie som preger oss og alle har godt av å få traumene ut. sammen er vi sterkere. Det er ikke en konkurranse hvem som har hatt det verst, det viktige er at vi alle er overlevere. Alle betyr like mye og som jeg ble minnet på, er en brikke i et puslespill som bare sammen kan danne et helt bilde. 

Mange vakre mennesker nedvurderer egne opplevelser og alvorligheten av sporene det har satt i deres sinn. Det er våre opplevelser som danner oss til de menneskene vi er i dag. Ingen er viktigere enn andre og alles opplevelser skal taes på alvor. Mye blir utrolig mye lettere å leve med om vi deler. Våre unike historier danner en sterk ryggrad og et samhold som jeg tror vi alle trenger. Vi har alle godt av å huske at vi ikke er alene i verden og selv om alles historie er unik, er vi alle mennesker på den samme jorden. 

Jeg har kompleks PTSD og jeg vil gjerne bruke av min erfaring og hjelpe andre som sliter. Da hjelper jeg også meg selv. Kunnskap og åpenhet gjør verden bedre, samhold gjør oss sterkere. Jeg kan med stolthet si at jeg her om dagen tok telefonen, selv om jeg ikke kjente nr, og klarte både gjennomføre samtalen og la være å bli kvalm. Min ødeleggende tlf angst skal ikke lenger få lov til å ha makt over meg, jeg bare taper på det. Og helt ærlig.. på jobb snakker jeg uten angst hele tiden, bare den private som er farlig? Det henger ikke på greip og det fratar meg mye sosialt. Vi kan ringe hverandre, ringe på døren til verandre, kanskje passer det ikke akkurat da, men da kan jeg hvertfall med stolthet si at jeg prøvde. 

Dette er tanker jeg er blitt minnet på den siste tiden, takket være andre mennesker som har vist meg sine hjerter. Det er jeg veldig glad for og jeg skal gjøre alt jeg kan for å fortsette trenden: Vi er alle viktige, også du og jeg 

Klemmer fra en usminket versjon av meg, som er helt bra nok som jeg er!

Moral, etikk og rettsvesenet

Sitter med mannen min og drikker kaffe og prater om nyheter og saker fra media i det siste. Han skal på kveldsvakt og har god tid. Jeg blir bråsint, skuffet og lei meg over samfunnet og det er godt å kunne lufte tankene med kjæresten min. 

Ei jente har blitt dopet ned og voldtatt av fire menn fra 18 og oppover. De har filmet voldtektene og blir tatt på det grunnlaget og ikke at jenta har anmeldt. Ikke var hun sikker og ikke turte hun. 16 timer uten å huske noe men våknet og følte seg sår. Husker hun fikk en shot og resten er borte. Tørr ikke si det til noen både fordi hun er redd for at noen skal vite at hun har drukket og fordi hun er redd foreldra Skal få vite at hun har hatt sex. Det er videoer og bilder av jenta som blir missbrukt gjenntatte ganger, likevel får de strafferabat.t.....?????  Fordi de er unge og må leve med det de har gjort resten av livet???? Hva med jenta??? Jeg leser ingen steder at hun får hjelp og rabatt for noe...hmfr!!! 

Så er det ei jente som anmelder en voldtekt, saken blir henlagt selvsagt. På telefonen hun har gitt fra seg i saken finner politiet et bilde av henne der hun røyker hasj og de velger å bøtelegge jenta mens voldtektsaken blir henlagt.... Jeg blir så opprørt at jeg sliter med å puste. HVORDAN skal mennesker noen gang kunne forsvare å anmelde ugjerninger når de møtes med slike holdninger av det offentlige??? Har de ingen utdannelse? Ingen empati? Jaja, empatien er der for den som har gjort urett, ikke offeret. Finnes det virkelig så mange offentlige ansatte som ikke forstår at det er liv de leker med? Hvem skal man egentlig henvende seg til om noe er galt og hvem kan man stole på om dagen? 

Tilliten min til det offentlige er allerde tynnslitt, selv om jeg har opplevd og vet at noen er vettuge, men nå lurer jeg meg på altså. Dommere, politimenn,politikere, lærere, sykepleiere og leger... er ingenting hellig lenger? Har vi mistet gangsynet helt? Er utdanning bare en floskel? Har vi ingen retningslinjer og regler å følge, stå for lenger. Tar vi så godt vare på alle at bare ofrene må slite? Ingen må lenger stå for hva de gjør? Jeg blir så sint, frustrert og oppgitt, får lyst til å skrike til verden at dette ER IKKE GREIT lenger. Men hvem kan jeg stole på å henvende meg til for å få mer moral i samfunnet??

Roer meg ned og prøver å huske at de gode sakene sjeldent og aldri blir skrevet om. Ofte er det eldre, satte mennesker som ikke skjønner dette med moral og menneskeverd og det nytter ikke få de ut av det heller. Jeg satser alt på de unge som tar over langsomt med sikkert. Krysser fingrene for at de ikke får gamle innbarka forebilder men beholder sin moral og rettferdighet, medmenneskelighet og ikke blir en av den gamle mengden. Varslere må få bedre plass, vi må reparere et ødelagt system, få inn nytt blod. Skape tillit igjen. Alle fortjener hjelp og støtte, men hvilken logikk og hvem idiot bestemte at bare drittsekkene skal ha hjelp? Jaja, alt blir vel bedre etterhvert kan jeg håpe...

Uvurderlig gammelt vennskap- ruster jo ikke :)

Verdens best gave fikk jeg i går. En venn fra jeg var liten kom og vi pratet både om nåtid og fortid. Det var så herlig å snakke med et koselig menneske som jeg husker at har vært en positiv del av min oppvekst. Selv om det er mange år siden, kjente jeg igjen sjelen og hva jeg satte pris på som barn.  Øynene var like varme og gode som før. Jeg hadde og har fortsatt en glede inni meg over det felleskapet vi delte og selv om det ikke var en lang og stabil periode vi delte, så var det så hyggelig å være en del av noe godt. Dette har jeg savnet skikkelig, noen å ha positive minner sammens med, siden jeg dissosierer meg bort i lange perioder med vonde hendelser. Da blir det gode også borte, men nå føler jeg likevektskålen i livet er bedre. Godt og ondt, slik livet ofte er og ikke bare vonde minner. Flere mennesker dukket opp i hukommelsen og det var deilig og bare le av oss som små og rare. 

Tar meg i å sitte å smile, selv om natten har vært tankefull og jeg egentlig er trett, men det er så mye lettere å leve med når alt er positivt. Selvsagt fikk jeg noen minner i natt når jeg tenkte på den tiden, minner jeg kunne klart meg uten, men et smilende sinn takler slikt lettere og fortere. Nettverk og "familie" er en viktig del i prosessen med å lære å leve med fortiden. En fortid med felles minner, felles venner og som en del av en ordentlig samfunn, det gjorde godt. 

Jeg anbefaler alle andre som sitter og sliter med minner om å prøve å ta steget ut og åpne opp for verden. Den er ikke så farlig og det finnes faktisk mest hyggelige mennesker der ute som vi går glipp av hjemme i senga. Det er skikkelig deilig å få et annet fokus og det var ikke så farlig som jeg trodde. I mitt hode var jeg ikke bra nok, verken da eller nå, men slik er ikke den virkelige verden, vi har alle noe godt i oss og vi må våge både se det og tro på det. 

 

Tusen takk alle sammen

De siste ukene har jeg fått så mange koselige meldinger, jeg publiserer dem ikke her på bloggen og da ble jeg kvitt alle de som troller. Følelsene mine er i ubalanse på en god måte. Det er skikkelig hyggelig å få så mye støtte. Folk husker og bryr seg mer enn jeg ante. Jeg har ikke vært så usynlig som jeg trodde. Men det har jeg fortrengt og jeg gleder meg til å høre fra andre som husker. 

Jeg skal få besøk og prate om gode ting fra gamle dager og det gleder jeg meg til. Det skal bli så godt å få høre om de gode tingene som lett blir borte når livet er tungt. Flere husker ting jeg ikke husker, det setter jeg pris på. Også at de tar seg tid til å fortelle og støtte meg, det er ikke alltid så lett når en dissosierer mye i kriser. Jeg husker en gang vennen min sa at jeg hadde mye besøk av min ordentlige mor og jeg kjente at alt blodet forsvant fra hodet, skikkelig guffent å ikke kunne huske noe slikt. Men så viste det seg at det var min stemor de hadde hils på flere ganger og jeg fikk tilbake trua på meg selv igjen. Det er nok ikke lett for andre heller å skille mellom alle menneskene som har vært ut og inn av mitt liv. 

Det er hyggelig å få tilbakemeldinger av folk som ikke truer med advokat el lignende, fordi de er redde for sannheten og at noen skal kjenne dem igjen. Til de kan jeg bare si: hvorfor så redd om samvittigheten er ren...? Ikke at det er mange, men teit er det og derfor er det så hyggelig når folk er hjelpsomme. Som de fleste av oss vet skal  det bare en negativ kommentar til som graver seg under huden og det skal ti gode kommentarer for å veie opp. 

Selvtilliten min og styrken min er på vei oppover. Tenker jeg skal offentliggjøre tlf nr mitt og lære meg å ufarliggjøre å ta telefonen. Tross alt er mine dårlige minner flere år gamle nå og de burde virkelig ikke styre meg lenger. Jeg skal trene på å snakke mer med folk, være mer sosial, det verste som kan skje er at jeg blir avvist og da er det nok ikke mennesker jeg vil ha i livet mitt likevel. 

Jeg kan kjenne på en god følelse av å være en del av et samfunn og også bety noe i verden. Ingen anger lenger på at jeg er så ærlig i mine innlegg, mange takker meg og forteller om egne triste skjebner, noen for første gang. Det er seier for mange, og noen må snakke om vi skal få forståelse og hjelp til å ta tyren ved hornene. 

Tusen tusen takk alle som tar seg tid, det varmer og jeg leser alle kommentarer.

 

Prisen for en ødelagt barndom

Vi betaler en høy pris mange av oss. Livet starter slik alles liv starter, men der stopper likheten. Nå kan jeg selvsagt bare snakke for meg selv, og for meg har det vært en svært ensom reise. Jeg følte meg aldri som de andre barna på barnehjemmet og det var ingen som tok seg bryet med å fortelle noe heller. Jeg føler at jeg aldri ble forberedt på ting som skulle skje, noe som sikkert er naturlig på et sted hvor det jobber mange og det er mange barn å ta hensyn til. Alt som var felles for barna viste alle om, men personlige ting, som besøk, bursda, jul, 17 mai, påske osv, kom brått på. De fleste forsvant og hadde mye å fortelle når de kom tilbake og etterhvert som jeg ble eldre reagerte jeg på at jeg ikke hadde noen. 

Perioden fra min far kom inn i livet mitt er preget av angst, ensomhet og mye kvalme. Alle nervene mine var i spenn og bare det å gå på do var et mareritt. Jeg var bestandig forsiktig med hva jeg sa, både ute og hjemme, sikker som jeg var på at faren min styrte det meste. Det er vanskelig å få seg venner når du bærer på så mye utrygghet. Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor jeg aldri var i bursdaselskaper og sjeldent ble bedt med noen hjem, ikke hadde jeg lov til det heller. Hvordan bli en del av en klasse når du er trøtt etter nattens hendelser, som du ikke kan fortelle noen. Natten kunne til og med være rolig, likevel hadde jeg lagt på "spikermatte" og lyttet etter fare. Alltid veldig sulten, på grensa til svimmel etter lange dager uten mat, både som straff og fordi jeg ikke turte gå opp om morgenen og smøre meg mat. Ofte slet jeg med konsentrasjonen i timen, kroppen slappet ikke av og det var vanskelig å få med seg særlig undervisning. Gla er jeg for at jeg kunne lese litt før skolen, takket være andre barn på barnehjemmet. Jeg gruet meg til spisetid, magen romlet og lukten av de andres mat var fristende. Redselen for gym og svømming preget meg mye, både kle av seg, vise kroppen og selve vannskrekken etter at far forsøkte lære meg svømme ved gjenntatte ganger holde meg under vann så jeg mistet bevistheten. Lydene av de andre barna som ropte og plasket gjorde meg så nervøs, det var akkurat de samme lydene som søskene mine hadde når de lekte og som man hører litt sånn fjernt når en er under vann mot din vilje. 

Fosterhjem etter fosterhjem der du hele tiden forsøkte spille en rolle for å bli godtatt, vissheten om at både faren min og andre i familien visste at jeg til tider var hjemløs og sulten, ingen kom og hjalp meg. Barnevernet var en vits, kø, slitne og ofte sure kuratorer som synes det var mye mas med saken min, la seg egentlig bare inn i rekken av å være helt alene. Oppgitt rømte jeg for å klare meg og hvor var alle som skulle passet på og burde tenkt litt lenger enn bare på seg selv, jeg visste at alle synes det var godt at jeg greide meg selv. Stadig bytte av skoler gjør også noe med deg, du klarer ikke slå rot og skaffe gode relasjoner som kunne vart livet ut. Alt blir veldig overfladisk, jeg viste det ikke varte og la aldri sjela mi i å forsøke heller. Et par jenter satte spor opp gjennom årene, men det har med at de var slike sjeler som kjempet for oss som sto på utsiden. Ennå kan jeg kjenne en glede av å se navnet deres feks på facebook, men det kunne ikke falt meg inn å ta kontakt, de har egne liv med familier og venner.

Denne ensomheten som har preget hele din oppvekst fortsetter å følge deg også når du blir voksen. Jeg viste at ingen kom til å bli værende i mitt liv og holdt den nødvendige avstanden. Bare min datter fikk meg til å kjenne på gleden ved å være viktig for noen. Stakkars lille, hun hang mye i armene mine som liten, det kunne ikke bli nok kos og ikke protesterte hun heller. Forsatt er hun det viktigste i livet mitt, selv om jeg lar henne fly selv. 

Det er vanskelig å snakke med folk om opplevelsene mine, jeg kan aldri klare å sette ord på hva jeg egentlig har følt. Noen av de som var korte perioder i mitt liv påberoper seg å vite hva som har skjedd og blir en skuffende påminnelse av hvor lite pålitelige mennesker du har hatt rundt deg i oppveksten. Kanskje er det deres måte å unnskylde egen oppførsel på den tiden? Men barn var de fleste av oss og ingen barn skal behøve oppføre seg som en voksen, men heller ha sin egen oppfatning av tiden og hva de har vært med på. Værre er det når du får skylden for andres barndom selv om alle vet at ingen barn kan klandres. Vanskelig å skape og knytte bånd med mennesker som mener du er forpliktet pga nåtidens virkelighet. Vanskelig å stole på andre er i utgangspunktet vanskelig og blir ikke lettere av kjeft og svertekampanjer. Av en eller annen grunn tror noen mennesker at de kan behandle meg akkurat som det behager dem fordi jeg er preget av min oppvekst. Jeg forstår nok ikke alle sosiale koder og misforstår til tider, men det vil ikke si at folk kan behandle meg som de vil. Også jeg har rett til å behandles med respekt å verdighet.

Etter å ha stått frem med barndommen så åpent som jeg har gjort, har livet blitt mer ensomt. Mennesker synes ofte det er vanskelig å vite hva de skal si til meg og jeg har ingen fra "gamle dager" å alle tilbake på. Jeg forstår, slik er vi ved dødsfall og sykdom også, rømmer og orker ikke ta tak i det vonde. Noen er sure fordi de ikke har vært viktige nok i mitt liv og forstår ikke at det er fordi jeg ikke har gode minner fra dem. Andre overser meg, noen snakker bak ryggen min og mange smiler fjernt på avstand til meg. 

Dette er prisen jeg betaler for at jeg aldri har hatt faste mennesker å forholde meg til over viktige hendelser i livet mitt. Folk har kommet og gått, noen flere ganger og det har gjort at min selvtillit er dårlig i forhold til å bety noe for andre. I mange år var jeg den som alltid stilte opp fordi jeg synes jeg var så heldig å ha vært igjennom mye og visste hvor vanskelig livet kunne være. Men da ender du bare opp som veldig sliten. Heldigvis klarer jeg i dag å sette stor pris på min lille og gode flokk og jeg er svært takknemlig over alt jeg har greid til tross for en tung oppvekst og mange mennesker som i praksis synes det er greit å utnytte meg den dag i dag. Jeg vet å sette ned foten og jeg forsøker heve meg over smålighet og falskhet. Livet kan være vondt og ensomt men det kan også være godt og koselig. Bare jeg ikke legger listen for høyt verken for egen del eller andres, vi er tross alt bare mennesker hele gjengen. Dessverre har vi alle en del felles følelser som ikke er hyggelige, men mange av oss har heldigvis også gode, empatiske følelser for hverandre. De positive sidene i livet setter jeg stor pris på, skadene jeg har fått gjør meg ensom, både på felles gamle minner og samhold, men jeg er veldig takknemlig for de jeg har.

 

 

Fortell om overgrep, sammen er vi sterke

Om alle som har vært utsatt for overgrep kunne fortalt omverdenen om hendelsene, da kunne vi kanskje begynt på et norge nesten uten denslags. Vi mister årlig mange overlevere fordi de ikke takler det de har vært gjennom. De har fått en livstidsdom og ingen fallskjerm for å klare leve videre. Skal det bli noe greie på livene til de som står frem må vi sammen skape et miljø der vi støtter hverandre. For det er mange tunge hindere som møter deg om du forteller. Samfunnet har ikke kommet lenger enda enn at det er offeret som sitter med svarteper. 

Vi er et delt samfunn, de som synes det er greit at noen tar seg tilrette og de som synes det er forkastelig. Vi trenger et lag til; for overleverne. Det er lett å mene mye om overgrep, de fleste mener på bakgrunn av overgriperen, en stor gruppe blir oversett og det er de som har blitt utsatt. De som sitter på gjerdet og hører alle disse menneskene mene noe om ting de aldri har vært gjennom og de som må forholde seg til verden etter at de har avslørt hva som har skjedd dem. Det vil alltid være dem som ikke tror på deg, overgripere har også venner. Det er nesten garantert at du resten av livet blir sett skjevt på, folk ser "rart" på deg, overbeskytter deg eller overser deg. En kan flytte og starte et nytt liv der ingen vet noe om deg, men det er vel ikke egentlig et alternativ? For noen kan det være like greit om overgriperen starter svertekampanjer både i familien og på sosiale nettverk, hva har du egentlig å tape? Samtidig mister du de få menneskene du muligens har som du er glad i og stoler på. 

Om "alle" fortalte ville det være mange som måtte skamme seg og også mange tilhengere vil fått seg en oppvekker. Sjeldent har en overgriper bare et svin på skogen. Det tar seg dårlig ut når flere forteller. De menneskene som velger å ta avstand til overlevere, drite dem ut eller bagatilisere deres opplevelser, vel? Har vi egentlig tapt noe på om de turer frem? Det er ingen overlevere som vil finne på å henge ut en annen overlever, for vi vet hvor sårbare vi er. 

Kunne vi ikke laget lokallag der vi kunne møtes og støtte hverandre, der vi kunne dele erfaringer med andre. Vi behøver ikke gjøre mye ut av det, en kopp kaffe eller te og samhold. Høyt nok under taket til å vise både sinne, skuffelse og glede. Komme oss ut av ensomheten, støtte hverandre. Taushetsplikt måtte vært en selvfølge. Noen ganger kunne det vært sosiale tilstelninger, kino, skogstur eller middag. Bare være sammen og være "normale" igjen. Normale blandt mennesker som forstår hvorfor du reagerer som du gjør, som kan snakke med deg om mye annet enn overgrep. 

De som har plass kan åpne hjemmet sitt så alle fikk et sted å sitte, der det er hjerterom er det husrom. Om noen ikke har greid å fortelle de nermeste er det ikke et problem, da møtes vi et annet sted. Jeg har stoler nok til mange og kaffen kan vi vel samle inn til. Kanskje vi kunne vært så "normale" at vi loddet ut noe koselig til jul, ideene er mange. Tenk så sterke vi kunne blitt... alle andre kunne bare seil sin egen egoistiske sjø og håpe de aldri blir utsatt eller at noen nær dem blir utsatt. Om noen skulle snu, burde takhøyden vært høy nok til å ta dem med. Uhøytidelig men meningsfylt kunne vi laget et vennelag som støttet hverandre og fikk oss ut av ensomheten. 

Send meg gjerne en epost: tillise@online.no, merk samhold, om du bor i Fredrikstadområdet. Jeg har plass, hjerterom og jeg savner de gode samtalene, latteren og alvoret en positiv gjeng kan lage for hverandre. Jeg er snart 50 år, men synes ikke det er noen aldersgrense på opplevelser. Sammen lager vi sterke bånd som hjelper oss ut av livstidsdommen samfunnet har lagt opp til.

Klem Lise

17.01.2018

Flere ganger har jeg tenkt på å strekke 

ut armen og ordne opp.

Noe holder meg igjen.

Mest skuffelsen av 

sviket når jeg var

på dypet.

Men også den manglende forståelsen

av sviket og praten

som gjorde sviket til 

en godtatt sannhet for deg

Det er ikke det at jeg ikke vil

Jeg har bare ikke mere tillit å gi akkurat nå

Les mer i arkivet » August 2018 » Juli 2018 » Juni 2018