Frisørtimen som lettet på PTSD en

Oppgitt og lettet sitter jeg og tenker tilbake på uka som gikk. Fikk endelig kommet meg til frisøren og skulle ordne opp etter en heller mislykka selvklipp (youtube: klipp deg selv). Som vanlig var jeg en halv time for tidlig ute (aner ikke hvorfor) og var sliten etter turen. Fikk et glass vann og satte meg for å vente på min unge vakre frisør. 
Plutselig ser jeg en av mine overgripere på utsiden av vinduet  og blir helt satt ut. Mitt forsvar var ikke oppe og jeg reagerte som en kanon. Svetten silte, hjertet hamret, hendene skalv og jeg tviler på at jeg var istand til å snakke.  Jeg visste ikke om jeg ville springe ut og ta drittsekken eller om jeg ville gjemme meg langt bort uten at noen av alternativene hadde tilfredsstilt meg på noen måte.  
Frisøren har en liten hund som tydeligvis merket at jeg ble satt ut, han satte seg rolig tett ved siden av meg og lot meg begrave hendende i den myke pelsen. Øynene var store, brune og beroligende og effekten var utrolig. Jeg "forsto" at denne mannen ikke lenger hadde makt over meg og at akkurat denne hunden ikke prøvde verken å forstå eller dømme men bare være en støtte i å klare å være sterk i situasjonen. 

Jeg sitter og gjenopplever situasjonene med denne mannen og jeg får et helt nytt syn på saken. Han er helt klart en stakkarslig mann ute av stand til å bryne seg på mennesker som klarer å forsvare seg. Helt klart en feiging som mest sannsynlig hadde "tissa i buksa" om jeg konfronterte ham nå, som voksen. Men han sitter i rullestol og selv om han valgte feige løsninger, vil det ikke si at jeg skal krype ned på samme nivå. Hadde systemet i Norge vært annerledes ville jeg reist rett til politiet og anmeldt for å stoppe ham og eventuelt støtte andre ofre for mannen. Men jeg vet at den eneste som vil slite med det i lang tid fremover er meg selv. Foreldelsesfrist, bevis og elendige holdninger har lært meg det dessverre. 

Mens frisøren gjør sitt beste blir jeg sittende og tenke på hvor ynkelig jeg har latt meg selv bli. Forståelsen av at det er av den nærmeste familien en skal oppleve mest motstand, begynner å bli mer forståelig, ikke godtatt, men jeg forstår hvor de kommer fra. Jeg er helt nødt til å se disse menneskene i det lyset jeg opplever dem. Vi lever i jantelovens verden og narsistene lever godt fordi vi ikke lenger må stå til ansvar men ofte opplever større suksess ved å angripe. Sosiale medier gjør at de som tørr ?drite ut? de som protesterer, opplever kortvarig suksess og dette gjør ofrene sårbare og narsisstene mektige. Slik er det og jeg tenker at det er svært viktig at jeg ikke går i den fellen at jeg tror alle mennesker er slik, jeg kan ikke tillate meg å miste troen. Da går jeg i den samme fellen og anklager mennesker for å være gale uten å ha grunnlag for det. For slik er det ikke og det tror jeg egentlig de fleste vet. Jeg skal virkelig bruke min kunnskap om mennesker (inkl meg selv), til å forstå at bare de uten gode argumenter eller forsvar tyr til stempling av andre. Det blir som å si at siden du er dyslektiker eller har skrivefeil er du dum. Det er ikke et argument for meg, det forteller meg at du ikke forstår og tyr til lettvindte løsninger. 
Slik samfunnet har utviklet seg innser jeg at det ikke lenger er min jobb å advare om narsisistene, det er mye bedre å øke kunnskapen om dem og dermed åpne folks øyne for hvor beregnende slike mennesker er. Det er egentlig svært lite å vinne på å ta overgriperen eller deres støttespillere, en kort periode gjør jeg dem bare mektigere. I de fleste tillfellene vil det være mer effektivt å vise at de ikke har makt over meg lenger, de er ubetydelige. 

Det er fort gjort å gå i fella å synes synd i den som aldri har det bra og bare møter "dumme" mennesker. Vi glemmer at disse menneskene er voksne og har muligheten til å gjøre noe med livet sitt. Jeg forstår at ekteskapet ditt ikke er bra, men jeg forstår ikke lenger dette årevise maset uten at ektefellen får vite hvordan det er fatt. Da er det ikke reelt for meg lenger (unntak i voldelige forhold). Hvis du egentlig bare vil ha medynk samtidig som du lever overfladisk perfekt, er du bare en bortskjemt dott som burde lære deg å ta ansvar for dine handlinger. De valgene som er tatt må vi ta ansvar for, enten ved å bryte ut av det på ærlig vis eller bite det i oss og gjøre vårt beste for å ta vare på det en har fått. Jada det ER lett å si og mye vanskeligere å gjennomføre, men hvem var dum nok til å lære deg at det ikke lønner seg å være ærlig både med seg selv og andre? 

På slutten av livet ba min far meg om tilgivelse. Han gikk ikke så langt at han innrømmet hva han hadde drevet med, likevel var det et enormt stort steg for ham å innrømme at han hadde behandlet meg dårlig og selv om han passet på å si at han ikke husket (!) hva han hadde gjort, tenker jeg at det er et enormt steg for en narsisist/psykopat som han. Jeg vet jo at hele mitt voksne liv har vært preget av hans behov for å passe på meg slik at jeg ikke skal sladre. Ofte ved å være føre var og advare om meg, stemple meg (uten at han kjente meg) og snakke på utpust og innpust slik at en ikke klarte fullføre en eneste tanke om at dette ikke hang på greip og det var lettere å bare godta enn å krangle. Den vemmelige følelsen i magen som kom etterpå var lett å gjemme og glemme. Tross alt finnes det viktigere ting for de fleste enn å ta opp en umulig kamp med en narsisist. Det er så skambelagt å vite at du egentlig vet om eller mistenker en person for å misbruke sin makt til å ødelegge for maktesløse mennesker, skamløst utnytte deres svakhet for egen gevinst. Enten det er å misbruke barn eller andre svakstilte, gamle syke og forsvarsløse mennesker, alt for å tjene sitt eget ego. Men aldri offentlig selvsagt, DET vil faktisk de fleste si fra om. Derfor denne stakkarsliggjøringen av seg selv, i tilfelle noen skulle sladre. Føre var prinsippet. Men vi trenger ikke være føre var. Vi kan leve fullverdige liv og forholde oss til respekten for andres liv fordi det er helt stuerent å gjøre feil om du står for dem og ber om unnskyldning. Må du leve halvparten av livet ditt hemmelig har du et problem og det vet du egentlig.

Jeg kunne nok fått en kortvarig seier ved å konfrontere min overgriper som rullet forbi frisørvinduet, men hans handlinger mot meg som et forsvarløst menneske forteller meg at han aldri egentlig vil forstå rekkevidden av egen oppførsel og hvorfor skal jeg gi ham en slik makt i mitt liv? Han fortjener ikke det, jeg fortjener å gå videre, sterkere, klokere og mer empatisk. Jeg kan bruke min kunnskap og spre den til alle jeg kan for å kanskje klare å redde et barn, en syk eller andre forsvarløse mot slike mennesker. Jeg advarer heller en gang for mye enn en gang for lite. Svaret jeg får forteller om det var rett eller feil, er det feil får jeg be om unnskyldning, er det rett kan jeg vite at et menneske er reddet. For meg en veldig viktig forskjell og det hadde kunnet reddet meg. Jeg unner ingen andre å oppleve noe lignende eller verre og vil alltid være på vakt for det. 

Sommeren denne mannen låste seg inn på mitt soverom, strakk seg opp i overkøja og pustet og peste mens han rotet rundt i trusa mi og rotet med seg selv, mens jeg lå stiv av skrekk og nistirret på bildet av en hund i skogskanten og prøvde å rømme psykisk fordi fysisk ikke var noen mulighet, gjør meg kvalm og jeg er rett og slett stolt av meg selv som har kommet meg videre. Disse handlingene får ikke lenger ha noen makt over meg og jeg vet at jeg ikke trenger skamme meg lenger. Alt for mye energi har gått med til å gi overgriperne næring ved å skamme meg over manglende evne til å protestere. Det er bare de aller svakeste i samfunnet som utnytter andre og skaffer seg makt ved å skremme eller "drite" ut ofret sitt. Det er slike mennesker som er uten ressurser egentlig, de ønsker ikke ta den normale og noen ganger muligens vanskeligere veien og gjøre seg respektert på lovlig og synlig måte. Til syvende og sist er det de som er taperne. De må leve med bevistheten om egne handlinger, enten det er bevist eller ei. På lang sikt har de ikke vunnet noe, de har lurt seg til kortvarig "gevinst" og den smaker ikke så godt som ærlig gevinst.

Livet kommer ikke med garantier om at du skal få alt du vil uten å jobbe for det, faktisk skal det ganske mye egeninnsats til for de fleste. Men det er den jobben som gjør at vi kommer videre, utvikler og lærer. Unngår snarveier og  faller ikke for den lette fristelsen til å tråkke på andre for å hevde seg selv. Finner lykken i å gjøre det som er rett for alle og innse sin egen utilstrekkelighet uten at det blir en hvilepute men heller en god grunn for å lære mer og spre kunnskapen. 

(Huskeliste for meg: Narsisister er sosialt uinteligente som tar snarveier i livet. De utnytter andres snillhet og spiller på andres godhet og svakhet. De har kunn et mål og det er å oppnå kortvarig respekt. De skyr ingen midler og bruker ofte økonomi som bevis på overfladisk suksess. De skryter av seg selv men kan ikke vise til konkrete saker som underbygger, det blir bare pratet bort. De klarer ikke stå imot egne handlinger ved å være ærlige, de vil alltid finne svakheter hos motstanderen for å bevise egen uskyld. Jeg vil aldri bli utlært og klare å forutsi alle situasjoner. Men selv om det er litt kaotisk i hodet mitt nå, føler jeg at et stort steg har blitt tatt og det vil sakte men sikkert falle på rett plass). 

Mandagsbarnet- you tube

Lenge har jeg sittet på videoen som ble laget som et prosjekt. Jeg har ikke greid å høre på den med lyd, rett og slett fordi stemmen min ga meg flasher som ikke var gode. Vanskelig å høre familielikheten i stemmen når nettopp dette er en tøff erfaring. Klart jeg ser at jeg er både oppblåst og rar, men det er alderen og en stor dose med prednisolon, så det er ikke annet enn noe jeg smiler av. (Enda større nå siden jeg har langvarig bruk av prednisolon på nakken) Det er mye jeg skulle sagt og gjort anderledes i snutten, samtidig er den tatt på hælen og ingenting er planlagt og det er noe ok med det også. Blir ikke så oppstyltet og stivt, men snakker mer etter som minnene kommer. 

Jeg er stolt av Jenta som har laget filmen og synes hun er ei flink jente som kaster seg ut i utfordringer (samme jenta som laget bloggen min). Det er også et godt poeng at dyrene mine kommer så godt frem. Ozzy, Lillebror og Febee er stjernene i filmen. Barnehjemmet er ikke så vanskelig for meg å se, men badestranda der "svømmetrenninga" foregikk, er værre. Tror rett og slett jeg må dra ut og se selv, for jeg har fortrengt hele stedet. 

https://www.youtube.com/watch?v=Q31NwWozMgk&feature=share

Se og dømm selv..

 



 

 

Gratulerer kjære bror

14 April (men skriver idag fordi jeg ikke vet hvor jeg er den 14) later jeg som det er 2 dager i forveien.

I dag er en stor dag. 1 sommerdag og min bror fyller år. Denne dagen har jeg alltid husket for å velkomne sommeren og huske broren min er en fin ting. Han vil ikke ha gaver og det er jeg enig i, vi er så gamle at vi har det vi trenger og mer til. Vi får se når han blir femti om han ser anderledes på å la oss feire ham bare uten gaver. Men mat er alltid godt. Jeg forstår han motvilje mot gaver og selskap, jeg har det slik selv. Mange vonde minner gjør det vanskelig og helst skulle dagen bare vært sovet over. 

Jeg fant ham hos faren min etter fars død og var sjokkert både over at han bodde der og vilken tilstand han var i. Dumme meg hadde trodd han ble med sin mor når hun skilte seg fra far. Nå vet jeg at hun måtte stikke i full fart uten å ta med seg noe for å kunne komme seg unna. Bror var voksen og selv om han var glad i sin mor, måtte han velge fars side for å beholde jobben og fortsette å bo hos ham. Jeg forstår alt det der, jeg liker det ikke og skulle ønske jeg viste mer om ham og hans skjebne. Sånn blir det vel ofte når du har med veldig dominerende og psykopatiske/narsistiske mennesker. Heldigvis fikk hans mor og jeg sammarbeidet om å skaffe bror et skikkelig liv og også fikk vi ham til å ta avtand fra den ufyselige holdningen han hadde blitt påtvunget av min far. Han hater ikke lenger verden, han sliter bare med å stole på den, omtrent som meg. 

Hans mor flyttet fra min far etter at jeg hadde fått barn og om jeg ikke var voksen, så hadde jeg vertfall muligheter til å hjelpe ham. Men det falt meg aldri inn å spørre. Jeg har lært nå, spør, advar, sjekk, heller en gang for mye enn for lite, ta ingenting for gitt. Skadene og gjelden min bror sitter med etter familiens rovdrift av hans manglende evne til å lese og skrive skikkelig (blitt myye bedre nå), er hjerteskjærende og selvsagt hjelper jeg ham så godt som mulig. Mange krangler og advokater, sure eller sinte mennesker viste seg etter fars død og min bror hadde aldri greid å få rydda i alt alene. Hans mor og jeg samarbeidet og fikk lagt ting der de hørte hjemme og bror fikk fred for all gaping, skriking, anklager, stjeling og utnyttelse. Det er veldig vondt og trist at jeg ikke fanget opp denne onde sirkelien fammilien lot gutten gå gjennom over flere år. 

Nå er det bare han selv som bestemmer over egne penger og alle avgjørelser som skal tas i livet. Når du er godt over førti er det jammen på tide å få den muligheten som alle andre ser på som en selvfølge. Fra at alle behandlet ham som "dum" har han bevist at han klarer det meste uten hjelp av andre. Stolt av ham og veldig glad for at livet hans ikke lenger er et helvete. Snille og gode broren min er der og smiler om han stoler på alle i rommet, det gjør meg godt. Og bedre skal det bli, vi får bare ta tiden til hjelp. For det er ingenting som stopper den gutten om vi støtter og hjelper ham. Jeg er stolt av hans reise hit og gleder meg til den videre reisen.

Veldig glad i deg bror, stolt av deg! Gratulerer så mye med dagen <3

ballons
Licensed from: ksuksu / yayimages.com


 

PTSD - utbrudd

Jeg må tilstå at er det noe som irriterer meg grenseløst, så er det folk som disser andres opplevelser. Det er kjempefint at noen klarer seg bra selv om de har fått noen dask i oppveksten, men vær så snill å se forskjell på folks opplevelser og fremfor alt RESPEKTER at folk har andre erfaringer og minner enn deg. Det er ikke en homogen gruppe som består av like opplevelser, reaksjoner basert på en regel. Vi er forskjellige, vi har ulike bakgrunner og ulik bagasje. 

 

Det er forskjell på en oppvekst der du hele tiden må forholde deg til faste mennesker som gjør deg urett og en oppvekst der du hele tiden må finne nye holdepunkter og trygge steder. Det går ikke ann å sammenligne slike opplevelser, derfor blir jeg så lei når noen sier at de fikk da en dask de også, uten at livet stoppet fordet. Da vet du rett og slett ikke hva du snakker om og bare det at du tar på deg dommerrollen ovenfor andres opplevelser sier at du endten er empatiløs eller ikke forstår. La da være å disse de som daglig jobber for å leve et verdig liv og vær heller takknemlig for at du tross alt har klart deg så bra at du kan være nedlatende ovenfor andre. Hadde du forstått hva andre har gått gjennom ville du aldri sagt eller gjort noe for å skade dem som allerde er langt nede. 

 

Det er ikke alle som får Ptsd og godt er det. Det er en tung diagnose som innebærer mye jobbing for å klare å fungere i samfunnet. Og er det noe PTSD pasienter vet inderlig godt så er det at å være nedlatende er ekstra sten til byrden. Nei ta deg en bolle og vær litt medmenneskelig og respekter andre på lik linje som du selv krever respekt. En annen ting er at alt handler ikke om DEG, selv om mange tror verden bare kretser om dem. 



 

Varslere er et nødvendig onde

Vi må velge hvilke type samfunn vi vil ha. Skal "skurkene" få regjere fritt eller må de som vet si fra? Tenker på alle som blir berørt av at folk er "snille/trofaste" til de som gjør ting vi ikke vil ha i samfunnet. Hvor hadde vi vært om alle var trofaste og tiet om barnemishanling, mobbing av både barn og voksne, overgrep av funksjonshemmede eller eldre og svake, økonomisk kriminalitet, dyrevelferd osv.? Er vi snille om vi tier om slike ting? Mulig vi er snille mot den som begår ugjerningen, og muligens er du kortsiktig snill mot deg selv, men i det lange løp blir alle tapere. 

Det er ikke slik at du må ta drastiske skritt for å advare i alle tillfeller, noen ganger kan det være mer enn nok å gjøre folk forsiktig oppmerksom på hva de bør være på vakt for. Dermed kan vi kanskje unngå en del tilfeller som da blir stoppet før det er for sent. Samfunnet har lagt opp en del kanaler der vi kan varsle om det er noe som lukter, om ikke annet blir det da undersøkt om det er skikkelige folk bak. Selvsagt er dette svært negativt for alle med dårlig samvittighet, men annet er ikke å vente. Vi må få stoppet mennesker som tråkker ivei uten tanke på hvem de skader og som regel er disse så sleipe at det er farlig å si noe direkte til dem. 

Hvis du vet at noen har voldtatt noen, ville du sagt fra til mulige neste offer, eller sittet på gjerdet og følt deg trofast og snill som ikke sladret? Hva om et barn blir mobbet på skolen? Skal vi bare snu oss? Nabokona blir helt tydelig lurt av teppeselgere, men det er ikke vår sak? Barnet til venninda di går for lut og kaldt vann, du vet og du ser hvor skadet det er, skal du late som ingenting fordi du er venn med foreldra? 

Jeg husker jeg synes så synd på nabohunden som satt ute i hundegård i mange minus grader og gråt hele natten. Jeg ringte og varslet, det hadde ingen hensikt å si fra til naboen selv, sur og selvgod beskrev han hvor flink han var med hunder, ferdig snakka. Hunden var ikke akkurat av arktisk opprinnelse og ble heldigvis hentet. Om jeg har dårlig samvittighet? Overhodet ikke, hvem ellers skulle hjulpet den forsvarsløse hunden med et godt liv? Hadde jeg gjort det samme igjen? Selvfølgelig, som medmenneske og beboer av samfunnet anser jeg det som min plikt å advare, si fra om, varsle om feil eller mulige feil som kan skade andre mennesker endten det er i hjemmet, på jobben, i skolen eller i andre samfunnsorganisasjoner. 

De aller fleste som mottar bekrymringsmeldinger tar dette profesjonelt og agerer proaktivt. Kanskje er det ikke så mye i det, men det skader ikke å sjekke, det er ikke morro å sitte med skjegget i postkassa etterpå. Når du da vet at du har blitt advart på forhånd kan du vel strengt tatt bare skylde deg selv? Sladrehank skal selv ha bank... mulig det, men om ingen sier fra? Hvordan skal vi da kunne beskytte oss?

Det rare er at de fleste vil gjerne vite sannheten om hva som skjer rundt oss, likevel er det slik at det vi ikke liker er løgn, oppspinn osv. "Fake news" er det vi ikke liker. Så om en lærer favoriserer en elev med bedre karakterer enn fortjent, så er det greit? Hva med de andre elevene? To personer gjør den samme jobben men har forskjellig lønn? Noen har tre uker ferie, andre har syv, på samme arbeidsplass, men en av dem kjenner lederen? Er det virkelig slik vi vil ha det? Selvfølgelig ikke, helt til det gjelder noen nær oss selv, DA er det urettferdig. Men om du satt igjen og var urettferdig behandlet, eller din mor eller ditt barn var den utsatte? Ville du da vært glad for at noen sa fra? 



 

Bevis er gammeldags, prate bort er det nye

Merkelig hvordan noen får seg til å gjemme seg bak "fake news" istede for å argumentere eventuelt bevise hva som er sannhet. Men på den  andre siden er  det ganske gjennomsiktig at de egentlig ikke har argumenter. Voksne mennesker klarer oftest å snakke sammen og finne løsninger, eller slik var det før... Nå er det blitt mer og mer vanlig ser det ut til, at personligheter som klarer å snakke "tomprat" i det uendelige, får flokken sin til å lytte. Ingen tør bruke sin logiske sans og trekke argumentene i tvil fordi menneker  uten skrupler bruker alle midler mot de som ikke er enige eller hverfall tier still???

Det ser ut som at det er om å gjøre å snakke på utpust og innpust og ikke la tilhørerene få mulighet til å slippe til. Og slik er vel vi mennesker også bygd? Hvem orker følge en snakkestrøm som er både full av feil, gjenntakelser og anklager? Merkelig hvordan noen blir offer for all verdens avskum og alle gjør det for å sette   dem i et stygt(eller sant?) lys. Noen må bare ha rett og all oppmerksomhet, koste hva det koste vil. Er du uenig og våger si noe, er du garantert gal, uekte, dopa, dum osv. Ja noen går så langt at de truer med døden. 

Det er skremmende og verst av alt er at nå har denne trenden nådd folkevalgte. Ikke engang mennesker som er heldige nok å få folks tillit, klarer å oppføre seg ordentlig. Mulig det store forbildet er USA nye pres, men den kvakkinga må jo alle høre er bare sykt. Et stort øyeblikk i en liten manns liv. Endelig kan han tråkke på alle som er uenig med ham. Ja sånt blir det bråk av, historien har mange glimrende eksempler på det. 

Jeg har vokst opp med en slik mann og gjennkjenner slik oppførsel fort. Og jeg har mageknip store deler av døgnet om dagen. Stakkars mennesker som utsettes for slike, stakkars de som er fanget rundt slike, stakkars de som ikke forstår bedre. Må de høyere makter hjelpe oss.....

https://www.youtube.com/watch?v=XgbBLKet14E

Flukt- med Leo

 Leo Ajkic lager et tankevekkende program på NRK. Flukt er en serie som virkelig har fått meg til å se anderledes på verden og ikke minst våre egne problemer. Han er flink og tar med begge sider av saken. Noe som er viktig for å forstå hvorfor folk gjør som de gjør og sier som de sier. Han sier rett ut at hat er roten til alt ondt. 

Skjebnene han beskriver og følger er skremmende og informativt for meg fordi de ikke virker oppkunstruert. Han viser at små barn leker mellom alt det tragiske, folk tar vare på hverandre i alt kaoset til tross for den forferdelige hverdagen disse menneskene lever. Og hvilke forferdelige traumer mange av dem har gått gjennom før de i det hele tatt kom til Europa. 

Han har selv opplevd helvete på jord da han som syvåring var tvunget til å flykte fra hjemlandet sitt. Han forstår at han likevel ikke kan klare å sette seg inn i andres menneskers liv. Ydmykt viser han oss han oss en respektfull måte å behandle mennesker som er uglesett og han har min beundring. 

Dette har fått meg til å virkelig tenke på hvor mange oppkunstruerte problemer vi har her hjemme. Vi er så opptatt av vårt eget ego at alt annet blir en bisak. Det mobbes, lyves og diktes uten å se hvor smålige vi er i forhold til verdens pågående problemer. Jeg har lenge tenkt disse tankene, men først etter å ha fulgt Leo har jeg innsett hvor dum jeg har vært. Ikke at vi ikke skal passe på at alle har det bra her, men prøv å se det litt i forhold til skjebnene som skjer mens vi sitter på sosiale medier eller er ute å kjører i våre dyre biler, spiser oss gode og mette, legger oss i en varm seng som vi selv ( eller banken) eier. Har vi ikke arbeid, får vi penger av velferdssamfunnet. Ikke alle får så de kan leve luksusliv, men det skulle bare mangle, vi er tross alt et samfunn bygd for at alle deler goder og alle må betale skatt. 

Jeg bare tenker høyt her. Takk Leo og takk NRK for denne serien.



Skjermdump fra nrk.no nettside

JEG er best punktum

Jeg er best

Jeg har flest venner

Jeg har flest støttespillere

Jeg har all ære

Jeg er den smarteste

Jeg har de beste ideene

 

Om jeg blir ferska er de idioter for jeg er jo best og alle elsker MEG

Beviselige feil snakker jeg lett bort

Alle forstår at det er skadelig å gå mot meg

for jeg har all makt

også er jeg jo best

Jeg kan fortelle min egen sannhet

for jeg er allmektig

Hadde ikke dere hatt meg

ville ingen klart noe

se bare på alt som skjedde før meg

 

Ikke prøv å ta æren for mine bragder

for til syvende og sist

hadde ingen klart noe uten min hjelp

derfor er jeg den beste og flinkeste

Snakk mot meg

og jeg hater deg

motarbeider deg

bruker alle midler

Løgner er blitt min sannhet

For slik er livet som aller best

 

 

Sukk for en verden og sukk så lettlurte vi er.... bortsett fra deg da selvsagt... ville aldri gjort noe for å skade en så fortrefelig person som deg... da ødelegger du garantert livet mitt mens du ler høyt......

Ensomheten i livet

Jeg har alltid følt meg utenfor og uten røtter til noen. Oppveksten på barnehjemmet var også av en slik art, selv om det er det mest stabile hjemmet jeg har hatt. Bursdager og høytider har alltid vært ensomt for meg, ingen savnet meg og de som var tilstede hadde betalt og kom til å bli erstattet ved vaktskiftet. Når jeg flyttet hjem til faren min, fortsatte ensomheten. Det var ikke lenger lov å nevne noen av de personene eller hendelsene som hadde betydd noe for meg. Alltid på vakt for ikke si noe galt eller noe som kunne oppfattes som en hentydning til barnehjemmet eller folkene derfra. Jeg var smertelig klar over at jeg ikke var velkommen, men hva skulle folk si, derfor fikk jeg bo på nåde og jeg utviklet meg til innesluttet og stille i perioden jeg bodde hos min såkaldte far. 

Jeg kunne ikke ha gym eller være med på svømming. Begge deler utelukket på grunn av blåmerker og jeg hadde ikke svømmeferdigheter til å tørre svømmehallen etter fars voldsomme "svømmetrening". Bare jeg kom inn i hallen, begynte hjertet å slå og jeg måtte ofte ut og kaste opp av redsel for minnene av vannet. Dødsangst vet jeg nå at var det som gjorde meg så redd. Angsten for å bli holdt under vann til jeg sluttet å være for så å få noen smertefulle munnfuller med oksygen og ned under vannet igjen, rir meg den dag i dag. Samtidig hører jeg faren min som skriker og kjefter, ser søskene mine som svømmer og stemor som soler seg mens jeg var i ferd med å drukne. Flere ganger hele sommeren igjennom. Nattesøvnen ble avbrutt av boblelydene under vann og fjerne stemmer som forsvant langsomt og smertefult. 

Jeg fikk ingen venner på den tiden, bare bekjente, jeg orket ikke prøve å passe inn og hadde oftest mer enn nok med å grue meg til skoledagen endte. Jeg syklet rundt i nabolaget på ettermidagene og så på at de andre var sammen i grupper, sjeldent fant jeg noen som ville være med meg en time eller to. For hvorfor skulle de det? De var tross alt etablert i sine faste omgivelser, jeg var en innflytter uten røtter. Jeg ble ikke mobbet, jeg ble bare aldri invitert. De få gangene jeg fikk være med noen hjem, var jeg stum av beundring for deres flotte og uvirkelige familieliv. Egne rom, rene klær, mat på bordet og fremfor alt kjærlighet. Det ble for mye oftest og jeg trakk meg vekk. Jeg tegnet mye, drømte meg bort, snakket lite. Bare de få gangene jeg fikk være hos farmor opplevde jeg små øyeblikk av glede. Hun fortalte om tanten min som hun synes jeg var så lik. Vi var kreative, stille og med krøller begge to. Jeg elsket å høre på henne når hun fortalte om datteren hun var så stolt av. Kanskje kunne livet blitt anderledes om hun hadde fått leve og fått sitt ønske oppfylt om at jeg skulle få vokse opp hos henne. 

Alle fosterhjemmene, skolebyttene og lange perioder uten noe sted å bo, klarte jeg aldri slå meg til ro og stole på noen. Bare Marit og Bjarne var personer jeg til slutt turte stole på og ta imot hjelp fra. Det tok lang tid å få  tilliten og jeg testet dem ofte uten at de noen gang sviktet meg, men forsto hvor ødelagt alle årene hadde gjort meg. De gav meg tro på meg selv som et fullverdig menneske en periode og jeg slapp noen få mennesker inn i livet mitt. Ikke mange, de fleste forble bare kjentfolk, men noen. Oppveksten gjorde det umulig å virkelig stole på både meg selv og andre etterhvert som jeg ble eldre. 

Men nå er jeg sliten av det. Sliten av å stole på mennesker. Sliten av å hjelpe mennesker som ikke gir igjen. Ser på min datter og er superfornøyd med alle hennes veldig gode venner, mange har vært med henne fra hun var lita jente og jeg er litt sjalu på henne. Ikke at jeg ikke unner henne det, bare at jeg er litt bitter for at jeg ikke har noen som har delt hele livet med meg, stått ved min side. Jeg vet at mye av det er min egen skyld, men jeg har aldri vært typen som har tvunget meg på andre mennesker og er i overkant følsom om jeg er godtatt eller ikke. Jeg går heller før enn venter på avslaget. Men jeg jobber med bitterheten, den skader bare meg selv og de jeg er glad i. 

 

Endelig er 2016 et tilbakelagt og vemmelig år

Jeg har opplevd mange år i mitt liv, men sjeldent har det vært så tøft som i 2016. Takk og lov. Sykdom og dødsfall, flyktningekrisen og rasisme, mobbing og netttroll, egen helse og familie, listen er full nok for meg nå, ønsker bedring i det nye og friske 2017.

Nyttårsaften forløp overraskende bra. Vi valgte å lage god mat, drikke brus og kose oss med dyrene, som vanlig. Vi lo mye av våre herlige hunder som tror de er tøffest i verden, inne i stua, helst på fanget, men måtte ha oss med ut for å tisse. Men godbit som tok litt tid å få i seg, reddet dem fra å få med seg det verste "uværet" rundt midnatt. Og senga var god og varm, gutta trygge og gode resten av natten. Katten brydde seg døyten, litt irritert fordi hun ikke fikk lov å gå ut, men ellers så hun på tv og sov det meste av tiden og når gutta får godbit, stiller hun opp og venter på sin del :) I dag er de trøtte, men like glade og sjarmerende som allltid. Katten troner på spisestuebordet og synes ikke at azalien jeg har forsøkt holde liv i, er noe å ta vare på. Batteridrevne lys er også et must her i huset. Sibirsk som hun er, merkes det godt at hun er uvanlig grasiøs og elegant klarer de utroligste høyder og hindringer, uten å ødelegge for mye på sin vei. Skal bli spennende å se utviklingen på henne fremover.

Denne betennelsen jeg har fått i beinet har preget denne julen, det har vart lenge, vært svært smertefult og tæret på krefter som i utgangspunktet var på bunn. Heldigvis ser det ut til at jeg nå er riktig medisinert og klarer mer og mer. Riktignok oppdaget to kuler på magen som ikke skulle vært der, men det er 99% sikkert at dette er fettkuler, krysser fingrene og har planer om legetime snart. 

Husprosjektet går nå inn i en ny fase med bygging av vinterhage og nytt uteområde for både oss og dyrene. Deilig at vi endelig har såpass orden på saker og ting at vi kan lukke døren og leve i et relativt rent og ryddig hjem. Ikke at det har samme standard som i gamle dager, gulvene blir vasket når det trengs og støv dør vi ikke av. Dyrehår er noe shit, men kosen oppveier all støvsugingen. Klesvask er ikke lenger stress, vi er to voksne og bruker ikke mer enn en dag på å komme gjennom kleskurven. Tepperensemaskin er investert i så ulykkene kan bare komme, vi er forberedt ( rart at dyr alltid må kaste opp eller tørke rumpa på teppene i grunn). 

Følelsene har svingt veldig i 2016, dyp sorg, fortvilelse, skuffelse, sinne, men også glede. Skal ikke glemme den koselige ferien, først en uke i Danmark med eget svømmebasseng inne for barna, så en avslappende og koselig tur til Kroatia. Min datter har solgt leiligheten sin og flyttet inn med en godgutt av en svigersønn. Og jammen fulgte det med et bonusbarnebarn som vi gleder oss til å bli skikkelig kjent med. Planer om hussalg og mulig familieforøkelse i 2017 og fremover, lover godt. Jeg gleder meg virkelig til å bli bestemor og er glad jeg ikke er for gammel til å orke stille opp enda. Godungene mine ordner opp og bygger seg gode liv. 

Flyktningkrisen har gitt meg mange timer foran macen, jeg kan nesten ikke fatte hva som skjer og føler meg hjelpeløs og skamfull av alt det stygge som sies om mennesker i dyp krise. Vi er bortskjemte og har dårlig hukommelse om tidene der vi trengte hjelp. Mange mennesker er mer innstilt på å hjelpe dyr enn mennesker, som om ikke alle har rett på et verdig liv. Hadde det ikke vært for at relgion skremmer vannet av meg om dagen, ville jeg konvertert til buddisme. Men fanatikerne finnes overalt og det er vanskelig for meg å forsvare all ekstremisme. 

Vurderer å bli filmet i forhold til min ptsd diagnose og alle utfordringene vi støter på, både i hverdagen og i forhold til andre mennesker. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å formulere meg i intervjuet, men skal tenke positivt og se om det lar seg gjøre. Mange med PTSD på grunn av overgrep, sliter med å bli hørt og noen kaster deg ned i avgrunnen ved å bagatilisere sykdommen. Holdningene til vår mentale helse må bli bedre. Alle har vi mental helse og livet går opp og ned, det er lite som forsvarer nedlatende holdninger og mobbing. Heldigvis ser det ut til at de fleste oppegående har tatt noen små skritt i retning av forståelse istede for uvitenhet og uvettig bruk av skjelsord. 

Boken min nærmer seg 16000 nedlastinger og bloggen har mye besøk, overraskende nok, da jeg ikke er spesielt aktiv om dagen. Planene videre er i det blå og jeg får se hvor veien fører meg. Noen nye venner har kommet til og det er koselig med meldinger i inboksen og skal forsøke bli flinkere til å svare alle sammen. Vi har også feiret min manns 50 års dag, en koselig fest med gode venner og familie, med hatter, ballonger og leker. Tross alt er det lov å være barnslige etter fylte 50. En snill mann i 50- 60 årene, blir bare bedre med årene og jeg gleder meg til å snart følge etter. 

Jeg er svært stolt av min datter som til tross for egne utfordringer ( beklager dårlig gener jenta mi), er en omtenksom, herlig og oppegående jente med bein i nesa  og selvsagt vakreste i verden for en mamma. Heretter kan det bare bli bedre for deg og jeg skal selvsagt hjelpe deg alt jeg kan. Jammen har lille jenta mi klart seg ufattelig bra gjennom året og står sterkere enn noen gang. 

Mitt nyttårsforsett er at jeg ikke skal la andres sjalusi og uvitenhet påvirke meg. Jeg skal rydde opp i gammelt grums og vi skal bruke masse tid på å kose oss  i 2017. Jeg skal fortsette å støtte mennesker i nød og jeg skal kjempe videre for psykisk helse og fortsette å studere. Men jeg skal ikke glemme å strikke, hekle og lese eller tegne og male heller. Og min nye symaskin og overlocker står og lokker i biblioteket for litt kreativ utfoldelse. Jeg kommer ikke til å begynne å trene, slanke meg eller sminke meg noe mer enn før, trives godt som det er selv om ansiktet ser ut som en ballong etter langvarig medisinbruk. Gutta er like glad i meg fordet og heller det enn smerter. 

Så det nye året ønskes varmt velkommen her i huset og jeg vil gjerne ønske dere alle et Godt Nytt år. Ta godt vare på hverandre, vi vet ikke hvor lenge vi varer. Ta ingenting som en selvfølge, livet er i stadig forandring og det kan være lurt å ta høyde for noen nedturer. Kjelleren er ikke et OK sted å være, så hold dere på toppen og la besøkene i kjelleren være minimale. Hjelp og støtt alle på din vei, du vet ingenting om hva som skjuler seg bak fasaden. Framsnakk og la mobbing bli et tilbakelagt stadium. Hever vi oss alle over det og er forbilder for barna våre, vil nok verden bli bedre fremover. PEACE AND LOVE <3 



Beste julepynten

 

 

Nissen har hatt det lett i år, narsisstene har overtatt...

Det siste året vil jeg kalle for narsisstenes store år. Både på privatfronten og i media. At så mange mennesker skulle hive seg på trenden med å "hate" på nett hadde jeg aldri trodd. Nissen kan bare logge seg inn i dagsaviser og nettsteder, dermed slår alle de stygge kommentarene deg nesten ned. Julen har ikke mildnet de verste. Det aller aller viktigste for mange er å sole seg i oppmerksomheten. Helt uten blygsel skriver de "fra hjertet" om betente saker de vet kommer til å få folk til å reagere. Så virker det som vi, bermen, har sluttet å tenke selv, vi er endten for eller imot. Hat eller elsk. Menneskene det går utover spiller ingen rolle. Beskyldninger, oftest uten hold, blir spredd med vindens hastighet og vi biter på narsisstens spill. For hva er egentlig hensikten? Som regel bare å få oppmerksomhet eller medynk for egen person. Jeg lærte av min avdøde fosterfar at alle saker har nyanser og at det kan være lurt å finne ut av dem før jeg konkluderte. Det er sjeldent noen går inn for å tråkke på andre mennesker om det ikke er for å skjule noe eller oppnå noe. Men jeg må tilstå at media i dag gjør det vanskelig å ta ting på alvor. Alle vet vel hvem jeg mener om jeg sier "Twitter kongen", selvutnevnt sådan. Som gjør alt for å fortelle en hel verden at han egentlig er både smart og lur, selv om twitterkomtoen forteller de fleste noe annet. Smarte, lure, gode og snille mennesker trenger ikke fortelle alle om sine bragder. De fleste mennesker klarer også å stå for de tingene de har gjort, innrømme dem, kanskje be om unskyldning og deretter gå videre. Noe helt annet er det med narsisster. 

Det er utrolig vanskelig for en narsissist å innrømme egne feil eller svakheter. De vrir om på sannheten og lyver om andre for å slippe å ta skylda.  Narsissister kan i tillegg ha voldsomme raserianfall hvis de blir konfrontert. For å forstå dette fenomenet, må man lese seg opp  i hvordan narsissister spiller sitt spill. De er dyktige skuespillere og ofte flink med mennesker. De kan være sjarmerende, morsomme og flinke med barn, dyr og med andre voksne. De er flinke til å manipulere og flinke til å tiltrekke seg positiv oppmerksomhet. Skyggesidene deres er det kun de aller nærmeste som får se. De er dyktige til å snu opp ned på alt, om nødvendig. Primitive forsvarsmekanismer er ikke uvanlig, hvis de blir konfrontert. Narsissister trenger "narsissistisk" forsyning (tilfredsstillelse av egne behov) og prosjiserer ofte dette over på sitt utvalgte objekt. At narsissister tilfredstiller egne behov på andres bekostning, viser at de mangler empati og medfølelse. De bruker andre mennesker som de vil, de som protesterer blir fort kastet ut i kulda ed stempelet dumme. Slik skaffer deseg narsissistisk forsyning, for å tilfredsstille egne egoistiske behov... Blir de tatt, så forsøker de å lyve,bløffe og manipulere seg fra det. Men med seg selv har de overflod av både empati og medfølelse.

Og vi biter på desverre, for det er ikke lett å se med en gang hvem som bruker deg og hvem som er genuin. Men prøv å tenke tilbake på da du var yngre og husk hvilke mennesker du stolte på og hvem du var for redd til å avslutte vennskapet med. Fordi hevnen alltid ble så slått ut av proposjoner at du manglet både mål og midler for ikke snakke om samvittighet til å forsvare deg. Målet om fullstendig destruere var skremmende og det er ikke uvanlig å bli kalt både psykotisk og rusa. Alltid i "krig" med noen og selvsagt alltid bare motpartens skyld. Stakkars utsatte narsisst, hanker inn lovord og oppbakking og vi glemmer fort hvor ulogisk det hele er. Varselbjellene burde ringe. Oppmerksomhetsbehovet er overskyggende det meste. De er alltid best, vet best, kan mest og leder ann saueflokken. 

De fleste som ønsker seg slik oppmerksomhet lever gode dager om dagen, vi biter på, mener uten å sette oss inn i fakta. Det er så lettvindt å bare ta alt for god fisk. Står det på Twitter el.lign må det jo være sant...? Eller er det manglende filter hos oss? Ser vi ikke lenger hva slike mennesker driver med? Glemmer vi så fort alt det "utrolige", det vi rett og slett ikke kunne tro på fordi det var for voldsomt? Derfor blir vi lettet når vi igjen kan skli inn i mengden som endten er for eller imot. For det er sjeldent vi finner de som ser begge sider lenger. Det er ikke populært og det vil vi være. Med i gjengen, passe inn for det er så mye lettere enn å tenke seg om å ta egne standpunkter. Derfor blomstrer narsisstene om dagen. De skammer seg ikke over egne handlinger og bryr seg ikke om hvem de tråkker på, målet er å komme opp og frem. Etterpå kan en bare ta til orde for at en er misforstått eller feilsitert og til syvende å sist skal vi sitte og syntes synd i narsissten.

Julen og det nye året blir for meg en milepæl. Det har vært et vondt år, ikke bare for meg, men for mange. Jeg synes tendensen i samfunnet går bort fra medmenneskelighet og godhet og mot rasisme, fremmedfrykt og en godt tilrettelagt verden for de største egoistene. De som gir med en skjult agenda og høster avlingen fra sauene som ikke gidder tenke selv. 

Jeg håper avslutningsvis at alle mennesker har en god jul, enten de feirer den eller ikke. At vårt engasjement kan vris til de som lider i vår skakkkjørte verden og bort fra narsisstenes klør. Innerst inne tror jeg at dette bare er en sykdomstrend vi snart våkner opp av og at vi igjen vil ha sannhet og rettferdighet for alle individer. 



 

God Jul

 

Julaften feires tidlig i år

I år skal vi feire julen to dager på forskudd. Mest fordi mannen min jobber hele jule helgen. Datteren min ønsket seg kalkun til middag, så den står til tining nå. Endelig er huset ryddet og pyntet og jeg forter meg å legge ut noen bilder før hunder og katter roter det til igjen. Jaja, jeg er ikke dårlig på å rote det til selv heller :)



JUletreet



Peisen




Englekoret




Disse bildene skal jeg kose meg med når kaoset igjen tar overhånd og våren setter inn. Da skal vi bygge mer og det er utrolig hvor fort vi glemmer at vi kan kose oss. 

Men i morgen blir det julaften med kalkun, god drikke, masse prat og avlutter med pysjparty. Frokost sammen dagen etterpå, kan ikke bli annet enn jul det <3

En god natts søvn

Så deilig å våkne etter 6 timer sammenhengende søvn, riktignok av et mareritt, men dog. Dette går riktig veien for betennelsen i beinet mitt og selv om jeg bare venter på virkningen av smertestillende nå slik at jeg kan sove litt lenger, er jeg glad. 6 timer sammenhengende søvn er det flere uker og måneder siden jeg hadde sist og jeg er optimistisk for fremtiden. Tenker med gru på alle de som ligger og venter på smertestillende i timesvis i sengene sine og er veldig takknemlig for at jeg både er på bedringens vei og at jeg har muligheten til å bevege meg og ordne hjelp selv. Min engel av en mann, lot meg sovne mens hans strøk meg beroligende på ryggen og jeg varmet meg i armkroken hans. Nå sover han sin søteste drøm, inkludert en sjarmerende snorking. Pusen ligger ved enden av senga og maler. Hundene glipper bare så vidt med øynene og jeg kan fint prøve å sove et par timer til, deilig.



 

Familielykken som aldri kunne bli...

Den siste tiden har jeg igjen blitt minnet mye på hvorfor jeg har valgt å stå utenfor familien min. Det føles sårt å igjen være gjenstand for baksnakking og lyving for å sverte, antagelig for å føle seg bedre selv, med likevel. Jeg prøver alt jeg kan å tenke at det er skader fra barndommen som gjør dette og jeg mener oppriktig at ingen barn noen gang kan klandres. Deres oppførsel er lært og det er synd at ingen har klart å rydde opp i det senere. 

Et barn som kommer unna med det meste ved å smile søtt og skylde på søsknene, vil selvsagt fortsette med dette, det er som hvilken som helst ødeleggende barnelærdom. Du må ta et aktivt valg og se det selv om du skal klare å snu trenden før den gror seg fast i personligheten din. Da kan ikke drive å late som andre er ansvarlige for egen styggedom, selv om det alltid har virket. Min bror fortalte om episoder, både som liten og som stor, der han måtte tåle fordi han ikke hadde muligheten til å protestere. Løpet var allerede lagt og siden han var den "gale", spilte det ingen rolle hva han sa eller gjorde. Spesielt penger har han fått et veldig anstrengt forhold til, enda så flink han er, ble de nesten alltid stjålet fra ham. Og jeg forstår ham så godt, han betaler fortsatt for sin søsters konkurs. Han kan ikke lese og skrive som deg og meg, likevel ble han lurt til å kausjonere for firmaet når det begynte å gå dårlig. Jeg glemmer aldri hvor sint han var når han ville ha tilbake bilen, som egentlig var hans. Følte seg snytt og lurt over det store huset, de dyre feriene og ekstragavante livsstil. De eneste gangene han hørte noe var når det trengtes mer penger eller han skulle tvangsinnlegges. Tilslutt turte han ikke være hjemme når han så bilen og etter den siste tiden forstår jeg hans utrygghet veldig godt. 

Når far døde, ble huset ransaket etter papirer og penger og min brors redsel for søster og den svære mannen i lang frakk, som endevendte til og med rommet hans, må ha føltes som slutten på alt, om jeg har forstått ham rett. Livredd for å miste alt han hadde og i tillegg forsøkt lagt inn, var det han fryktet. Det var jo det erfaringene hans var fra den kanten, så hans sinne og redsel er for meg veldig forståelig. Når hans mor og jeg fikk kontaktet fastlegen hans, turte han ikke komme ned i gangen til ham engang. Jeg måtte sitte oppe i stuen hos ham og ta blodtrykk og blodprøver og passe på at ingen gjorde ham noe vondt. Det var ikke få ganger han hadde blitt forsøkt fjernet i fortiden. Det som reddet ham hver gang som han sa, var at slepebåtfirmaet ikke fungerte uten ham, min far var bare en galionsfigur de siste årene (Alfzheimers). Firmaets inntekter var store og når jeg leverte papirene på begravelseskontoret ble jeg svært overrasket over hvor mye som var i rene intekter. Men dette var ikke penger som kom dem til gode og min bror var drittlei av å jobbe for luselønn mens andre bare kunne komme og kjefte og smelle, så kom pengene av seg selv. Han fikk tillit til min mann og meg, fordi vi lurte på ham og ikke pengene hans. Vi ville hjelpe, ikke gjemme ham unna. Han fikk lov å ha litt oppmerksomhet uten at vi ble sjalu og prøvde å rakke ned på ham. Det satte han stor pris på og fortsatt kan han ha kontakt med min eksmann "bare" for å prate litt motorer. For det er han kjempeflink til. Selvlært, uten skolegang, kan han få hvilken som helst motor til å fungere. Han fikk tilbud om jobb i nabobyen etter fars død, men turte ikke ta den fordi søsteren bodde der og han var redd hun skulle ødelegge det også for ham. Jeg forstår så godt hva han mener, selv begynte hun å spre rykter om at jeg hadde mistet jobben min fordi jeg stjal... Det er ikke sant selvsagt, jeg har aldri mistet noen jobb og stjele sluttet jeg med når jeg ble dopfri i femtenårsalderen. Uten at det noen gang har vært min hovednæring. Så jeg forstår hans redsel så godt, Han skal ha fått beskjed om å henge seg... uvisst hvor hun har det fra, men det hadde vel vært lettvindt. Alle mine venner fra "gamle" dager, stjal hun og koste seg, det hjelper med et smil eller en ekstremt tøff væremåte. Slik har min bror også hatt det. 

For jeg ser det nå, det er usikkerhet som fører til sjalusi som rir de fleste i min familie. Arveoppgjøret var en vits. Alle hadde blitt lovet alt... og så trodde alle at jeg kunne hjelpe dem å få det. Spesielt den berømte globusen som også var barskap, var et yndet objekt som alle hadde krav på. Bortsett fra meg, ikke ville jeg ha noe og ikke hadde jeg noen gang blitt lovet gull og grønne skoger. Heldigvis kunne jeg bare overlate alt til advokatene, men det var for sent for veldig mye, huset ble tømt for mye før begravelsen, fordi det ikke bare var min bror som hadde nøkkel. Når hans mor og jeg oppdaget alt som var borte, pakket vi alt min bror kunne trenge og kjørte til hans nye leilighet. Det ble en fullt utstyrt leilighet med alt han trengte. Men alt av salgsverdi var borte, mye av det hadde også emosjonell verdi for min bror og han var sint over tapet, men skjønte at det ikke nyttet å si noe. Klok av erfaring ble vi enige om å bare ha avstand. Hans mor var sint hun også, det var mange sinte telefonsamtaler til henne, alle i et forsøk på å renvaske egen oppførsel fra søster. Til slutt orket hun ikke mer og ga beskjed om det. Fikk da beskjed om å dra t.... uten at vi gjorde annet enn riste på hodet og snakke om at det var for sent. 



Barglobus.no

Jeg skrev boken om min oppvekst der jeg gjorde det veldig klart at jeg bare kunne skrive om min egen historie og at det aldri var meningen å henge noen ut eller på annen måte utlevere noen. Min egen opplevelse synes jeg at jeg kunne skrive om, den er personlig og den kan jeg stå for. Dessuten ga den meg muligheten til å lappe en heller merkelig oppvekst sammen. Mye på grunn av papirene fra erstatningsnemda som gjorde at årstall og hendelser ble plassert riktig, for det er utrolig hva egen hukommelse kan glemme. Jeg fikk, og får fortsatt, henvendelser fra mennesker som leser boken, de aller fleste er positive. Ikke for at boken akkurat er noe mesterverk, men fordi den hjelper andre å stå frem med egen historie uten å skamme seg for mye. Men søster var ikke positiv. Hun sendte meg meldinger som ikke lignet grisen, sur over at hun ikke var beskrevet. På egen Faceside, skrev hun selvsagt et støttende innlegg, der hun forklarte at( på hennes egne smålige måte) hun var en viktig del av min historie. Hun spurte meg hvorfor jeg ikke skrev mer om henne og strengt tatt var det fordi jeg ikke hadde så mye positivt å si og synes det var bedre å ikke si noe. Det sier seg vel egentlig selv at jeg ikke hadde lyst til å utlevere henne som jeg oppfattet det, tross alt er det jeg skriver terapi og min ærlige opplevelse av hendelser. Etter mye krangling, avsluttet jeg med at om hun ikke ga seg, ville jeg offentliggjøre papirene fra regnskapsfører og advokat og heldigvis hjalp dette. Tonen ble en helt annen og både bror og jeg slapp unna etter dette. Med jevne mellomrom virker det som oppmerksomhetsbehovet vokser over hodet igjen og vi får nye stygge beskyldninger. Noen fabrikerte, noen bare tatt ut av sammenheng. Tror ikke det spiller noen rolle egentlig. Å få æren og glorien for alt som skjer, er viktigere enn saken når det kommer til stykke og det spiller ingen rolle hvem som blir tråkket på i prosessen. Hun har jo altids oss å tråkke på. At vi er ensomme, redde for arven hun har videreført fra far, spiller ingen rolle. Hun godter seg på meldinger over alle hun har fått til å snu oss ryggen, vi har tross alt bedt om det selv. Fordi vi ikke er frekke nok til å ta den plassen i samfunnet, eller lure våre venner og kjære. 

Jeg forsøkte å stå imot også denne gangen. Nå er det meg hun vil ha innlagt, angivelig pga oppveksten som hun mener er årsaken. Jeg forstår godt poenget jeg, dum er hun ikke, det er bare det at hun må bestemme seg for om hun er en del av den oppveksten med alt det innebærer eller bare vil flyte ved siden av. Og det er svært effektivt å skrive mitt fulle navn på Face, skape litt Sylvie stemning, når det ser ut som noe kommer for en dag av alle svinene på skogen. Jeg trodde ikke mine egne øyne til å begynne med, innboksen var full av screenshout av at alle hatet meg og støttet henne. Jeg lurte fælt på hvorfor, men ser at det er den barnslige gleden av å komme i søkelyset og vri fokus vekk fra noe negativt. Tross alt betyr ikke andre mennesker noe for en psykopat-lignende person, så sant ikke det er masse ros å hente. Negativitet blir slått hardt ned på, ingen skal påstå at hun har gjort noe galt noen gang. Da kan de spare seg for å kommentere, holde seg unna, blir blokkert osv. Jeg tror ikke jeg var den enste som gråt den kvelden, ifølge min inboks var vi noen idioter. At følgene av hennes oppførsel og meget snakkesalige utsagn, skulle ødelegge, synes hun var vel fortjent. Jeg gråter litt for henne også, så ødelagt og lik hun er far, jeg vet at det ikke nytter å kjempe. Bror rister på hodet og skriker skremt at jeg må holde henne unna ham hvertfall. Jeg kan ikke kontrollere det, men vil gjøre så godt jeg kan og har også informert moren. 

Jeg sitter her og synes synd på oss alle som har blitt så ødelagt. Jeg synes ikke det er rettferdig med alt det sinne fordi jeg klarte å rømme i oppveksten, det var ingen blomstertilværelse etterpå akkurat. Mye redsel, jobbing og kamper for å klare å komme inn på et annet spor. Jeg kan forstå "misunnelsen" i ung alder, men som voksen må det være mulig å se at vi alle gjør så godt vi kan utfra alder, helse og ikke minst antall ganger en har forsøkt hjelpe. Til slutt fikk jeg beskjed om å slutte av mine nærmeste, det ble bare bråk og tull av det og det vekte for mange dårlige minner hos meg å bli behandlet på en slik måte. Jeg kan kjenne at jeg ikke orker mer av denne tøffe, sinna, uberegnelige oppførselen mer. Men jeg ligger mye i armkroken til min mann og har det vondt. Det tar tid å erkjenne og atter en gang kjenne på skuffelsen. Fokuset er å komme videre, ikke gå i fella, men kjenne på et tross alt godt liv med gode venner og familie. Og mine fantastiske hunder, de forstår og er med meg overalt, vasker meg og ligger intill meg, gir meg omsorg, ubetinget. De vet hvor svak jeg er og forsøker nok å trygge meg. Ikke bryte sammen, gå videre. Det finnes faktisk skikkelig viktige ting her i livet som heller trenger næring. Så får andre stå for egne valg, jeg kan ikke ta ansvar for andres ve og vel når jeg har nok med meg selv. 

Kanskje kan vi håpe på en God Jul og at alt er bedre neste år.

Ja! Jeg kunne vært mammablogger..

Men bare i den perioden jeg var gravid. Jeg var så lykkelig over det lille livet som vokste i magen min, jeg følte meg så spesiell, så komplett og med en selvtillit bare en løvemor kan oppdrive. Jeg hadde behov for å rope ut min lykke hele tiden, det var en magisk tid. Magien sluttet absolutt ikke med fødselen, heldig som jeg var, ble jeg overstrømmet av morskjærlighet fra første stund. Men da kunne jeg ikke lenger vært en mammablogger, mitt vidunder tok all min tid og oppmersomhet. Jeg brydde meg ikke om andre enn mitt herlige barn og leste nok ikke en eneste avis (det er lenge siden). 

Men jeg kunne aldri vært moteblogger, interiørblogger eller matblogger osv, først og fremst fordi det ikke har særlig plass i livet mitt, men også fordi jeg ikke skriver for andre enn meg selv. Men klart at jeg kunne tatt et skrivekurs eller fem, og startet noe produktivt, men nei, jeg kan ikke fake et fokus eller et engasjemang. Kanskje like greit. Kanskje jeg kunne vært dyreblogger? Men nei, jeg bruker heller tiden min på å kose med mine vakre dyr.

 



 

Ikke tenk, bare bryt kontakt

Hvorfor har vi egentlig så vanskelig for å kjenne igjen en psykopat eller en med psykopatiske trekk? De herjer fritt og bruker alle midler de har for å tråkke deg ned. De legger opp til at de er ofre og at de har blitt kynisk utnyttet av deg i "mange" år. Klart det er både bittert og svært synd på dem. Hele situasjoner snur de på hodet slik at alle tror at det er du som har skylden for alt, mest sannsynlig gir de seg ikke før de har ødelagt alle relasjoner du måtte ha. De søker sterk sympati hos andre, vrir og vender på historier til de passer offerrollen de har inntatt og sjarmerende (på en skremmende måte), som de ofte er, går omgivelsene fem på. De har lært seg hva empati er og etterligner den, men den er ikke virkelig, kan de ikke få noe ut av den, trekker de seg ut. Sinnet kommer ofte om noen andre forsøker å være ekte empatiske, det er de som skal ha æren, ferdig snakka. Split og hersk på grensen til det morsomme når du først begynner å se hva som foregår. Kun et mål, jeg skal svi, eller andre som førsøker å si noe, gud forby, skal svi. De er forulempet og har tonnevis med krokodilletårer som renner for å vinne, alt for at jeg skal miste livsgnisten og alle som bryr seg om meg. De må jo være dumme, bare psykopaten ser hvor syk jeg er og at det lønner seg å skygge banen. Veltalende og uten pauser, gasser de på. Desverre er det ingenting å gjøre med slike mennesker. Jeg trekker meg atter en gang vekk, klokere enn på mange år, ser jeg spillet og skjønner at kun en skikkelig oppmuntring /bost av egen selvtillit er resepten, for hva taper jeg egentlig? Ingenting, la nå psykopaten holde på. Er det ingen som protesterer vil de heller ikke merke noe, så la det være, ikke advar, ikke tenk, bryt tvert.....



(Jeg tror faktisk at jeg ser løsningen på en tung situasjon nå, vet ikke om jeg har mer på hjertet, men jeg er på god vei. Takk til min kjære mann for at du ikke lot deg lure eller knekke, men forsto, støttet og var med. Det kan være lurt å snakke ut om mange års tanker med noen, det har du lært meg kjære mannen min. Alt som blir sagt høyt, blir mer forståelig og lettere og leve med. Hemmeligheter er noe shit...Se på Trumph, se på Sylvi, et mantra som blir gjentatt mange nok ganger, vil til slutt vinne over egen overbevisning).

 

 

Julelykke....kanskje

I dag  har vi starta og pynte til jul i huset. Mye latter, gråt og prat. Tillitsbygging på gang. 

Noen ganger er det godt å få tømt ut av seg alt som er vondt og urettferdig, satt det på rett plass og starte healingen. Kanskje finnes det håp om en dropper å tenke så rettferdig og heller snur ryggen til de som fortjener det...



 

Derfor har du aldri vært min tillit verdig

Du spør meg om hvorfor vi ikke kan være venner, du er jo så glad i meg. Hele livet ditt har du savnet meg og bare ønsket meg godt. Ikke et vondt ord har du sagt, ikke èn handling, som kan forklare at jeg ikke har tillit til deg....

Et lite øyeblikk tror jeg bittelitt på deg og tenker at dine intensjoner er gode. Men så ser jeg det store bildet som beskriver livet mitt og bakgrunnen for min mangel på tillit. Hva du gjorde når du var liten, skal jeg ikke klandre deg for, ingen barn kan klandres, det er alltid de voksnes ansvar. Men de siste 20 til 30 årene ser jeg et mønster; du er som ham. Han som ødela meg så totalt, både under den "korte"perioden vi hadde sammen, men også ved å spre sine løgner og som forsterket min frykt i mange år etterpå. 

Det eneste som er viktig er hva folk tror jeg har gjort, ikke hva jeg har gjort og det er utrolig hvor velformulert det triller ut av noen med erfaring i å skjule sine egentlige handlinger. Også penger, disse evindelige pengene, gud bedre så sur du ble over mine erstatninger. Men også penger generelt, selv om du vet at det du har gjort går utover uskyldige, vasker du dine hender og endten blånekter eller skylder på andre. Empati har du i overflod, men bare med deg selv. Alle andre er tankeløse og dumme (meg inkludert). Om det er syke mennesker som ikke kan forsvare seg selv er du i ditt ess. Starter gjerne å legge grunnlaget for din uskyldighet i månedsvis før du selv sprekker bomben. Ingen beviser er gode nok, dine nærmeste er såpass hjernevasket at de klarer å lukke øynene. Du fabrikerer for å sverte meg, og du nyter det. Du er som ham. Alltid blid og forståelsesfull, men øynene dine flakker for du hører egentlig ikke etter, det intresserer egentlig ikke deg og du lengter etter å selv være midtpunktet. Motgang gjør deg rasende, så til de grader at en kan lure på om du selv egentlig ser det store bildet... Eller har du bare den samme DNA feilen som ham? 

Jeg er så inderlig lei av dine hersketeknikker. Jeg er litt imponert hvordan du klarer å bruke dem uten å bli ferska oftere, men slik var også han...



Men dette er desverre ikke ditt mantra, det er dette som du skryter av:



Men det gjør meg ikke lenger trist eller redd, får nå kan jeg se det selv...

Først Når det skjer deg...,

Først da reagerer du. Før det kan jeg ikke ta deg på alvor når du bruker meg og min skjebne til å forklare egne feiltrinn. Jeg blir så inderlig lei meg når personer som burde forstått, hvertfall noe, av det jeg går gjennom, angriper meg, baksnakker meg og rett og slett hater meg. 

La meg fortelle litt om oss med diagnosen kompleks PTSD. Vi kjenner hverandre igjen, vi tar vare på hverandre og vi forstår når ting blir vanskelig. Dette er fordi et langt liv har lært meg at det alltid finnes grunner til at folk oppfører seg som de gjør. Derfor er vi nok også en temmelig lukket gjeng, mange vil være en del av oss, uten våre erfaringer, og viss vi lar dem, bruker de livet og opplevelsene dine kynisk til fordel for seg selv. Dette er både sjokerende, truende og skuffende oppførsel fra folk du har trodd på, derfor blir det svært vanskelig for nye medlemmer å komme inn i gjengen vår. Vi stoler ikke så lett på folk, vi blir kynisk utnyttet av mennesker, dermed blir hele diagnosen vår forsterket. Vi ER bruk og kast, vi er bare brikker i et spill for å oppnå noe og ingen har noen som helst grunn til å stole på oss eller like oss. Siden vi er syke, forklares alt med at vi er psykisk ustabile og dermed "nyter"  oppmerksomheten. 

Den eneste kuren, for å redde seg selv, er å stå i det, forsvar det du synes er viktig, men gi opp når motstanderen ikke vil gi seg. La dem da sole seg i din tragedie, om det er det som gjør dem lykkelige.Gå videre i det tempoet du orker og klarer og husk dette: hadde de hatt forståelse for "psykisk" syke, eller opplevd det du har gjort, ville de aldri gjort dem selv til et midtpunkt. Vi som er syke, gråter med hverandre, hjelper og støtter, trøster og ser hva som er reelt eller skuespill. 

For hadde det først skjedd deg, ville du tenkt helt anderledes og ikke kost deg med å tråkke på folk for egen vinnings skyld......Men jeg skal innrømme at jeg noen ganger føler for å advare gode mennesker når jeg ser farligheten i hvitøye, så liten er jeg



 

Takk fabelastisk

Tenk deg å åpne skjermen like før du skal legge deg for kvelden og det første du ser er at en medsøster har brukt tid på å skrive et blogginnlegg om deg... du blir glad, stolt, rørt og takknemlig. En følelse av å bli litt lettere, ha det bedre, være stolt og takknemlig kommer. Noen mennesker er faktisk snille, også mot meg. Ikke at alle jeg kjenner er slemme altså, men dette er tross alt fra en ukjent, på en måte. Den tunge tiden som har vart lenge nå, føles plutselig som om den kan klares. 

Gode ord kan redde et menneskes sinn og jeg føler meg priviligert som har fått den oppmerksomheten

Takk.



Les Innleget Her

Bare å baksnakke ivei, sannheten kommer alltid for en dag

Jada man kan komme et langt stykke på vei ved å tråkke på andre, spesielt de som allerde ligger nede. Men hva er egentlig målet med det? Gir det glede å lure andre og samle opp feil og mangler ved de svake? Jaja, jeg for min del er da glad for å slippe slike mennesker i livet. Selvsagt blir jeg såret med en gang, men bare jeg får tenkt meg om, blir jeg lettet over at jeg slipper slikt tøys. Avstanden blir bare lenger og til slutt gidder jeg ikke en gang bry meg. Jeg får litt tunnelsyn der målet er å kvitte meg med alt som kan minne om slikt. For jeg orker virkelig ikke bruke energien min på tull og tøys. 

Selvfølgelig er det mye i min bakgrunn som kan brukes mot meg, har aldri vært noen engel og kommer aldri til å bli det heller. Ikke skammer jeg meg over noe heller, jeg har overlevd og det er jeg stolt av. De som bruker min fortid mot meg synes jeg burde skamme seg. Vet du dette og så dømmer du meg? Jeg synes synd på deg og er litt irritert over at du ikke hjalp meg istede. På den andre siden vil jeg ikke ha så "dumme" mennesker i mitt liv. Jeg tviler sterkt på om jeg stiller opp om jeg ser du sliter også, mulig jeg sender hjelpeapparatet etter deg, tross alt er du et menneske. Bare ikke et som betyr noe for meg lenger. 

Skal jeg eller skal jeg ikke..... For å være ærlig, for min del kunne det kommet en buss og pang, problemet løst, uten å løsne en tåre. På den andre siden, faan heller, nok er nok, er det noen som kan stå i det så må det være meg. Et lite men da, vil psyken min tåle det? Tja hvorfor ikke? Hva er det verste som kan skje liksom??? Tar meg i å flire litt for meg selv og tenker at jeg kan vente i årevis mens jeg bare legger alt på is til jeg er klar. Ingen kan true meg, ingenting skremmer meg. Baksnakking viser meg bare hvem som er verdt å samle på og hvem det er godt å slippe. 

Så enkelt kan det faktisk være om du ikke har noe å skamme deg for og heller ikke farer med lureri. Alle kan gjøre feil og jeg har alltid rom for tilgivelse om det er ekte. Men tøys og tull, glemm det! Snakk gjerne om meg bak min rygg om det gir glede, uansett er du bak meg og ikke verdt min tid. Hadde du lurt på noe hadde du spurt meg og fått svar, enkelt å greit. Jeg stiller 100% opp for ærlige mennesker, og snur meg mvekk fra de andre.... PTSD har lært meg det: bruk kreftene der det hjelper og dropp bakgrunnssusen. 

Jeg vet jo at noen mennesker alltid vil være "hjernevsket", se bare på Vågå, uten at jeg trenger gå mer inn på det. Se på alle netttrolla den siste tiden, ingen med riktig oppdragelse mener at voltekt er andres skyld enn overgriperen. Til og med ulandene har begynt å forstå dette nå, verden er i endring, heldigvis. Rasisme er ikke bare hudfarge eller religion, det er også forutintatthet om andre. Dømme mennesker du aldri har møtt, oppriktig mene at bostedet forteller hvilken type menneske du er eller at inntekt betyr noe i det lange løp. Å bestemme seg for å ha en politisk mening i en sak er en ting, overføre den til andre blir for dumt. Opplev og gjør deg opp en mening du kan stå for og forsvare. Er du voksen kan du til og med gå tilbake og si at du har forandret mening pga nye opplysninger. For det er egentlig en fantastisk egenskap vi mennesker har: vi blir aldri utlært i noe, men bare de smarte forstår at det ikke er flaut å forandre mening. 

Nei nå vil jeg spise potetgull, drikke brus og kose meg med mannen min og hundene mine, katten dukker nok også opp, det er Lørdag og livet er herlig :)



 

Et skritt nærmere normalen



 

 

Hele natten tilbrakte vi i huset ditt pappa. Men denne gangen var jeg voksen. Vi gikk gjennom alle rommene og jeg fortalte deg hva alle hendelsene gjorde med meg da og også hvor vonde de var for meg som voksen. Jeg fikk deg til å forstå hvor mye det har påvirket mitt liv og mine omgivelser å bære på en slik ballast.

I flere dager har jeg slitt med en kropp som ikke har villet spille på lag med meg. Først når bilen kjørte inn på fergen på vei til Danmark forsto jeg at den hadde forsøkt fortelle meg om en fare som jeg valgte å overse. Men lydene luktene og stemningen kasta seg over meg med en gang og jeg forsto at selv om jeg hadde valgt å glemme min dumme frykt, så hadde ikke kroppen gjort det. 

Hele turen var du med og det var en utslitt kropp som kjørte av fergen. Sove ut var det eneste som kjentes ut som det hjalp. Jeg hadde nemlig noen flere høner å plukke med deg.

Denne gangen forsto du hvilke følger dine handlinger hadde hatt for meg. Ikke slik tåpelig som på dødsleie der du følte du måtte si unnskyld uten å ta noe ansvar, men skikkelig og det var så befriende å kjenne på at du ikke lenger skylte på meg, vi tok felles ansvar. Vi samarbeidet om å huske hvem du hadde hatt med deg og vi var enige om at det er forkastelig med flere store mot en liten. Jeg kunne kjenne en liten ømhet over at min stakkars far hadde havnet så skjevt her i livet. For første gang tenkte jeg på deg som en jeg brydde meg om og ikke bare en jeg var redd for. 

Huset er solgt og du er aske, nå skal jeg fortsette på -bli frisk veien min-

Takk for i natt.

Om ikke en varm klem så et forsiktig smil, fra datteren din, enden du liker ho eller ei.

Livets tre- en julefortelling


 

Som liten fugl var jeg uheldig og satt fast føttene i en rotete grein. Jeg hadde falt så tidlig ut av reiret at ingen la merke til at jeg ba om hjelp. Min stemme var for svak og jeg kunne ikke de rette ordene. Noen smuler falt ned på meg fra fuglene som satt frie og koste seg høyere opp i treet, derfor klarte jeg å vokse meg litt større. Føttene mine ble mer viklet inn i greinen, men jeg hadde ikke krefter til å bryte meg løs. Ingen andre fugler så meg og mitt rop om hjelp, de skrattet og lo, lærte seg livets regler og overlevelsesmetoder. Noen fugler pekte og skrattet til de mindre: -der ser dere hvor stygg en fugl kan bli om den ikke har et godt nettverk av familie og venner- husk det og pass dere for den fuglen for den er ikke like fin som oss.- Noen småfugler kom og prøvde seg litt på floken i greinen min, heldigvis kom det større fugler og fikk dem løs. Arrene på føttene ble ikke dype og leget seg fort. Mine bein var nå vokst sammen med flere greiner og det gjorde vondt å forsøke å fly avgårde. Flere ganger knakk jeg vingene mine og jeg brukte mer tid på alt som var vondt og forsøke å holde varmen enn på stemmen min. Den var så utslitt av ikke å bli hørt at den nesten ikke var hørbar. Jeg skammet meg for at jeg hadde falt ut av reiret og ikke klarte å være som de andre fuglene.

En dag jeg hadde gitt opp alt håp om å komme løs og hadde bestemt meg for å gi opp, kom en stor vakker fugl og satt seg hos meg. Fuglen hadde god hørsel og hørte min svake stemme. Hun fortalte hvor vondt det kom til å gjøre om jeg kom meg løs fra treets floke. Greinene måtte sages av og ville alltid forbli inne i mine føtter. Å fly ville bli tungt for meg, vekten av greinene og arrene på vingene ville alltid prege meg om jeg overlevde. Jeg ville aldri kunne bli som de andre fuglene, til det var jeg blitt for stor og hadde stygge arr de aldri ville bry seg med å se på. Opptatt som alle var med å spise, pusse fjærene og vise hverandre hvor flinke de var. Foreldrene satt under dem på en grein og var stolte over alt det flotte de hadde lært fugleungen til. 

Jeg lagde mitt eget reir og forsøkte hjelpe andre fugler som satt i en floke uten stemmer. Men min stemme var ødelagt for alltid, jeg stolte ikke på at den ville bli hørt og brukte den lite. Istede pleiet jeg arrene mine slik at jeg skulle bli like flink og pen som de andre fuglene. Jeg ønsket å treffe den vakre fuglen som hadde hjulpet meg løs. Jeg ville både takke for livet og kjefte for det samme livet. Men den store vakre fuglen forble en drøm. Opptatt som den var av å fly rundt og hjelpe skadeskutte fugler. Innimellom skyene rundt meg kunne jeg skimte den vakre fjærdrakten hennes. Hun hadde aldri mer tid til å stoppe og se meg for verden var så full av gråtende røster. Jeg hjalp til så godt jeg kunne, men min svake stemme og arrete kropp, gjorde at de fleste ikke så meg. Det ble tyngre og tyngre å fly, pausene ble mange. Aldri forsto hva galt jeg hadde gjordt som falt ut av reiret. Jeg forsto etter en stund at jeg ikke var ønsket og ble sparket ut. Kanskje var jeg feil type, feil farge eller feil størrelse? Derfor var jeg en skam for de andre fuglene. Jeg kom meg løs fordi èn stor og vakker fugl så meg og brydde seg. Resten av livet måtte jeg lære meg selv. Uten stolte foreldre som kunne hjelpe meg ut av flokene rettlede meg på veien. 

Tilslutt satt jeg som en grå, arrete fugl og var takknemlig for at jeg klarte å puste. Drømmene var for lengst blitt borte og virkeligheten var ensom og kald. Føttene var vonde av de tykke greinene som var grodd inn. Vingene knirket og gjorde vondt i det kalde været. Jeg ønsket meg en sterkere stemme som kunne advare alle om farene ved å vokse opp alene og uten kjærlighet. Vi trenger bare smuler for å overleve, men å bli sett og godtatt av flokken er nesten like viktig for å slippe de tunge stundene. Også de svake stemmene burde bli hørt og sett. De har overlevd på tross av omgivelsene og kunne reddet mange fra dype arr som tynger dem på livets grein. 

God Jul

Boken er ferdig...

Nå er "boken" ferdig. Den er lettlest, uproffesjonell og ikke egnet for barn. Men den er ærlig på godt og vondt. Siden målet med boken har vært å sette søkelys på overgrep, blir jeg glad om dere deler denne med flest mulig. Den er gratis  så sant du ikke skriver den ut.. Blekk og papir må du i så fall ordne selv. Formatet er A5 og filen er PDF. Problemer med å laste ned? Send meg epostaddressa de på pm eller tillise@online.no og jeg sender deg den på mail. Bør kunne leses på både nettbrett og mobil også.

Last den ned gratis her: 

http://www.mandagsbarnet.com

<script type="text/javascript" src="http://blogglisten.no/c.js?id=49675"></script>

 

Facebook siden : https://www.facebook.com/pages/Mandagsbarnet/615880461836775

 

Kjære politikere; forklar meg, jeg forstår ikke...

Jeg forsto ikke til å begynne med hva som var hensikten din. Men så begynte jeg å merke sporene det satt i min sjel. All jobben med å bygge seg opp, bli sterk og ha tro på seg selv, falt i grus, en sten av gangen. Om målet var å knekke meg, har du lykkes. Som menneske ville du ha meg kneblet, sortmalt og ødelagt for omverdenen. Den jobben tok jeg selv over etterhvert. Ingen kan kunsten med å forakte seg selv som meg. Du lette og du fant det perfekte eksemplaret. Syk og naiv. Hadde endelig begynt å stole på omverdenen og gi av meg selv. Jeg forsto aldri hensikten og gjør det fortsatt ikke. Blir jeg sterkere av å tråkke på andre? Ikke slik jeg erfarer det. Styrken min er bygd opp med intens jobbing for å stole på andre mennesker og troen på at alle vil hverandre godt. Min livserfaring var ikke slik før, det kostet mye å komme seg opp på et nivå jeg trodde var normalt. Et nivå som ga tilbakemeldinger om at du er bra nok, alle er vi bra nok. Ingen kan ta makten over deg, bare du selv. Den selvforakten jeg er oppdratt til å føle, er igjen den domminerende og jeg vet ikke om jeg orker jobben med å undertrykke den igjen. Noen ganger får sjela nok og du trenger å gi opp. Der er jeg nå. Jeg kjempet en stund, men forsto at ingenting nytter, gleden du har av å trykke ned et annet menneske kan jeg ikke forholde meg til. Jeg har aldri truffet deg, har aldri hatt muligheten til å lese i dine øyne hva du er ute etter. Jeg kan bare gi meg selv lov til å falle igjen. For det er den eneste måten å komme seg opp igjen på. Når du når  bunnen har du ikke mange valg, slutten eller oppover. Denne kampen må jeg igjen kjempe alene. Atter en gang alene, redd, usikker og full av angst. Jeg tenker med meg selv at det finnes ikke håp for meg. Jeg vil alltid komme ut for motstandere som er større, sterkere med mer selvtillit enn meg. Jeg er et lett bytte. Det er ingen hemmelighet at jeg har knekt før, arr gjør gropunktet sterkere, javisst, men det knekker ved siden av istede. På et sted i sjelen du ikke har fått forberedt. Jeg håper din seier gir deg den makten og selvfølelsen du var ute etter. Jeg unner deg den. Og skulle noen ofres, så hvorfor ikke meg? Jeg er tross alt uten verdi og kan brukes til mange formål. 

Jeg håper du alltid vil trone på toppen og slipper bli  avslørt, for hvem skal fakke deg?

Pottetrening for meg og hunden Ozzy ;)

 

Hver gang jeg tar med meg hunden ned på do, så må han tisse når han hører jeg gjør det  Dette har resultert i en UP 90 (engangstisselaken) på mitt badegulv, okey ikke helt etter boka, men han må jo uansett om han nettopp har vært ute eller ei, tror det er lyden som trigger ham. 

Derfor tenkte jeg i går kveld at jeg skulle være lur...  Når Ozzy begynte å sniffe rundt og ikke fant roen og vi hadde vært ute for ente gang( hvor jeg lagde tisselyder og løfta på beinet, både hans og mitt), at nå skulle jeg jammen ta å tisse ute jeg å, DET virker jo alltid inne  Lur som en rev (trodde jeg), venta jeg på mørket og stablet meg ut i pysj, kråkereirsveis og store hvite pusetøfler stappet godt inn i sandalene til Widar, snek meg bort i hjørnet av hagen, der Ozzy ofte tisser og setter meg på huk for å tisse. Resultatet ble en overglad hund som sprang rett på strålen og måtte holdes fast slik at jeg ikke tissa på`n. Etter seansen sprang han glad og fornøyd rundt og hadde slett ikke til hensikt å tisse.... Ok tenkte jeg, kanskje det var lyden som trigga ham??? Henta et litermål med vann og begynte å helle vann på min allerde søkkvåte plen..kjempemorro for Ozzy som drakk seg utørst i hagen fra en levende vannkran. Spør Widar om ikke han kan komme og tisse litt også, latter og oppgitt blikk før han gikk på toalettet som normale mennesker jo gjør i 2013..

Så gir jeg opp tisseprosjektet og setter meg under et pledd. Ozzy er verdens vakreste og legger seg også under pleddet og begynner å snorke.. var jo sent og vi burde strengt tatt allerde vært i seng  Så skal Widar se etter katten og opp spretter Ozzy og må ut en tur. Widar blir med og Ozzy går rett til plassen sin og tisser, danser noen seiersdanser og gjør nr 2...???? ÅÅÅåå ja, han må ikke tisse hver gang han er urolig...noen ganger leter han etter et sted å sove... I går kveld fikk han istede en morsom mamma som lekte seg som en valp i hagen med ham, og det skal sies at han ved flere anledninger la hode søtt på skakke og liksom mønstra meg litt. Jaja må jo le å... de gærne har det jo godt på sitt vis, og en blir varm og god av den rødmen i toppen. Enda godt jeg har fått laga litt lyse triper i kråkereiret slik at ingen tror jeg er en tomat..

Her har vi Ozzy i aksjon :) Dette er en gammel historie så nå er han (og jeg) fulstendig pottetrent ;) 

<a href="http://bloggurat.net/blogger/"><img src="http://x.bloggurat.net/stats/?id=h35511f" alt="Norske blogger" border="0" /></a>

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017
livetmedptsd

livetmedptsd

49, Fredrikstad

Det finns utrolig mye god terapi det skrevne ord. Jeg lar meg rive med i forskjellige saker, men har nok ofte fokus på psykisk helse, menneskeverd, barn og dyr. Jeg er også opptatt av håndarbeid, bøker og kunst. Jeg kan være vanskelig for noen å svelge med mitt direkte språk og du er herved advart.Tilbakemeldingermottas med takk. Jeg skriver alle innlegg selv hvis ikke annet er opplyst. Det forekommer ofte skrivefeil og ber på forhånd om unnskyldning for dette. Jeg syns Kardemommeloven er verdens beste og vil gjerne at denne følges mest mulig, uten at den skal være til hinder for ytringsfriheten.

http://www.mandagsbarnet.com Gratis bok om overgrep, ikke egnet for barn. Ønsker du den på PDF fil? Mail meg på tillise@online.no Ønsker du å kommentere noe på bloggen min? Tenk deg om, jeg tar ikke lenger hensyn og sletter i etterkant. Kommentarer må du stå for selv. Fritt valg :)


www.blogglink.no

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits