hits

Det vanskelige samspillet mellom mennesker

Min datter og eg har bestandig hatt et godt og varmt forhold. Det har vært lov å bli sint på hverandre, men ikke lov å ikke si noe. Jeg har alltid synes at min datters mening skal høres og diskuteres og ikke bare avvises fordi hun var et barn. Også jeg måtte forklare mine avgjørelser og summen i dag er at vi kan snakke om det meste og trives i hverandres selskap. 

Men mange mennesker er slik laga at alt er en konkurranse, viljen til å forså er ikke tilstede og da har det ingen hensikt å jobbe for vennskapet. Et godt eksempel var når min datter var veldig ung og hadde begynt å fly med mennesker hun ikke hadde vokst opp og gått på skole med. Dette vennskapet begynte veldig bra og de var veldig gode venner som fant på mye sammen. Så oppdaget vi at noen venner snudde min datter ryggen og selv om de ikke sa noe, merktes det tydelig at alt ikke var bra. Positiv som min datter er, fortsatte hun vennskapet men ble mer og mer tappet for sitt gode humør og sine krefter til å alltid hjelpe. 

Det kom noen episoder der hun fikk høre stygge beskyldninger om seg selv, og som den rettferdige jenta ho er, sa ho fra med en gang og ryddet opp i misforståelsene. Men de traff hverandre mer og mer uten at min datter fikk være med og det gikk som det måtte. Sjalu venninner er ikke venninner. Etterhvert ble historiene flere og dummere og vi fant ingen logikk i det som ble sagt. Det endte opp i et tårevått oppgjør fra min datter der hun snudde ryggen til jenta og gikk videre i livet. Lenge etterpå hørte hun historier som var både usanne og tatt ut av sammenheng og gjerne overdrevet. Denne jenta var stadig i bråk med en eller annen og nå forstår vi at hun egentlig trenger hjelp. Den ene vennen som min datter "mistet", er stadig i flokken hennes, men hun føles ikke lenger som noe tap. Hun er en som trenger å følge noen og setter ikke spørsmålstegn ved noe. Siden hun aldri motsier noen, får hun være i fred, trist men sant.

Jeg er egentlig veldig glad for at vi gikk gjennom denne perioden i min datters liv. Vi snakket saken helt ihjel og heldigvis ble jenta fort et ikke tema. Alle de gode, ekte vennene jenta mi har, er alle preget av den samme positiviteten og brette opp ermene og være der for hverandre mentaliteten. Min datter er lik meg og sier rett ut det hun mener, uten noe tull og uten å være langsint. Men det kommer alltid en forklaring på det som skjer, i nåtid og ikke lenge etter at saken har vært rundt i diverse fora og forandret seg til det ugjenkjennelige, men rett ut så motparten har mulighet til å forstå hva som har skjedd, om det er en misforståelse eller bare dårlige øyeblikk, som har laget "saken". 

Vi forventer ikke at noen skal være perfekte, men vi forventer ærlighet og rettferdighet. Da vokser kjærligheten og tilliten og vi tåler noen store stormer fordi vi har dette å bygge videre på.

15.11.2018

Sitter her og hører den siste telefonsamtalen med min mor. Jeg snakket egentlig aldri med ho, men datteren hennes, men jeg må le, 44 min med anklagelser og kjeft. Stolt av meg selv som svarte med forskrekkelse, utrolig og helt enig, ispedd her og nå med : er du sikker på at dette er sant da? Ikke en gang hisset jeg meg opp, rett og slett, tror jeg, fordi hele samtalen ble for dum. Ikke var jeg meg, ikke viste jeg hva hunden het eller dato for bursdager og historiene om hva jeg har sagt og gjort var ikke bare svært overdrevne, men i mange tilfeller ren løgn. Og jeg klarte ta det med et smil, faktisk lo jeg litt innimellom og sa at om det virkelig er sant, så er det jo forferdelig... 

Nå som jeg adopteres kan jeg kjenne på hvor deilig det er å ikke være slik. Ikke bare er jeg heldig nok til ikke ha med dem å gjøre, men jeg ligner ikke heller. 

Spise biff med de som liker meg

Som mange av dere har fått med dere, har jeg vært lei meg pga familien min i det siste. Men så fikk jeg en kommentar på facebook som fikk meg til å tenke på saken på en annen måte: 

 Kjære Lise. Hardt og brutalt. Din mor lot deg ligge i nedgulpet barnevogn med synlig sur melk på tåteflasken. Denne sure melken gir hun og de deg ennå. Forskjellen er at du kan livnære deg på annet enn deres sure melk. Spis biff med noen som liker deg😉. (Takk NRK)

Det er jo så sant, og ikke er det vel så hardt og brutalt heller, hvertfall ikke når jeg har kommet så langt i prosessen. Jeg ville aldri behandlet min datter og søster på en slik måte som de behandler meg. Om så bare en liten tøddel hadde vært sant, burde de hjulpet meg i stede for dette tullet her. Jeg vet jo ærlig talt selv at jeg er såpass oppegående at det som blir sagt ikke er sant. Uansett hvordan de velger å vinkle det og legge på, jeg vet med meg selv at det ikke er sant. Sannheten er vel heller at det er flaut at jeg skriver blogg on følelsene mine slik at andre kan lese hvordan JEG føler det og da er det vel godt for dem å være tidlig ute og snakke meg ned. Jaja, dem om det. 

Jeg skal menge meg med hyggelige mennesker som jeg trives med, ikke negative som drar meg ned i depresjonen og får meg til å sette spørsmål med egen verdi. Jeg skal ha en samtale til til uken og jeg er glad for at jeg kan si at slike mennesker, som behandler andre på denne måten, hever jeg meg over. Jeg gidder ikke skamme meg over at de har vært familie engang, de betyr ingenting. Dette har aldri vært et reelt valg for meg, dette er en bør jeg er født med og den ryggsekken legger jeg bort. Jeg liker ikke hverken fargen eller fasongen. 

Jeg har tatt på meg en ny fargerik, blomstrete ryggsekk som oser av glede og den skal jeg fylle med mine gode folk og opplevelser. Heretter er det softis og solskinn, stearinlys og kos med flokken min. Ønsker jeg for alle dere trofaste lesere også.

Evig eies kun et dårlig rykte

Jeg har hatt noen skikkelig gode samtaler i dag og jeg har innsett at jeg har kommet langt på min vei. Det er tydeligvis ikke alle som synes det er positivt at jeg er så åpen og klar for å komme videre, men det er ikke mitt ansvar. Jeg er nødt til å bli streng når det gjelder kildene mine. Donald T i USA minner meg på at mange personer finner feil hos andre, spiller perfekte offer og lager historier som passer dem. Jeg skal ikke gå i den fella. Selv om jeg blir lei meg, må jeg se det som noe positivt, det forteller hvor langt jeg har kommet på min vei. Min åpenhet har hjulpet meg mye de siste årene, mye mer en å være sint og lukket og synes synd på meg selv. Det er et godt tegn at jeg ikke forstår hvorfor noen velger å snakke meg ned og jo mer jeg ikke forstår, jo verre blir historiene. Det gjør ingenting, jeg forstår at de trenger hjelp men ikke er på et sted i livet hvor det er mulig. Men det er ikke mitt ansvar. Min mor er heller ikke mitt ansvar. Om det er slik at hun er redd og ikke tør snakke for seg selv, må hun ordne med det selv. 

Selv om jeg er 50 år kan jeg la meg adoptere og da slipper jeg helt unna. Det vil ikke bli store forskjellen likevel, alt som kommer er negativt og det trenger jeg ikke. Det er nok ikke lett å se at jeg klarer meg bra og ikke finnes verken intresert eller sjalu. Bare tristhet og det vil gå over. Evig eies kun et dårlig rykte som Henning Kvitnes synger, slik er livet og det får man lære seg å leve med, nynnende på Kvitnes sang....

Kjære Mamma

Jeg sendte en mail til mamman min i kveld. Jeg vet ikke om hun kommer til å få lese den. Jeg vet ikke om hun noen gang vil vite noe som helst. Fjæra som ble til fem høns har slått til og det er ikke noe jeg kan gjøre. Jeg sitter alene i natt og har det vondt, vondt i sjela. Jeg prøver å ikke tenke på at jeg blir ledd av og at de bruker min fortvilelse som underholdning, men jeg klarer ikke le av det lenger. Jeg vrir hjernen for å forsøke forstå, men jeg kommer ikke på noe. Det gjør vondt at dette blir lest og ledd av, blåst ut av sammenheng og glemt. Det gjør vondt at all min fortvilelse som jeg skriver om her på bloggen, blir brukt mot meg av menneskene som burde hjulpet meg. Men de vil heller hjelpe en hund. Dette må jeg ha hjelp for å leve med, det er for stort for meg alene. Alle mine tanker helt opp til 25 års alderen er nå virkeliggjort, heller ikke min mor er snill mot meg. Heller ikke hun synes jeg er bra nok. Og for å gjøre det enda vondere, jeg har en haug med stygge eposter som beviser det. 

Kjære Mamma
Jeg har i hele mitt liv lengtet etter en trygg og god mamma. En som brydde seg om meg og mitt liv. Som har kjent meg i hele mitt liv og som forstår hvorfor jeg er som jeg er. Det eneste jeg har gjort mot deg er å bli født. Mer vet jeg ikke om deg. Jeg vet ikke hvilke sykdommer du har eller har hatt og du vet heller ikke det om meg. 
Jeg vet du har flere barn som du har kontakt med. Jeg vet ikke om du husker brevet jeg skrev til deg når jeg var ca 25 år? Der satte jeg ord på hvor vanskelig det er for meg å vite at du velger et barn fremfor et annet. Jeg har aldri fått julegave eller fødselsdagsgave av deg, det har heller ikke min datter. Vi er ikke materialistiske men vi trenger også å bli sett. Jeg føler det er en mors plikt å ta vare på barna sine, uansett. Å sette en foran den andre er utrolig sårende. Det minste jeg kunne forventet var at du spurte meg om hva jeg tenker og ikke hører på andre. Jeg vil aldri svikte mitt barn, uansett og tanken på å true å sende politiet på henne, er uforståelig. Hadde jeg vært narkoman, kjeltring osv som hadde plaget deg, skulle jeg forstått det, men jeg har ikke sett deg på nesten 25 år. Ikke en lyd. Enda din andre datter vet hvor mye syk jeg har vært. 
Det smerter meg når legene spør om sykdommene mine er i familien, for hver gang må jeg svare at det vet jeg ikke. 
Jeg har aldri hatt annen familietilknytting enn den jeg har laget selv og min søsters raseri og lettvinte omgang med sannheten har skremt meg fra kontakt med henne. Jeg har heldigvis en bror jeg har god kontakt med.  Jeg opplever det som svært sårt at min mor snakker stygt om meg med min søster, det minste jeg tenker jeg fortjener er å få lov til å uttale meg. Jeg forstår det slik at du ikke har særlig kontakt med mine tanter, uten at jeg vet grunnen til det. 
Men hadde det ikke vært noe å tenke på å slutte med all denne lyvingen og rette opp i saker og ting. Kunne det ikke vært godt også for deg? Min søster sier du er hard på flaska og jeg forstår at det kan gjøre deg bråsint om du driver å hører på andre om meg. Jeg vil bare ha et godt forhold til min mor, hjelpe deg når du trenger det, høre på deg om du trenger det. 
Så må du aldri glemme at historiene du hører, kommer ikke fra meg og dermed bør du snakke med meg før du bestemmer deg for å true meg med politi. Dette er utrolig sårende og svært beklagelig og absolutt noe vi bør arbeide med. Redsel og angst kan prege en hele livet og det er viktig å få plassert tingene der de hører hjemme.
Klem Lise - datteren din?

Jeg får nok ikke noe svar på dette og jeg kan ikke møte opp, for da ringer min søster politiet. Jeg kan ikke lenger ringe, da kommer jeg til min søster, og hun motarbeider meg slik hun alltid har gjort, lik faren sin skulle jeg tro. Jeg får kutte båndene tvert og melde meg ut av den familien. Jeg lar meg adoptere og så har de ikke lenger behov for å fortelle meg om noe. Kanskje kan jeg da få fred. Fred til å heles, glemme og ikke ha noen bånd...Jeg får prøve å få sove litt og så kontakte advokat i morgen, er de ikke familie er de heller ikke mitt ansvar. Jeg kan ikke fortsette å leve med alle disse røverhistoriene som bare blir verre for hver dag som går. Da er det bedre å si at det handler ikke om meg, de har ikke noe med meg å gjøre.

Selv om jeg har fått uttalige klager om at deres kommentarer ikke publiseres her på bloggen, har jeg fortsatt ikke fått en eneste kommentar fra den kanten. Jeg har ikke dårlig samvittighet for å skrive av meg sorg og skam her på bloggen, til det får jeg for mange som er takknemlige over at jeg tørr sette ord på det skammelige. Det hjelper meg og andres raseri over at deres gjerninger mot meg blir beskrevet, føler jeg er deres problem. Kan de ikke stå for det, de sier og gjør, bør får de heller slutte med dette da. Ikke rase fordi jeg blir lei meg. Jeg har liksom ingen rettigheter, mens de kan legge ut for offentligheta på fb alt de tenker, sier og gjør? Jeg kan ikke kommentere det, jeg er blokkert. Kommentarfeltet mitt er åpent, og har vært det hele tiden, jeg har bare valgt å ikke offentliggjøre det.  

 

 

Depresjon, del 2

-Del 1 
I dag var jeg en tur hos kommunen og fikk snakket ut litt. Det er godt å kunne snakke med noen som ikke er preget av holdninger til deg. Bare det å bruke tankene positivt, gjør noe med hele deg. Kanskje er det til og med sånn at jeg er den heldige parten i mange saker. Det trenger ikke alltid være negativt for meg at situasjoner kommer ut av min komfortsone. Jeg klarer oftest å holde meg innenfor sonene mine, men trenger også å lufte meg til tider. 
Depresjon er en ganske så mye vanligere lidelse enn vi hører om. Det kan være lurt å tenke at et deprimert menneske ikke vil se noe positivt, uansett hvor mye positivt som finnes. De har ofte en indre tankeprosess som gjør at de tar små, ofte ubetydelige ting og blåser dem opp så det til slutt stenger for alt som er positivt. Men selv om vi føler oss slik og sånn, vil det ikke si at det er sannheten om situasjonen. Men det er ikke så lett når den oppblåste versjonen stenger for det gode. Da trengs det hjelp, av noen utenforstående. Noen som kan skrelle det helt ned til konkrete og ofte veldig små detaljer. For deprimerte personer har lett for å trekke konklusjoner på sin indre dialog og ikke hva som blir sagt. Det kan ofte bli altoverskyggende for den deprimerte å bare se overdrevent negativt på livet. Er man deprimert er man nesten avhengig av at andre setter spørsmålstegn med alt det negative i livet. Et helt liv består av mange gode ting og noen dårlige. Ser vi på livet vårt med noen andres briller, vil vi antagelig se at vi har veldig mye som er godt. Men det negative tar opp all plassen og ødelegger for oss. Det er ikke sundt å gå rundt hele livet og være sint, tilslutt vet en ikke hvorfor en er sint engang, det er bare gammel vane. 
Hvis jeg velger å ta alt jeg hører og ser personlig, vil jeg bli en svært sliten person og det vil være vanskelig å holde fokus på hva som egentlig er problemet. To personer blir fort til 100 stk i tankene og gir du deg selv lov til å murre på sakene vil det tilslutt bli en sannhet for deg. 

- del 2
For familie og venner eller arbeidskollegaer kan det bli svært belastende å omgås en deprimert person som ofte tar alt som blir sagt og gjort personlig. Det er viktig at noen sier fra om at alt ikke handler om meg, og selv om det kanskje høres slemt ut, tror jeg ofte det vil så et frø om at jeg er på ville veier. Det kan være bra om jeg selv kommer på hvor liten jeg er i samfunnets betydning, selv om jeg er svært viktig for meg. 

Som deprimert vil nesten alltid bare det negative sette seg fast i hukommelsen, selv om 99% av hendelsene er positive, er det vanskelig å komme ut av ringen av negativitet som preger tankene. Antagelig vil ikke det positive engang huskes, mens det negative blåses opp i urealistiske proposjoner. 
Som deprimert trenger vi at noen ser og hjelper til. Det holder å si fra, en skal være forsiktig så en ikke sliter seg ut eller faller i depresjons fella selv. Det skal oftest profesjonell hjelp til for å komme ut av sirkelen. Har man en deprimert person i sin nærhet vil en ofte kunne kjenne på oppgittheten over alt det utrolig dumme som har skjedd, og ofte kjenner en ikke igjen en situasjon en selv har vært med i. Det er ikke fordi du ikke har fulgt godt nok med, det er heller ikke fordi du ikke bryr deg om den deprimerte personen, men et bevis på hvor ødelagt tankene og inntrykkene kan bli. 

Jeg anbefaler at man ikke tar noe ansvar som privatperson, men heller satser på å være positiv, imørekommende og smilende. Engasjerer du deg kan du fort bli en del av problemet og det er tvilsomt at den deprimerte egentlig vil deg noe vondt. Ikke at de vil seg selv noe vondt heller, men følelsen av at alle er imot og negativ mot meg gjør at jeg ser ned på meg selv og i de verste tilfellene kan man miste lysten til å leve. Ikke fordi de vil ha oppmerksomhet, men fordi det er fryktelig utmattende å være deprimert over lengre perioder, og innerst inne ser man hva det gjør med menneskene rundt. Fortvilelsen får meg da til å tenke at alle ville fått det bra om jeg ble borte. Det nytter ikke prøve snakke om dette i nuet, mest sannsynlig vil en bare se en glad og positiv deprimert, som er redd for å bli stoppet og som har funnet løsningen på problemet sitt. Slikt skal ingen privatpersoner ta ansvar for. Kontakt legevakt eller fastlege, de vet hva som bør gjøres. 

Som deprimert må jeg jobbe hardt med meg selv. Det er slitsomt å personligjøre det meste i livet. Om det er viktige saker jeg har hengt meg opp i må jeg kreve bevis for at jeg har oppfattet det riktig, det holder ikke med magefølelsen. Jeg er en del av et velfungerende samfunn når jeg er frisk, men ikke som deprimert, da trenger jeg hjelp. Det er slett ikke sikkert at jeg ser selv at jeg trenger hjelp, men om menneskene rundt meg er positive blir jeg smittet av gleden og kan ha tatt det første viktige skrittet ut av depresjonen. Ettervert som en blir mer bevist, må en forsøke unngå miljøer der det er mye negativitet og baksnakking, dette er ikke tiden for å hjelpe andre. Den snikende tanken, som teknisk sett kommer fra hormonstrømmen inne i kroppen, må brytes. Hjernen er fantastisk flink til å lage nye kjemiske forbindelser som lager tankemønsteret våres. Derfor går det også ann å lage nye og positive forbindelser som overskygger de negative. 

Tenk så positivt du kan
Har du et problem, deal med det og bli ferdig
Vær blid og hyggelig
Tenk over alle de gode tingene nesten alle mennesker faktisk har i livet men som vi ser på som en selvfølge. 
Vær glad for livet og vit at mange er glad i deg
Tenk deg godt om før du forteller negative historier, er de sanne eller realistiske? 
Behandle andre slik du liker å bli behandlet selv

Depresjoner går over, de kan ta tid og det kan være fort gjort å falle tilbake i tankemønsteret. Trene på det gode, tenk på det gode, si det gode så kanskje det er relativt lett å falle tilbake til positivtitet. Ingen opplever bare gode dager, det er helt normalt. Vi må ha noen nedturer for å fatte oppturene, det er når vi slutter å bry oss det er fare på ferde. 

 

 

 

Depresjon del 1

I dag var jeg en tur hos kommunen og fikk snakket ut litt. Det er godt å kunne snakke med noen som ikke er preget av holdninger til deg. Bare det å bruke tankene positivt, gjør noe med hele deg. Kanskje er det til og med sånn at jeg er den heldige parten i mange saker. Det trenger ikke alltid være negativt for meg at situasjoner kommer ut av min komfortsone. Jeg klarer oftest å holde meg innenfor sonene mine, men trenger også å lufte meg til tider. 

Depresjon er en ganske så mye vanligere lidelse enn vi hører om. Det kan være lurt å tenke at et deprimert menneske ikke vil se noe positivt, uansett hvor mye positivt som finnes. De har ofte en indre tankeprosess som gjør at de tar små, ofte ubetydelige ting og blåser dem opp til å til slutt stenge for alt som er positivt. Men selv om vi føler oss slik og sånn, vil det ikke si at det er sannheten om situasjonen. Men det er ikke så lett når den oppblåste versjonen stenger for det gode. Da trengs det hjelp, av noen utenforstående. Noen som kan skrelle det helt ned til konkrete og ofte veldig små detaljer. For deprimerte personer har lett for å trekke konklusjoner på sin indre dialog og ikke hva som blir sagt. Det kan ofte bli altoverskyggende for den deprimerte å bare se overdrevent negativt på livet. Er man deprimert er man nesten avhengig av at andre setter spørsmålstegn med alt det negative i livet. Et helt liv består av mange gode ting og noen dårlige. Ser vi på livet vårt med noen andres briller, vil vi antagelig se at vi har veldig mye som er godt. Men det negative tar opp all plassen og ødelegger for oss. Det er ikke sundt å gå rundt hele livet og være sint, tilslutt vet en ikke hvorfor en er sint engang, det er bare gammel vane. 

Hvis jeg velger å ta alt jeg hører og ser personlig, vil jeg bli en svært sliten person og det vil være vanskelig å holde fokus på hva som egentlig er problemet. To personer blir fort til 100 stk i tankene og gir du deg selv lov til å murre på sakene vil det tilslutt bli en sannhet for deg. 

Jeg tenker videre på dette en annen dag 

Hvorfor jeg skriver blogg

Jeg fikk spørsmål her om dagen av ei som lurte på hvorfor jeg skrev blogg og hvorfor jeg sletter noen av innleggene mine. Først og fremst slettes ikke innleggene mine, de ligger trygt i arkivet her på blogg.no. Det samme gjelder alle kommentarene som kommer, de ligger i arkivet og vil komme frem om noen innlegg blir lagt synlig igjen. På samme måte som en sms eller mail aldri blir borte, men ligger på serveren til telenor, som jeg bruker. Her kan jeg logge meg inn og lese alt som har foregått.

Jeg skriver først og fremst for meg selv som en del av terapien for å bli et helt fungerende menneske igjen. Det er godt for meg å skrive om opplevelser og tanker jeg har, det er liksom lettere å se sammenhengen når det står skrevet. Jeg skriver mye som aldri blir publisert, rett og slett fordi jeg ofte sliter med å holde meg til temaene mine. Noen innlegg angrer jeg på og legger i arkivet, noen rydder jeg bort fordi jeg har veldig mange innlegg nå. De kan fint settes tilbake på offentlig igjen. 

En annen viktig grunn for bloggen er å slutte å føle på skammen og skylden jeg alltid har slitt med. Vi er mange og mange takker for min åpenhet, både her og på privat mailen. Jeg vil gjerne vise andre med liknende opplevelser hvordan livet mitt svinger og hvor mye tanker jeg fortsatt har og sliter med. Dette anser jeg som normalt og jeg nekter å skamme meg mer for dette. Jeg håper vi etterhvert blir mange flere som står frem og får vekk stigmaet psykisk syke. Uansett hva som utløser syken, er den en del av det å være menneske og jeg synes det er trist med så mye skam og skyld. 

Peace and War
Licensed from: Bambara / yayimages.com


 

Den søte julestria er snart igang

I år gleder jeg meg til jul. Først og fremst fordi min datter muligens er ferdig med å være rugekasse og vi kan nyte underet som kommer. Men også fordi min man skal ha fri i julen, også på julaften. Det er - tror jeg - bare den andre gangen i løpet av våre 7 år sammen. Så denne julen er familien samlet. Selv om jeg har sittet alene flere julaftener, skal det sies at dette er selvvalgt og ikke fordi ingen vil feire med meg. Som regel har vi laget julaftenstemning noe før og spist og kost oss, med tilhørende laaang frokost full av overflod av pålegg og stappfulle julestrømper hengende på peisen. 

En annen ting som gjør den kommende julen spennende, er kattene: de roter nå, kan bare forestille meg hvordan juletreet kommer til å få det. Vi får bolte det fast i tak og vegger og bite negler. Men søtere enn disse og hundene som leker, sover og spiser sammen, kan jeg ikke se for meg. Vi fikk endelig merket og sterilisert kattungene og den ene er på prøve hos familien. Jeg har vært svært ubestemmelig om kattenes kjønn, ganske sikker på at Hopsi er jente fordi hun har patter hele veien, mens Daysi (som har en slankere kropp) har jeg kjent noe på tror jeg, mens andre ganger har jeg lett. Heldigvis så dyrlegen med en gang at dette var to jenter, dermed slapp vi unna at Daysi ble hetende Dag (etter dyrlegen). Rart hvordan man savner et slikt lite nøste når det har bodd her i 6 mnd, men jeg vet at hun har det godt der hun er og her merkes ingenting på hverken hunder eller katter. Daysi har gjemt seg endel, naturlig nok, hun har mistet familien hun har kjent  og er trygg på i 6 mnd, og trenger tid på å venne seg til sine nye undersåtter. Hun ligner sin mor som også brukte lang tid når hun flyttet inn her og tok dronning kronen. 

Det blir lite julegaver iår, de fleste er allerede gitt ut. Det er så vanskelig å kjøpe noe som er både fint og nyttig att vi har startet en ny trend. Barna får gaver, men vi voksne har så vi klarer oss og har verken behov eller plass til mer ting. Min mann og jeg gir hverandre det vi trenger ved behov og koser oss sammen i høytiden uten behov for gaver under treet i tillegg. 

Nå går vi straks in i november og "julestria" mi starter. Jeg synes den beste tiden er før selve julen og pynter og koser meg hele desember. Håper alle får en fin førjulstid 

29.10.2018

Et aldri så lite sjokk må jeg innrømme jeg fikk i går kveld. Kom hjem fra min datter og der ligger det en epost fra min mor! Her får jeg ut fra det blå, beskjed om at jeg ikke er velkommen til henne! Nå er det ikke akkurat slik at jeg har følt på noen velkomstkomite noen gang, men siden jeg dagen før hadde fått hennes adresse, tenkte jeg at det får jeg jo respektere. Skriver også at jeg var glad for å endelig høre fra henne og at  hun bare måtte ta kontakt om det var noe. Jeg kjente jeg ble fort bekymret fordi jeg vet at hun har verge og neppe klarer seg så godt på egen hånd. Minnene fra besøket min datter og jeg tok på 90- tallet, strømmer på. Fantasien om datteren som nå skulle vaske huset for henne så hun kunne si opp hjemmehjelpen og fremvisningen av den store skuffen med medisiner, slik at jeg kunne se selv hvor syk hun var, samtidig som hun snakket om at vi var hos henne på søndagsmiddager og mye prat jeg egentlig oppfattet som røvling. Hvorfor skulle jeg ha behov for å vite om sykdommene hennes om jeg stadig var på besøk? Mest fordi det ikke hadde rot i virkelig heten og hun hadde aldri sett barnebarnet sitt før, tok vi imot en stor rosa bamse av noe slag og rømte åstedet. Enige om at dette var snålt. 

Bamsen ble tema hjemme noen ganger fordi min datter slet med å få plass til denne digre tingen og samtidig hatet hun rot. Ikke ville hun være frekk mot sin bestemor, selv om hun ikke kjente henne, men tilslutt ble bamsen gitt videre. Jeg snakket mye med henne om hva hun synes om det, tross alt det eneste hun noen gang har fått av damen, men hun var veldig klar på at hun klarte seg fint med Mommo og farmor. Siden har dette sjeldent og aldri vært et tema hos oss, kanskje dårlig av meg, men jeg følte ikke det var viktig i livet vårt på den tiden. Først når jeg hørte at hun var blitt enke, ble jeg bekymret og full av sorg. Det ble forsterket ved at jeg skal bli bestemor og jeg er livredd for å bringe genene mine videre. Jeg ønsker så inderlig at dette nye barnet som er ventet skal få en god oppvekst med mange som passer på og gir kjærlighet. Astrid Lindgren sier noe slikt som; barn kan ikke få for mye kjærlighet og får de nok blir de gode voksne også.

Minnene fikk meg til å sette spørsmålstegn ved damens evne til å artikulere seg så kjapt og hjemmevant på mail, og jeg mistenkte at noen hjalp henne veldig. Dette burde man vel sjekke ut videre, det er for lett å utnytte mennesker i dag, men jeg er usikker på om jeg er rett person og om jeg orker ta den greia der. Hun ringte meg til slutt og skrek noe uforståelig i telefonen før hun ga den fra seg til noen andre. Kort oppsummert fikk jeg beskjed om at jeg hadde sviktet henne ved først hatt daglig kontakt med henne i 5 år og(?) gjort så hennes barnebarn ikke kjente henne, for deretter kutte all kontakt... Dette var nyheter for meg men la seg sånn sett bare inn i rekken av gamle oppfatninger. 

Siden stemmen min ikke ble gjenkjent på telefonen og jeg synes hele greia var humoristisk og barnslig, skulle jeg til syvende og sist hilse meg selv at min mor var redd meg og at politiet kom til å bli kontaktet om jeg kom på kaffe. Siden jeg allerede hadde fått lov til å vinke til henne i vinduet og muligens få en kopp kaffe, synes jeg det var da voldsomt hvor mye frem og tilbake det kunne bli. Enden på visa er at jeg, feigingen (som har stengt kommentarfelt) har vært slem som ikke har beskrevet annet enn min egen historie her på bloggen og i boken min,  selvsagt gikk jeg med på ikke komme på besøk. Det er faktisk veldig egoistisk av meg og det spiller ingen rolle at jeg bearbeidet MITT liv og bare kan snakke for meg selv. Sorgen min er påtatt og bloggen en fiasko. Mange ganger har de skrevet kommentarer til bloggen min, men bare fått automatiske drittsvar tilbake. Dette synes jeg er rart, alle kommentarer kommer til min innboks og jeg måtte be om hvilke innlegg som var så sårende. Men det kunne jeg ikke få for jeg slettet slike innlegg. Men jeg lurte ikke dem, svogeren min tar bilder av bloggen min og mange av min mors venninner forteller henne hvor slem jeg er. 

Jeg ble satt ut av dette, dette ligner ikke de menneskene jeg kjenner eller har hørt om. Men kanskje like greit å leve i det blå om de leser at jeg sliter og velger ikke informere meg, det er nok de samme menneskene som har sett en annen vei hele oppveksten min, i  stede for å hjelpe meg. Det er ikke så greit å høre at kunnskapen om mitt liv er så stor, samtidig som jeg ikke er velkommen fordi jeg er frekk nok til å føle sorg over aldri hatt en familie. Egentlig bunnet det meste ut i hvor flaut det var å vise seg ute blant folk når de snur ryggen istede for gi en klem.  Nå synes jeg det er til pass for dem å skamme seg og siden jeg forteller for meg selv, og aldri noen andre uten tillatelse, klarte jeg ikke finne nok omsorg inne i meg til å synes det var leit. Mitt liv og min side synes også det er leit, men jeg er heldigvis på en veldig god vei til å leve godt med fortiden. Men jeg forstår at jeg ikke har de seks årene på høyskole og derfor er jeg dørgende sjalu på at min mor foretrekker et liv uten meg. Teite meg som ikke har gått de riktige skolene. Hva i alle dager? Hvor kom den fra? På bakgrunn av hva? Jaja, spiller ingen rolle. De har jo en årsinntekt på 1,3 millioner som jeg helt sikkert er sjalu på. Uten venner er jeg også, så takk de alle som har støttet kirkens bymisjon i innsamlingsaksjonen: "Mindre alene sammen". Det varmer at mange faktisk tenker på de ensomme og vil gjøre en innsats stede for å godte seg over ensomhet.

En ting er ihvertfald sikkert, selv om jeg aldri har verken truet eller vært hos min mor, er hun kjemperedd for meg og kommer til å tilkalle politiet om jeg så mye som kjører i nærheten av henne. De kjente meg godt fordi de hadde stått bak meg i en begravelse i fjor, og selv om beskrivelsen av meg ikke stemte, ble den fort gjort om til dagens grå, korte hår og en noe rund fasong. Jeg skal ikke spekulere i motivene for slike løgner, jeg var ikke i begravelse i fjor, da satt jeg rolig og slet med å komme meg på do - nesten ett år. 

Så da regner jeg med at dette kapittelet i mitt liv nærmer seg slutten og at jeg klarer å legge dette på en hylle langt, langt vekk i frontallappen, så det ikke opptar verdifull plass i hjernebarken der bak. Så faktisk er dette en av mine tre gode ting (se 3gtt- teknikken fra 28 okt) Jeg har endelig fått en bekreftelse på at min mor ikke vil ha noe med meg å gjøre og slipper å tenke noe mer på det. Det siste jeg vil er jo å skremme henne mer, så i dag skal jeg kose meg med mannen min, som har fri etter jobbehelg, og prate meg ferdig og gjenoppta daglige gjøremål. (Sove, røke, spise, se tv osv og om det skjer et under kanskje jeg rydder litt her eller tar meg en dusj)

PS. kommentarfeltet er nå åpent igjen, slik at jeg skal være sikker på at jeg får alle disse manglende kommentarene. Lover å publisere alle som er saklige.

3 gode ting - teknikken

En blir aldri for gammel til å lære nye ting. 3 gode ting teknikken tenkte jeg at var for lett og uten effekt, mer en jobb jeg måtte gjøre hver dag. Men der tok jeg feil og jeg anbefaler alle og bruke denne teknikken. Den går ut på å finne tre gode ting hver dag, enkelt og greit, ikke vanskelig, ingen slitsom jobb men veldig nyttig for den konjektive "gode gamle" tankemønsteret som hvertfall jeg har låst meg i. 

Jeg oppdager så mange forskjellige ting jeg er glad for at jeg sliter med å begrense meg. Når jeg først har startet med denne positive tankegangen, går tankene av seg selv videre i positiv retning. Om det ikke passer for alle, er det hvertfall noe som passer og hjelper meg også i mørke stunder. 

Listhaug og Metoo

Det er vel ikke akkurat noen hemmelighet at jeg er SLETEN av Listhaug og hennes stadige oppgulp for å skape blest om egen person (eller være ærlig som hun selv kaller det). Merkelig hvordan en så "mektig" dame kan ha opplevd på kroppen hvordan mange mennesker har det i hverdagen. Rett og slett er alle som våger fortelle om baksidene og hemmelighetene i livet, rett og slett politisk hevnmotivet og det går spesielt ut over stakkars henne. 

Jeg synes det er grusomt og lese "lik og del" historier om barn som blir sendt til krigsherjede land, som suksesshistorier. Spesielt er det også når statens egne offentlige sider fraråder folk å reise til disse landene som Listhaug synes det er så fint å få sendt folk tilbake til. Egentlig har hun brukt enhver billig anledning for å skaffe seg oppmerksomhet og jeg er som sagt SLETEN av å lese om henne. For nå er vi igang igjen; "folk har misforstått, det er synd på henne", altså har vi en såkalt oppegående folkevalgt som ikke verken klarer takle folk reaksjoner på hennes utspill, eller klarer å forstå at hun ofte tråkker folk på tærne og trenger si unnskyld, så selv jeg, forstår at hun har forstått det.

Metoo er nå nedgradert til at noen ikke tåler bli plystret på.... Det blandes inn kvinnesyn og politikk stede for å se hva saken egentlig handler om: Den handler IKKE om Listhaug og hennes uhemmede flørting med både folk og sannheter, men om at alle mennesker er nødt til å oppføre seg anstendig mot hverandre. Metoo er ikke bare kvinner som blir utnyttet, det er også menn og det går så langt som å si - Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill og forøvrig kan du gjøre hva du vil-

Det kunne vært morsomt å sette metoo slik på kanten, hadde det ikke vært for at det viser temperaturen i samfunnet når det gjelder hva man kan tillate seg mot andre og samtidig skal vi være sjokkert over de som utnytter barn, eldre og syke. Så vi skal nå tillate at folk ikke kan oppføre seg høflig og respektfullt mot hverandre, istede for å stoppe denne stygge trenden som folk endelig har begynt å si fra om. Er det noen som lurer på hvem som snakker for barn, eldre og syke? Du vet de som ikke kan eller tørr fortelle hva noen får seg til å gjøre mot dem. Er det noen som tror at dette ikke begås av såkalte oppegående voksne, som utnytter sin makt ovenfor dem som ikke tørr eller kan si imot. 

Metoo er for mange den første - vi skammer oss i flokk- men nå er det nok, sammen er vi sterke nok til å sette oppdragelse på dagsordenen og dermed sakte men sikkert minne alle på hvilken respekt alle mennesker fortjener, uansett, alder, kjønn, inntekt eller maktfordeling, eller kanskje så sterkt som; til tross for hvor mektig noen føler seg. Jeg mistenker at metoo har fått mange til å stå frem om noe av det de har vært gjennom og kanskje vil samfunnet etterhvert bli klare for å avskaffe alt som lukter overgrep. Jeg har opplevd mye overgrep og det har ikke gjort meg sterkere mot dem som velger å fortsette trenden mot meg, den har gjort meg sterkere og klokere til å kunne stille opp for andre. Selv er jeg fortsatt fanget i skammen, skyldfølelsen og skitten og alle ord som bekrefter mine innerste tanker om meg selv, fester seg med superlim. Derfor kjenner jeg også på et sinne og en tristhet når jeg ser andre går i den samme fella som meg. 

Riktignok er det ikke lenger noen som plystrer på meg, men jeg kan huske tider da slik oppmerksomhet fikk meg til å rødme av flau glede. Aldri har normal oppførsel fra folk gjort meg til noe slags offer. Komplimanger og hyggelige mennesker, skaper glede hos mennesker. Ta seg til rette med andre eller slenge med leppa skaper uhygge og minner om manglende basic oppdragelse. Metoo burde minne oss alle på at skikkelig oppførsel starter med en selv og hvilke signaler en sender. Signalene oppfattes av barn, unge, voksne, venner og omgivelsene. Dette får igjen følger for folks oppførsel i offentlige stillinger og jo mer vi godtar jo verre kommer det til å bli. Så IKKE lik og del, men tenk deg om. Om din egen sti ikke er ren nok, kommer du langt med å være ærlig og be om unnskyldning fremfor å klage over at du ikke lenger kan oppføre deg uanstendig mot andre.

3D ultralyd- for en fantastisk oppfinnelse

Det er ingen hemmelighet akkurat at jeg skal bli bestemor og selv om jeg synes det tok veeeldig laaaang tid før datteren min valgte å fortelle det, klarte jeg å holde kjeft så hun og svigersønn fikk gleden av å annonsere den gledelige nyheten. Det skulle bare mangle, men jeg synes ukene var laaange før jeg kunne glede meg offentlig. 

Så kommer de og ber meg være med dem på 3D ultralyd av lille barnebarnet, det var julaften, bursdag og nyttår på en gang for meg og jeg slet med å ikke gråte av synet av lille nurket som snudde og danset inne i magen på mitt lille barn. Det var en vakker stund og jeg har fått lov å offentliggjøre bilde av nurket. Filmen har de selv, ikke klarte jeg kopiere den inn på magen og ikke hadde det vært sundt heller, skal sove og slike levegreier også, hihi. - Alt er bra med både mor og barn (storebror og far)   Love love love 

 

 

Hjerterom

Nå er grensen nådd i forhold til hva jeg har tenkt å bruke energien min på. Når du får dritt etter deg for at du ikke hjelper til selv om du har forsøkt hjelpe, forstår du at det ikke nytter. Det har ingen hensikt i verken sørge, forklare eller forsøke noe som helst. Alt jeg sier og gjør blir ikke hørt på, mest fordi de er opptatt av å snakke selv og da mener jeg SNAKKE om seg selv og egen fortreffelighet. Jeg er jo syk, så derfor må disse snille menneskene hjelpe andre syke mennesker og holde meg på avstand. Jeg skal da ikke engang få snakke med menneskene det gjelder. Jeg forstår at historiene om meg er først og fremst veldig ensidige, deretter kan det være farlig om det skulle komme frem at jeg fungerer helt fint og er istand til å hjelpe til. Hva jeg kunne sagt om de samme sakene er en helt annen historie. En sak har som kjent flere sider, sannheten, min, og din. 

Noen mennesker er født historiefortellere, de er den ydmyke helten som ofrer seg for andre. Det blir ikke fortalt at andre ikke engang får lov til å fullføre en setning, eller gjøre, treffe den som trenger hjelp for da vil ikke historiefortelleren hjelpe dem mer. Og det skjønner jeg er skummelt, alle andre er jo ubrukelige så det er tryggest å holde seg til denne. Dette med å dele både byrder og gleder ligger ikke for alle, noen vil ha alt alene. Det er greit, jeg håper de holder seg unna omsorgsyrker for der har man ikke noe valg. 

Uansett slektsforhold, kan jeg ikke ta på meg mer. Jeg blir syk av sånn drittslenging. Jeg må ta et stort skritt tilbake og legge fra meg all samvittighet og bare konsentrere meg om meg og mine. Det er veldig moderne eller i tiden at man skal ha ære, men andre må ta skylden for alt som ikke går bra. Det er ikke lenger slik at folk samarbeider, hvertfall ikke så ofte, og deler byrdene. Kanskje har samfunnet blitt for navlebeskuende? Som om livet var en konkurranse og ikke et samarbeid for sammen skape gode liv. 

Det gjør ingenting at jeg nektes kontakt med familien, jeg forstår at eiebehovet er stort og det kan være skummelt om jeg fikk innpass. Ikke orker eller vil jeg ha noen plass lenger heller. Jeg lever godt og med mye glede med den herlige familien jeg har. Vi har det også såpass høyt under taket at både sykdom, hormoner, humørsvingninger og uhell har plass på lik linje med alt det gode i livet. Livet er det som skjer, det vi gjør er riktig for oss i det øyeblikket vi gjør det, det er ikke det samme som fasit. Livet i seg selv lærer en til å være ydmyk nok på egne og andres vegne og det skapes hjerterom. 

Ubrukelig som datter

Jeg tror hele tiden at det går greit på et vis at moren min ikke vil ha noe med meg å gjøre. Men det går innpå meg, jeg vrir hjernen for å forstå hva jeg har gjort for å bli så totalt avvist som jeg blir. Det kommer ikke fra henne direkte, men sms, tlf , blomster og brev blir ikke besvart eller besvart svært fargerikt av andre. Jeg får vondt i magen når jeg ser huset hennes tilsalgs. Jeg har tilbudt meg å hjelpe så hun kan beholde det, uten respons fra henne selv. Hva har jeg gjort den dama? Ingenting så vidt jeg vet, om det da ikke anses som min skyld hva som skjedde når jeg var lita jente. Logikken i det gidder jeg egentlig ikke fundere over lenger. Det er nok sjalusi som rir som vanlig. 

Selvsagt kunne jeg kjørt hardt mot hardt og trengt meg på, men jeg tviler på at det kommer noe godt ut av det. Å se barnebilde av meg på¨veggen i salgsannonsen gjorde vondt. Med hvilken rett henger jeg der når jeg ikke engang har bildet selv? Jeg tok bilder av bildene i huset til faren min og alle bildene forsvant mystisk når huset skulle vært tomt. Det var mye som ble borte, verdiløst for alle andre enn min bror og meg. Det er ikke alle som er like samarbeidsvillige når en skal dele minner. Det er greit det, trenger ikke bli mer forvirra over tingenes tilstand enn jeg allerede er. Greit å bare godta og gjøre det beste ut av det. Ofte kan det være greit å bare ha glemt. Kanskje kommer dagen da behovet for informasjon melder seg, men nedturen blir nok ikke så fæl, jeg vet jo hvor landet ligger. 

Jeg kan snakke med min stemor og får greie perspektiver på det hun husker, det holder det. Men jeg skal kjempe med nebb og klør for at min lille familie ikke skal få merke noe til dette. Jeg kan ikke forstå hvordan man kan være bestemor og ikke bry seg, men hun vet kanskje ikke at hun skal bli oldemor. Nå er det en tittel hun ikke får, arvesynden må begrenses, noe både min datter og jeg er enige om. Situasjonen er i utganspunktet håpløs, ikke noe jeg sier eller gjør blir besvart skikkelig og jeg er veldig glad min datter sier jeg skal la det være, for hun bryr seg ikke. Jeg håper bare ikke det snur når hun blir eldre. Da får vi takle det som det kommer.

Min datter og hennes kommende barn skal aldri mangle kjærlighet og varme fra meg, min mann er heldigvis helt enig. Jeg lurer ikke en gang på faren hennes, jeg vet at han vil gjøre så godt han kan. Hun er lille jenta hans også, alltid vært og vil alltid være. 

Så da satser jeg på at det er en god ting at huset selges og at hun blir godt ivaretatt av gode mennesker som vil henne vel. Enke med økonomisk verge, ja jeg satser på at hun blir passet på, uansett hvilke evner hun har og hvem hun omgir seg med. Det er vel egentlig ikke så rart å ha bilde av datteren din på veggen, det rare er vel at datteren ikke får lov hverken å hjelpe til eller ta kontakt. Men men, jeg er bra nok for det. Jeg orker ikke legge sjela mi i å forstå hva galt jeg har gjort eller hvorfor alt jeg sier blir tatt stygt opp. Jeg skal nok ikke få høre stemmen til min egen mor, selv om hun lever, det er jo også en variant av livet.. Det får være greit som det er og så får min personlige skuffelse og rare savnfølelsen bare bruke den tiden det trenger. Slik skal livet mitt være og jeg skal fokusere på hvor heldig jeg er oppi alt.

Traumeprosessen

Jeg tror at ved hjelp av min fantastiske mann har klart å finne min vei ut av traumene mine. Jeg tror ikke lenger de blir borte, men jeg kan leve med dem fordi jeg har tatt jobben med sakte men sikkert komme meg igjennom dem, bearbeidet dem, tatt bort all skam og skyld, kvittet meg med de som holder meg igjen og har startet å bli stolt av hva jeg har greid. 

Jeg har kommet så langt i prosessen nå at jeg tillater meg å sørge over at jeg aldri var bra nok. Jeg forstår at de som kalte meg gal, var redde for hva jeg sa. De som nektet å forstå, de som ikke brydde seg, vel de hadde nok med seg selv regner jeg med. Jeg er med i flere samtalegrupper og det som oftest går igjen er ensomheten, følelsen av å bli dumma ut, nedgradert til ullhuer, skam over at vi er så åpne. Men jeg tror at de som bruker så mye tid og energi på slikt, er redde for seg selv. De har ingen forutsetning for å sette seg inn i våre liv,  ofte er det bare deres egne meninger som betyr noe. Vi mister ikke slike mennesker, det spiller ingen rolle om det er familie eller venner, vi velger dem bort. Vi trenger latter, alvor, glede, sorg og stillhet, men først og fremst tillit til de menneskene vi har rundt oss. 

Alt som er av problemer går det som oftest an å komme seg gjennom. Tilgivelse er et stort ord for mange og vi skal ikke tilgi om vi ikke mener det synes jeg. Først når anklagene og baksnakkingen er tilbakelagt kan man begynne på nytt og kanskje ende opp med tilgivelse. Det er for mye hat og misunnelse, sjalusi som eter opp tankene og preger både handlinger og uttalelser. Det kommer ikke noe godt ut av sånt for noen parter. 

Jeg skal ikke lenger skamme meg over reaksjoner jeg får, de kommer av mine traumer og de som kaller meg gal skal være takknemlige for at de ikke har disse opplevelsene i eget liv. De vil aldri kunne forstå, de har enten slått av eller mangler empati-knappen. De skal ikke få styre hos meg lenger. For jeg er sterk, jeg er en overlever, jeg tørr stå i det meste om kreftene mine strekker til. 

Livet mitt handler om fremtiden. Hvor stolt jeg er over å bli bestemor, takknemligheten for de fine folkene som finnes rundt meg. Jeg har snudd ryggen til de som sårer, og spesielt de som har glede av å såre meg. Jeg sørger fortsatt over dem, men jeg kommer meg stadig videre og kan heve et stolt hode.

Bill Cosby - virkelig..

Lenge har jeg sittet og fulgt med på rettssaken rundt Bill Cosby. Nå er han dømt, riktignok bare 3-10 år, han er gammel, blind og syk, få tror han vil overleve fengsel om han i det hele tatt blir fengslet. Han er riktignok fengslet nå mens han venter på ankesaken, men det er fordi de mener han kan forsette sine ugjerninger og han har selv gitt inntrykket av at han ikke forstår hva han har gjort. Jeg har lenge tenkt mye på den mannen og hva som har "skurret" i hodet mitt. Jeg har aldri mistenkt ham for noe, men heller ikke likt mannen. Av en eller annen grunn ble jeg ikke sjokkert når jeg hørte om alle hans ofre og hans fremgangsmåte, det er bare så trist at det minst er 60 stykker som ikke kan gå til sak pga foreldelsesfristen, takk og lov for denne ene. Mørketallene er umulig å forestille seg, jeg kan bare gjette meg til hvor mange som ikke tør fortelle pga skam, skyld og redsel. Mer ensom, naken, skamfull og forhåndsdømt er det vanskelig å sette seg i. 

Misbrukere er, etter min erfaring, mennesker som er overdrevent opptatt av imaget sitt. Naturlig nok tenker jeg, de forbereder seg på alle eventualiteter. Mennesker som på en eller annen måte har kommet seg frem i livet med minst mulig motgang. Berømelse, styrke, sniking osv. De hjelper sjeldent andre mennesker i det stille, et minimumskrav er stor oppmerksomhet passende til situasjonen. De synes ofte veldig synd på seg selv for den minste ting, mens andre ofte må tåle deres dom for liknende ting. Autistiske trekk tenker jeg, empati med seg selv og hva de må slite med, mens andre bare er umulige. Tenker da på de som ikke hører på baksnakkingen eller er nesegrus beundrer av den selvoppnevnte allvitende herskeren. Oppgavene de er opptatt av er altoppslukende som de geniene de mener de er. Dette gjør at de sjeldent har tid til vanlige gjøremål ifølge dem selv, de er jo så flinke til det de gjør må vite.

Selvsagt viser de sjeldent anger, ei heller Bill Cosby, de har heller ingen forståelse for andres opplevelser, bare de har monopol på slike følelser. Jeg tror egentlig ikke de klarer forstå hva de har gjort, de ser ikke at noen kan ha opplevd det negativt noe de synes de har vunnet. Overleverne må leve med dette hver dag resten av sitt liv, misbrukeren bruker bare krefter på drittslenging. Kan det være slik at noen mennesker rett og slett er for dumme til å se sine egne handlinger?

Den katolske verden har fått seg en lenge etterlengtet nesestyver, minimum 300 katolske prester har blitt tatt for seksuelle misbruk av barn, og det er bare i en stat i USA. Her har et helt kirkesamfunn slått ring om og beskyttet prestene... Jeg klarer ikke forstå det, men det må vel være som i alle andre samfunn, selv om man innerst inne vet, er det for flaut å innrømme og mye lettere bare spille med. En skal ha baller for å stå imot mennesker som misbruker andre, de klarer oftest å snu situasjonene til at det er synd på dem og alle andre er gale som kan mene slikt om dem. Vi vil ikke tro at vår dømmekraft kan være manipulert, flaut det vist. Risikerer å bli støtt ut av mennesker som kjøper billig medlidenhet og poenger for å holde på deg.

Jeg vet ikke om det er så smart av meg å tenke så mye på hva som driver misbrukere, men jeg har et behov for å forstå i prosessen med å komme over egne opplevelser. Kanskje det er derfor jeg blir så "fascinert" av skuespillet og veldig nysgjerrig på om de forstår hva de gjør eller er skadet på noen måte...Jeg vil så gjerne forstå og bruke min erfaring på å hjelpe andre i samme situasjon. Verden er full av mennesker med både gode og dårlige sider, den sterkeste siden av oss er den som får næring og jeg skulle gjerne forstått hvorfor vi prioriterer som vi gjør når vi mater sinnet vårt. 

 

Men så skrik det ut da!!!

Men vi kan jo ikke det, samfunnet vil at vi tier. Men hvorfor er det så vanskelig å si fra? Jeg tror at veldig mange som har opplevd å være familiens sorte får, vet hvor vanskelig det er å stå i en virkelighet som føles både skamfull og som din egen skyld. Alt jeg sier og gjør i familien må gjennom mine tidligere handlinger. Mange av dem er jeg ikke stolt av, men de ble til som en følge av å ikke bli hørt når en er som mest sårbar og trengende. Jeg har tvilt på min egen inteligens mange ganger, akkurat som overgriperere og deres medskyldige (flygende apekatter), vil. Jeg har selv vært så liten, sårbar og uvitende at jeg ikke har forstått at overgripere manipulerer både meg og alle rundt meg. 

En må ut av faenskapen og få nye erfaringer og perspektiver fra oppegående mennesker for å klare se hvor "rundlurt" man er og at jeg blåøyd har trodd på egen udugelighet hele livet. Å oppleve skikkelig og ærlig kjærlighet, på godt og ondt , lærer meg leksen om hva som er det virkelige liv. Ingen lever et perfekt liv, men de som er glad i oss og som vi er glad i, prøver vi å rettlede slik at ondskap/dårlig samvittighet ikke farger livet mer enn nødvendig. Selv har jeg vært veldig "våken" på farene i livet med min datter, og vi har heldigvis alltid kunnet snakke om følelser, svakheter og styrker. Likevel kan jeg ikke vite om jeg har "skadet" henne, før hun selv blir klar over det og jeg tror vi da kan snakke sammen og finne ut av det. For jeg har hvertfall aldri hatt onde hensikter, men uten at vi tar opp slike viktige øyeblikk, kan vi heller ikke oppklare noe. 

Men dette er bare mulig om vi er ydmyke nok til å forstå og kunne stå for hva som har skjedd. Blir alt bare snakket om bak ryggen, vil ingen noen gang kunne skvære opp i uklarheter eller egentlige meninger med handlinger. Siden min datter nå er full av hormoner (gravid <3 ) kan vi snakke om oppførsel på en måte som ingen andre kan forstå uten at de har hatt hormonrush som er vanskelig både å takle og oppdage. Sårbarheter i livet gjør disse hormonene enda mer rare og bare ved å flette sammen handlinger, sårbarheter og uforståelige oppfatninger, kan vi se hva som har skjedd. (Hormonrush i ulike former kommer også som følge av flasher, etter at du har blitt utsatt for noe triggende, eller når jeg bare har gitt opp alt og ikke vil forstå hvorfor).

I min egen oppvekst fikk hormonene styre uten rettledning, bare med minnet om familiens stygge behandling, kommentarer og oppgitthet, som omverdenen og jeg selv har blitt manipulert til å tro om meg selv. Jeg kommer aldri til å miste dette stempelet jeg har fått hos dem og deres følgesvenner, men det gjør ingenting. Jeg har pratet med "søstre" i livet, og vi opplever det samme, det sorte fåret er stemplet og derfor må vi komme oss bort og vekk. Sannheten er at de snakker om oss for sikkerhets skyld, en slags føre var reaksjon, slik at om vi forteller er vi allerede stemplet. Derfor er vi også så "lette" å utnytte i sårbare perioder i livet, da er vi tilbake til "gamle dagers tankemønster og gamle dagers skyldfordeling- alt er min egen skyld.

Men livet kan likevel bli bra om du omgir deg med de rette menneskene med de rette intensjonene. Velg venner og familie utfra hjertet og ikke blod, men gi ikke opp menneskene du er glad i om de sliter, det er noe helt annet enn å manipulere. Gi og du vil få for slik er kjærligheten. Ikke le av de ordtakene som florerer på sosiale medier, det er faktisk sant at et godt menneske ikke trenger utnytte og misbruker andre  for å skinne selv. Selv om det kan gjøre svært vondt å stå støtt og steil i motgangen, vær sikker på at du kommer sterkere ut på andre siden. Jeg måtte bare slutte å bry meg om mennesker som alltid valgte bak ryggen min, se fremover og være tro mot meg selv og min egen samvittighet. For jeg er ikke hverken gal, vanskelig eller sjuk, jeg er traumatisert og de som burde forstått og støttet har snudd ryggen til meg. Etter en sorgperiode, som kommer og går, vet jeg at livet er bedre uten disse menneskene. Noen ganger blir jeg helt gal og vil skrike ut alt jeg vet om disse menneskene, men jeg tror ikke det er lurt, de har allerede fortalt på sin måte for å være sikra, og den fella skal jeg ikke gå i. 

Jeg synes det er veldig synd at vårt rettssystem er så i ulage. Denne ventetiden koster samfunnet mange penger, lammelsen som følger med gjør bearbeidelse av hendelser vanskelige. Mange i det offentlige forstår veldig godt, men det hjelper ikke når slikt ikke er prioritert. Jeg må slutte å se på meg selv som et offer, jeg er en overlever og jeg bruker rett tjenestevei for å komme videre. Dette er viktig for meg nå og selv om prosessen kan være både ensom og vond og all statistikk forteller utfallet, vet jeg hvertfall at jeg sto opp for meg selv og mine. 

Det er en vedvarende sorg for meg at jeg ikke har kunnet få en sjanse, at stempelet og fortiden hele tiden har blitt ropt ut før meg. Likevel gjør det at jeg ser hvor mange vi er som sliter med akkurat det og jeg forstår hvor vanskelig det er å bare gi faen, lett å si, vanskelig å føle. 

Nå er det viktigere enn noen gang før at jeg nyter livet med de jeg elsker, men at jeg også tillater meg å sørge over det som aldri var eller ble. Det gjør vondt å ikke være bra nok, men jeg må huske at det alltid vil være noen og de skal ikke få lov til å styre min selvfølelse lenger. Jeg må selv definere hva -Bra nok- er for meg og så lenge jeg gjør så godt jeg kan uten å skade andre, skal jeg foreløpig si meg fornøyd. Skrike kan jeg gjøre i puta, kanskje skremmer jeg en eller annen sengemidd, men akkurat det synes jeg er innafor.

Jeg er jo ikke gal

Jeg spurte mannen min hvordan han kunne finne på å bli gift med meg med tanke på hvor "gal" jeg var på den tiden vi fant hverandre igjen. Svaret fikk meg til å gråte av glede og stolthet over hvor reflektert og jordnær han er. " Du er ikke gal, du er traumatisert, det er stor forskjell på det. De som kaller deg gal, vet ikke hva de snakker om og ville ikke greid noen av dine utfordringer" 

Han har jo så rett når jeg bare får tenkt meg om. Galninger dreper, raner, voldtar og jukser. Det gjør ikke jeg. Likevel er det slik at de som rakker ned på deg setter spor det er vanskelig å fjerne, blekne. Men å være gift med denne mannen hjelper veldig. Ærlig, reflektert og uten dikkedarer, godt opplært av sin far som også var en utrolig flott type. 

Jeg traff min kjære etter et opphold på Modum Bad. Oppholdet var fint, men følelsene, tankene og ensomheten var overveldende etterpå. Dessverre fikk jeg ikke oppfølging av kommunen etter oppholdet, og jeg var ikke istand til å gjøre noe med det. Full av angstdempende og antipsykotika, en av viktige ting vi sluttet å være avhengig av på Modum, sitter minnet om en enorm redsel og ensomhet igjen fra den tiden. Flere tilfeller av utnyttelse av min tilstand, gjør meg rasende over hvor sleipe noen er. 

Ca et halvt år etter var jeg etablert i egen leilighet og mannen min kom på besøk. Et besøk som var hyggelig og jeg kunne ikke forstå at det var ca 20 år siden vi fløy sammen. Han kom flere ganger og for min del er det sant som de sier: gammel kjærlighet ruster ikke. Men at han ikke ble vettskremt ut døra, men heller holdt meg trygt og godt, er utrolig. Han holdt ut og han var aldri nedlatende. Sorg og galgenhumor preget perioden, men jammen kom vi styrket ut av det. 

Jeg gleder meg stort til å bli besteforeldre sammen med denne vakre mannen, som også min datter forguder. 

Trygg på meg selv er på vei

Jeg har kommet til et viktig veiskille i livet mitt nå. 50 år, snart Bestemor (gledes stort), elsker mannen min , gift i 5 år, kjærester i snart 7 år. Hadde noen spurt meg for 30 år siden, hadde jeg ledd høyt og ment det aldri har vært meningen jeg skal bli gammel og lykkelig. Det lå liksom ikke i korta mine, men min kjære mann har guidet meg gjennom mange vanskelige tanker og avgjørelser med sin lune humor, kloke råd og uendelighet av tid. Skal ikke legge under en stol at han er noe av det mest praktiske, systematiske, empatiske og kunnskapsrike menneske jeg kjenner. Han har en forståelse av mennesket som kan gjøre meg matt. Han kan få meg til å synes synd på de «verste» og gjennomskue de «beste» Når han da i tillegg er helt uten fordommer, åpen for lærdom og verdens snilleste, ja da kan jeg ikke klage. Skulle ønske jeg kunne vært like mye for ham tilbake.

Hele oppveksten erfarte jeg at man ikke kan stole på noen. Skulle noen være snille, kunne du banne på at det kom til å koste meg dyrt. Siden jeg flyttet ofte fikk jeg aldri muligheten til noen livslange ekte vennskap. Og det verste er at det var selvvalgt. Jeg trodde ikke jeg var et menneske noen ville satse på og oppførte meg deretter. Gudene vet hvordan mitt første ekteskap kunne vare så lenge som det gjorde, men det hjalp nok at vi hadde en herlig datter sammen. 

Jeg satte mennesker jeg brydde meg om på prøve, ikke noe vits i å pynte på det. Jeg snudde ryggen til de fleste fordi jeg ikke orket avvisningen jeg var sikker på kom til å komme. Kun de menneskene som trengte min hjelp, var jeg tilstede for. Det har alltid, og gjør fortsatt, gitt meg glede å være til nytte og trekke meg ut når det ikke lenger er nødvendig. Gjerne utslitt fordi jeg gir alt for at ingen skal få føle seg som jeg har gjort. Tanken på at noen ville være min venn helt uten baktanke slo meg aldri. Jeg tillot andre å behandle meg dårlig, skulle bare mangle, jeg var en liten dritt. Sjeldent lot jeg noen se hvor mye det såret meg til tider. Og siden jeg sjeldent og aldri tar første kontakt, forsvant menneskene rundt meg. Nå vet jeg at om jeg vil være venn med noen må jeg tørre vise meg og ikke tro jeg er i veien. Dette jobber jeg med nå, flink er jeg ikke, men det kommer seg vel. 

Har allerede vært en tur i Gamlebyen alene og kost meg, ikke farlig det. Jeg plager ingen og selv om jeg ønsker å se etter venner, er jeg ikke helt tøff nok ennå. For det er skikkelig trivelig å sitte på vollane og drikke kaffe og skravle, gjorde det med en god venninne og følelsen sitter ennå. Når varmen slipper litt taket, skal jeg ta med hundene. Nå fungerer de dårlig i solen, selv med medbrakt vann. Trives best om kveldene de om dagen. 

Min herlige datter er en solstråle i livet mitt og det er kjempekoselig å planlegge for det kommende lille nurket. Veldig rart at min baby skal ha baby. Men jeg kan ikke bruke opp tryggheten hennes, hun har et liv å leve og der vil jeg være en glede og ikke en byrde. 

Noen løse tråder har jeg i livet mitt, men det er vel ganske normalt, uansett hva trådene er tenker jeg. Men fly i postkassa og vente på brev og andres avgjørelser, er jeg lei, og det offentlige er trege og skal ikke styre mine dager mer. For å si det sånn at når avisene skriver ventetider på flere år, ja da er det bare å prøve å gå videre. Jeg kan nemlig selv bestemme hvor mye ting skal prege mitt liv, hvertfall med litt øvelse. 

Så nå skal jeg øve meg på å kontakte mennesker, bli sosial, oppleve litt, få påfyll og slutte og være både redd og sjenert. Klart det finnes påfyll for meg også. Men da må jeg stole på at jeg er bra nok og slutte lytte til «haterne». Om jeg ikke hører fra noen er det mest sannsynlig at de lever livet eller at de sitter og føler seg masete om de trenger seg på, akkurat som meg, og hvor dumt er vel ikke det? Det verste som kan skje er at en får nei eller jeg liker deg ikke, jaja, slik er livet og det behøver ikke være meg det er noe galt med for det. 

Snart blir jeg å finne ute blant folk, kanskje jeg til og med ringer noen og så får bare de som avviser meg gi meg kunnskap om at alle er forskjellige med ulike bagasjer og det synes sjeldent utenpå. 

Hvertfall nå som kommende kjempestolt bestemor må jeg leve...

En ubetydelig liten tilbakegang

Det er deilig å ha fylt femti og trekke renere pust inn i kroppen. Livet er roligere, mer behagelig og mindre bekymret. Jeg klarer ganske bra den nye måten å tenke på; i dag er en ny dag, i går er ferdig. Likevel lurer jeg på hva som er galt med meg når mismotet klumper seg i magen og selvtilliten faller i bakken med et brak. Alt er så bra, på en slik normal måte. Ingen problemer er for store til å løses og elsklingen min er en super støttespiller. Jeg føler at jeg stort sett er flink til å takle livet og jeg gleder meg til fremtiden. Jeg deltar i livet mye mer og er mye mer uredd.

Likevel sliter jeg noen ganger med å stole på livet jeg lever. Gammel vane får meg til å lure på når alt skjærer seg. Problemene i livet er helt normale, dette kan umulig være mitt liv? Jeg skriver ned alt som er positivt og listen er lang. Det negative bør ikke skrives ned, det har ikke lenger varig plass i livet mitt, håper jeg, og fortjener ikke plass på arket. Men jeg har en dum redsel for  å stole på mennesker og selv om jeg forsøker hardt å være sosial og omgjengelig, har jeg lett for å falle tilbake til ensomheten. Hendelsene i fortiden sitter dypt og hardt i ennå og selv om jeg vet at jeg nå er sterk nok til å stå imot eller at elsklingen min eller datteren min vil si fra om jeg blir dum og blind igjen, ligger det en sår redsel langt bak der som ønsker å beskyttes.

Jeg har hatt noen spesielle mennesker i livet mitt opp gjennom årene. Av en eller annen grunn har jeg ikke hatt noe med dem å gjøre når jeg er sterk psykisk. Da har jeg vel hatt litt lett for å si ting rett ut og ofte slått hardt ned på urettferdighet. Jeg har ikke vært lett å lure med på hemmeligheter, men heller sagt tydelig fra om egne grenser. Jeg er en dame med mye galgenhumor og empati, og jeg kan ikke like mennesker som tar seg selv for høytidelig. En god latter forlenger livet og heldigvis har jeg likesinnede rundt meg også. 

Men når jeg er syk, ptsd med alle bakdelene, altså at jeg takler livet dårlig på grunn av traumer, da kommer plutselig snikerne inn i livet mitt igjen. De vet jeg er en skumgummidott og de kan lede meg til mye rart, glad som jeg er for at noen vil være vennen min. Med jevne mellomrom, i takt med min egen sykdom, har disse menneskene kommet og gått. De har vel selv sett at det ikke tåler dagens lys og gjemt seg når jeg har blitt friskere. Flaks for dem har jeg skammet meg mye over egen dumhet/hjelpesløshet, i ettertid og kostet mye under teppet. Jeg ser at jeg har blitt mye utnyttet og jeg er fast bestemt på at jeg ikke vil ha slike rundt meg, verken som syk eller frisk. Av en eller annen syk grunn skal jeg på død og liv hjelpe alle når jeg har det vondt selv. Og noen utnytter det til fulle. Jeg tenker med gru på alle jeg har "hjulpet" i ren takknemlighet over å bli sett og godtatt. Jeg burde absolutt tatt noen alvorlige oppgjør med noen, men spørsmålet er vel som min mann sier; forstår de såpass selv? Har slike mennesker samvittighet?

Jeg forsøker å sette meg inn i noens personligheter. De har nok med seg selv og kan aldri hjelpe til om det ikke er grassalt godt betalt. De har ingen problemer med å sitte å se på at andre jobber og tilbyr seg aldri en hjelpende hånd. Om de trenger hjelp selv derimot; hjelpen skal være rask, god, gratis og i deres tempo. Jeg kan bruke timesvis på å høre på tåpelige problemer, de fint kunne fiksa selv, om de orket ta ansvar for egne handlinger. Penger og verdisaker får det til å gå rundt for dem og de kan ikke vente med "låne" og utrykket sterk misunnelse selv om de har det veldig bra selv om de bare prioriterte annerledes. Disse menneskene sier ikke noe positivt om andre uten at jeg drar dem igang og de må styres hele veien for ikke begynne klage på alt og alle. 

Så nei; de forstår nok ikke selv. De synes faktisk det er urettferdig at de blir stilt krav til, at de må gi for å få og at takknemlighet og romslighet gir mye gratis glede. I deres øyne er det faktisk greit å baksnakke meg fordi jeg er syk. Det er greit å tråkke på andre som er liggende, det ligger i deres natur og de vil aldri rekke ut en hånd uten at det ligger en fristelse å venter. Slike mennesker passer jeg overhodet ikke med og det er derfor jeg ikke menger meg frivillig med dem i dagliglivet. Jeg er lei krokodilletårer og har lite til overs for voksne bortskjemte mennesker som legger seg ut med alle og enver. Det er liksom alltid andres skyld at de ikke lykkes,hva nå en lykke betyr for dem. Alle andre må ta ansvar selv når de blir voksne. Vi trenger alle å klage litt, det er ikke det, men på alt og alle? Nei, det går jeg ikke på lenger. 

Jeg kan aldri beskytte meg mot slike mennesker, jeg kan være glad for at de ikke er så mange og at jeg ikke lenger har dem i livet mitt. Jeg kan trene meg på å luke ut slike mennesker før de fester seg, for de er lette å kjenne igjen egentlig. Men jeg må slutte å mistenke hyggelige mennesker, jeg kan tillate meg å være litt mer frampå, ikke alltid tro at de fant meg for lett. For dette nye livet mitt innebærer at jeg er bra nok, for de som betyr noe og det er viktigst i lengden. Er det slik at   jeg ikke klarer ta kontakt, betyr ikke det at jeg er glemt eller ubetydelig, det betyr bare at alle har et liv å leve og en timeplan som skal gå opp. Akkurat som meg. Min fortid skal få så liten makt over livet mitt til slutt, at hadde det ikke vært for øra hadde smilet gått rundt. Og jeg er på så god vei, stien ryddes mens jeg går og jeg får tåle noen mageonder og tilbakefall i nye og ne. Folkene  i livet mitt er gode, ekte mennesker med følelser, tanker, sykdom og glede, men mest av alt empatiske og ydmyke nok til å innse at vi ikke kan være hverken like eller perfekte. 

 

 

 

Veien videre ser lys ut

Jeg kan ikke og vil ikke lenger la følelsene styre livet mitt, fornuften skal få styre følelsene og de følelsene som ikke hører, skal ikke lenger få førsteplass. Jeg har endelig blitt sjef over eget liv. Fortiden skal ikke lenger hemme meg, den har lært meg mye, men nå er det nok. Jeg mener ikke at jeg bare skal glemme fortiden, men den er ikke lenger sjefen i mitt liv. Jeg skal fortsatt ta hensyn til noen av spesialbehovene, men de skal ikke lenger planlegge dagen min. 

Livet kan være noe dritt for alle, men det er også en vidunderlig gave. Det finnes ikke lenger noen mening i å reagere som "folk flest" på ting, for hvem er egentlig "folk flest"?  Jeg er folk flest! Og mine reaksjoner er normale på lik linje som alle andres reaksjoner på hendelser. Det er nemlig ikke unormalt å reagere, det unormale er at omgivelsene ikke forstår. Livet skjer alle og uten reaksjoner er vi døde. 

Vi er alle forskjellige med forskjellige behov og det er helt normalt. Det er ingen sykdom å ha følelser, det blir en sykdom om hele livet kretser om det negative som du ikke tørr slippe ut og få sørget ferdig. Gi seg selv tillatelse til å føle, sørge, sinne og glede. Det er ingen som kan bestemme over det utenom deg selv. Omgivelsene må lære seg at også jeg har behov for å minnes eller la vær å minnes. Sånn ca makan til alle andre mennesker. Vi trenger alle spesialbehandling, det er ikke noe spesielt med det. Vi er unike med unike bakgrunner og unike behov, hele gjengen. 

Jeg har greid å fylle 50 år, det hadde jeg aldri drømt om og jeg skal hvertfall ikke bruke resten av livet på å skamme meg eller bry meg om hva andre mener. Andre må gjerne mene alt mulig rart om meg, jeg for min del har nok med meg selv og mine. At andre bruker energi på meg, er deres valg av ressurser og tid. Det er opp til meg å nyte livet, bruke kunnskapen min, hjelpe andre og mest av alt bare elske familie og venner. Fremtiden ser lys ut; rett og slett fordi jeg har valgt rett kurs for meg selv uten hensyn til fortiden. Fortiden er kunnskap og fremtiden skal leves uten redsel, fordi jeg har kunnskap nok til å innse at jeg ikke bestemmer annet enn hva jeg selv velger. 

Hjertevarme i huset

Den jækla boka

Boka mi har fått mange rare kommentarer, de fleste hyggelige eller triste, noen modige og noen få skikkelig dumme. Rart hvordan hjernen henger seg opp i de som "troller" alt de kan om det meste. De har egentlig ikke fortjent noen oppmerksomhet, men stede for å svare vær enkelt av dem, tar jeg det i plenum her.( De fleste andre har fått svar, selv om jeg noen ganger ikke har hatt krefter til å svare skikkelig. Send meg en pling så prøver jeg igjen om noen føler seg glemt.)

Som det også står klart og tydelig i forordet i boka, er den ikke ment å være et litterært mesterverk :D Hadde det vært målet, ville jeg betalt en seriøs forfatter. Den er heller ikke ment som fasit om hva som har skjedd i livet mitt, som jeg skriver, den er et steg på veien for å pusle sammen livet mitt, basert på minner, papirer og fortellinger. Jeg har tatt bevisste valg og ikke tatt med mange mennesker og hendelser, fordi jeg ikke er interessert i å såre i denne prosessen. Jeg har fått tilbakemeldinger om at folk føler seg utelatt, helt ærlig så er det vanskelig å svare ærlig på hvorfor uten å såre noen. 

Jeg har valgt ut fra hva som har betydd noe for meg, og med den mengden mennesker og hendelser, kan det godt være at akkurat din historie ikke har vært så mye for meg. For meg er det mange, for deg er det bare deg. Det vil ikke si at jeg har glemt historien eller deg, det er bare at det ikke ble valgt, ofte av personlige årsaker. Når jeg skrev boken, sendte jeg den til noen venner og fikk beskjed om at jeg var altfor ærlig. Jeg skulle være ærlig, men bare om dem de ikke likte. Da ble det feil for meg og boka fikk et annet og sterkt redigert innhold. Fokuset om å skrive meg ut av traumene og minnene ble litt borte, og min egen forståelse for reaksjoner og handlinger ble borte i redigeringen. Til slutt var jeg så sliten av å ta hensyn til gud og hvermansen at jeg bare satte punktum. 

Dette skulle være, og ble, en historie som skulle hjelpe meg og andre å se hva som skjer. Den kunne vært lenger, ryddigere og handlet om mye mer. Vi er mange som har opplevd lignende ting og det har vært godt å få dele dette, til tross for alle begrensningene. Det er slett ikke sikkert jeg bryr meg om slike begrensninger en annen gang. Mine opplevelser er unike og personlige og mye ville vært lettere også for meg om jeg kunne beskrevet alt slik jeg opplevde det. Jeg tenker slik nå; vil du ikke bli såret, tenk på dine handlinger. Jeg beskriver min oppfatning fordi den er den eneste jeg kan stå for. Jeg hater ikke alle som har såret meg, kjære vene heller, men jeg gidder sjeldent bruke energi på dem lenger. 

Så istede for å være såret, sur eller sint for at du har fått liten eller ingen plass i boken; vær glad for det og skriv heller din egen bok. Du har en mye større rolle i ditt liv enn i mitt, det er derfor jeg har skrevet om mitt. La nå ballen ligge, slutt å gjøre deg selv til en stor rolle i mitt liv, se på ditt eget liv stede. Ingen kan få i både pose og sekk, vil du på død og liv bli beskrevet i boken min, må du ta med det negative jeg bevisst har hoppet over. Min oppfatning er nemlig det eneste jeg kan forsvare og beskrive. 

De som føler de har en historie å fortelle kan besøke forfattersider og betale for å få skrevet historien ned, det er ikke dyrt og de er proffe. Så skal jeg fortsette å surre og skrive for egen del, uten å ta hensyn til de som ikke har annet å gjøre enn å "trolle". Drittslenging og mobbing er forresten helt "ifjor", bare så det er sagt.

Stedet der alt en gang raknet

Atter en gang gikk jeg forbi stedet der alt raknet en gang. Jeg går der ganske ofte og jeg har en stresset følelse inne i meg. Men jeg har ikke noe "valg", det er på utsiden av garnbutikken min, et sted jeg egentlig kunne brukt timer og kost meg skikkelig. Men jeg ender alltid opp med å være kjapp, andpusten og svett. Ofte må jeg tilbake og resthandle fordi jeg sliter med konsentrasjonen. Butikken er et hav av farger, mønstre og fantasi, et drømmested for meg. Likevel blir jeg skvetten når de koselige damene snakker til meg, ser mer ned i gulvet enn opp i fargene, skikkelig teit. 

Akkurat i dag skulle datteren min og jeg være i butikken i en time. Jeg kjente at beina mine skalv på veien og plutselig måtte jeg bare fortelle datteren min hva som hadde skjedd på utsiden for mange år siden; Sliten og langt nede i min egen usikkerhet etter lang tid på en arbeidsplass der meetoo kunne laget en tvserie, var jeg på vei hjem til bussen en morgen. Plutselig hører jeg den altfor kjente lyden av en sliten mercedes med dieselmotor, og lukten som fulgte med, enten i hodet mitt eller i virkeligheten, uansett virkelig for meg. Jeg knekker sammen i sjokk over ikke ha vært forberedt på dette møtet. Mange tilfeldigheter gjør meg sårbar og ikke forberedt. Jeg klarer ikke forsvare meg, gir bare opp og lar redselen ta meg. Gråten er voldsom og ukontrollert. Jeg hører faren min komme ut av bilen og løfter meg inn, jeg lukker hele meg, har gitt opp, orker ikke mere. Han kjører meg hjem, uten at det hjelper. Mannen min må til slutt kjøre meg til legen og jeg blir dopet ned for å få sovet. Får time dagen etter for å prøve å prate. Men jeg er i sjokk, klarer nesten bare nikke eller riste på hodet og blir sendt videre til en psykiater. 

Såret som hadde åpnet seg, var så sårt og nakent, jeg greide ikke finne tilbake hverken til mitt sterke jeg eller åpne opp hva som skjedde inne i meg når jeg merket bilen til faren min uten at jeg hadde forsvaret oppe. Dette ble starten på en lang reise der jeg måtte lære meg forstå, tilgi og gå videre, steg for steg, hendelse for hendelse. 

Kanskje fordi jeg har kommet så langt på denne veien og fordi jeg er så trygg på min datter, klarte jeg fortelle og tillate meg å reagere akkurat i dag. Helt frivillig satte jeg meg i en stol og kikket i mønsterbøker. Selv om jeg slet med konsentrasjonen, var min utrolige datter en klippe av trygghet og ro mens mitt indre hoppet og spratt. Jeg visste ikke om jeg måtte tisse, kaste opp eller sove, men klarte tørke svetten, overse tørsten og sitte nesten rolig. Noen avgjørelser klarte jeg ikke ta, så stede for å velge ble det dobbelt opp med utstyr, men jeg klarte trekke minibankkortet selv, en seier i seg selv, før jeg vimset rundt min datter, behersket utålmodig etter å komme meg videre. 

Det høres kanskje ikke slik ut, men dette var en seier for meg, jeg tenkte på det, snakket om det og følte følelsene som raste, jeg stengte ikke av og jeg brøt IKKE sammen. Resten av dagen var uttapåmegsjæl og følelsene mine er rotete ennå, søvn er det beste for meg, stillhet er uaktuelt. Men dette klarte jeg og resten skal jeg også klare. Livet må leves og jeg kan ikke kaste inn håndkleet men må kjempe meg videre. Bli sterk og stolt, fordi jeg fortjener det.

50 års-dagen har kommet og gått

Jeg er utrolig stolt av å ha greid å fylle 50 år. Min historie har ikke alltid pekt i den retningen, men denne seieren tok jeg. Det er utrolig deilig å tenke på at jeg nå er i 50-60 åra og for fremtiden senkes skuldrene, jeg har ingenting å bevise lenger. Ikke bryr jeg meg heller. Skikkelig deilig. Nå vet jeg hvor sterk jeg kan være og har ikke tenkt å la meg pelle på nesa lenger. Folk er folk og jeg er meg. 

Min datter og jeg planla "rømning" til Gøteborg for å feire. Det var den aller beste gaven hun kunne gitt meg. Vi tilbrakte tre dager på et flott hotell med alle fasiliteter. Vi pratet mye og nært, vårt forhold ble om mulig enda sterkere. God mat, god drikke og mye latter, ispedd shopping, spa og gode minner. Bare det å avslutte kvelden med ansiktsmaske og fotmaske, musikk og en god film på senga, glemmer jeg aldri. Utrolig heldige med været var vi også selv om vi våknet til tordenvær første morgenen. Etter frokost lysnet det opp og solen skinte. Vi koste oss lenge i utebanen på hotellet før vi entret shoppingen. Vi avsluttet langhelgen med spa opphold med varme bad, massasje og deilig mat. 

Det var godt å komme hjem til min beste venn og kjæreste, min hjertegode ektemann. Han hadde passet hundene og katten som hadde fått fire unger like før jeg reiste. På toppen av det hele ble jeg skjemt bort av mannen min flere dager i strekk, med god mat, gaver og kjærlighet. Kunne ikke blitt bedre.

Det er håp for de fleste av oss med ødelagte sinn. Hvis du er så heldig som meg, grip det, nyt det og kos deg. 

Minner fra oppveksten

Mange ganger er det både sårt og vanskelig å bli spurt konkrete spørsmål om min oppvekst. Siden jeg ikke har noen som har stått last og brast med meg store deler av oppveksten, blir mye av hukommelsen min basert på hva folk har fortalt, papirer andre har skrevet og noe jeg husker selv. Alle mener selvsagt at de vet bedre og det er riktig nok det, deres oppfatning er reel for dem, men det vil ikke si at den er reel for meg. Jeg klarer ikke tidsfeste mange hendelser i livet rett og slett fordi jeg ikke har noen som har fulgt meg hele tiden. Noen ganger blir jeg forvirret av folks historier, rett og slett fordi jeg ikke har oppfattet det slik eller jeg muligens har fortrengt det. Og for å være helt ærlig så synes jeg oftest jeg husker redsel, sult og dop, og da er det ikke alltid så lett å være konkret. 

Jeg "hjelper"  en dame som en gang forsøkte bli min fostermor, hun ble ikke godkjent pga høy alder, likevel bodde jeg flere måneder der litt til og fra. Mannen hennes var verdens herligste trønder, men desverre døde han for 28 år siden (https://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&ar_id=44235467). Damen er nå 83 år og det er vanskelig for henne bare å huske sitt eget liv, langt mindre noe fra jeg var 13 år. Rett som det er forteller hun meg historier hvor hun roter med om det gelder meg eller andre i hennes store familie, ikke noe å si på det. Men det kan være vanskelig for meg å måtte grave i historiene for å forstå og så viser det seg at det ikke er meg, men kanskje nabojenta. Jeg klandrer henne selvsagt ikke for det, hun roter til historiene om datteren min også men den har vi nogenlunde kontroll på. Slik er livet. Men det hadde vært deilig å ha en fasit et sted, en voksen, en venn eller andre som hadde konkrete minner. 

Noen av mine minner kommer fra min tid i hjemmesykepleien. Pasienter som har kjent meg igjen og har fortalt forskjellig fra gamle dager, noe kjent men også mye ukjent. Det er både bakdeler og fordeler med å bli i kommunene jeg har vokst opp mye i. Det har vært hyggelig å se igjen mennesker jeg husker fra oppveksten, men det har også vekket et sinne i meg når de har fortalt at de var bekymret for hvordan jeg hadde det, men valgte ikke gjøre noe med det. Men jeg klarer fint å komme fort over det sinnet siden menneskene jeg har vært hos har vært syke og gamle. Bitterhet er best å riste av seg og å begynne å spørre og grave  pasientene kunne jeg heller ikke, det ville vært å rote med pasient - sykepleierrollene.

Så gjerne jeg skulle kunne si at i 1979 så skjedde det eller det, eller at farmoren min døde i..., men dette vet jeg ikke og dermed mangler jeg noen trygge knagger å henge minner på. Mange mener mye om meget, men for meg blir det ofte urealistisk om de ikke har gått i mine sko. Bruddstykker av hendelser roter seg sammen til en slags helhet jeg kan leve med, men jeg stoler ikke på den. Jeg likstiller redsel, dop og sult, fordi det gjør mye med sinnet ditt og ødelegger mye av det som kunne blitt et trygt meg. 

Jeg har mimret endel med datteren min i det siste og det er rart å se hvor forskjellig oppfatning vi har av hendelser vi har felles. Heldigvis er dette gode minner men det minner meg likevel på at jeg mangler den faste som var med eller vært fall var i nærheten.

Kjære kjære vennen min.Sov godt

 

Mange vil si at du valgte å forlate oss, det er ikke slik jeg forstår hva som har skjedd. Ingen ga deg en reel tjanse til å vise hvor god du var, det var alltid mye viktigere å se ned på deg. Alt det du overlevde gjør meg stolt av deg, i tillegg hadde du en enormt stor humor, både galgenhumor og samfunnshumor.

Hver dag våkner jeg og savner deg. Ekstremsportslig å tenke på at du ikke lenger lever, vi kan ikke lenger le, gråte, være forbanna eller ironiske over detta jævla livet vi har fått utdelt. Vi snakket mye om meningen med detta livet vi har fått, hvilke muligheter vi hadde og hvor vanskelig det er å bli stempla på grunn av barndommen. Alt vi skulle gjøre måtte vi gjøre mye bedre enn andre, rett og slett fordi vi var avskrevet. Et slitsomt jag som tilslutt ble uutholdelig.

Jeg savner deg i den store samfunnsdebatten som foregår om dagen. Pr byråer (haha) og offentlige ansatte (haha), vi hadde kost oss med vår egen visdom og snakket om at de folka vet ikke hva problemer er. Opprullinga av mange pedofile hadde vi nok ment at var jaggu på tide og tro ikke annet enn at de bare skummer fløten. Karma, som vi var usikre på om var reel, ville nok komme til de fleste.

Voksne mennesker som velger å misbruke de som er svakere, uansett om det gjelder barn, voksne, eldre eller syke, hadde fått tommel ned. Vi viste av erfaring at slike mennesker ( vi kaldte dem narsisiter og psykopater), aldri ville forstå fordi de er jævla syke i hue. Begge hadde vi vært ute for den typen mennesker, både som barn og som voksne. Vi følte aldri et tap i å kutte ut disse menneskene eller deres tilhengere, uansett viste vi at vi kunne kontakte hverandre, ved behov.

Begge opplevde vi famile som splittet oss, tok avstand fra oss og till og med mente, i fullt alvor, at vi som voksne skulle tie stille. De samme menneskene sitter sjokkert etter hva som skjedde deg. Var det virkelig ingen som forsto hvor skuffende og ensomt det er å stå i stormen alene? De vi mener burde hatt forståelse, i det minste, velger å gjemme seg bak og nekte ta stilling. Det er ensomt det! Det er ditt ansvar? ,mener dere virkelig alvor, at dette blir en skamplett i familien? Skampletten må vel ligge hos de som valgte å lukke øya, eller? La oss skrive et dumt dikt om det :) For de vil aldri forstå likevel. Det hadde vært så deilig å bare senke skuldrene, snakke tull om idiotiet vi opplevde og le av oss selv som forsto sååå mye bedre enn alle andre :) 

Jeg vet at livet ikke ga deg de kortene som skulle til for at du følte deg ønsket, elsket og godtatt, det jævla livet liksom... Jadda, klart folk flest mener vi skal klare det, men folk flest har ikke vår bagasje og kan ikke forstå. Det er ikke vi som må ta hensyn, det er omverdenen, om ikke annet hvis vi ber på våre knær. Ellers kan de igrunn holde kjeft. De vet ikke hva de snakker om og har ingen rett til å mene noe om vår situasjon. Slik snakket og tenkte vi og det var jævli deilig å bare spy det ut, uten å tenke på hva andre måtte synes eller mene. Vi var enige om å møtes "der nede" når livet var over og den som kom først skulle holde av plass for den andre. De høyere makter hadde et forklaringsproblem og vi lurte fælt på hvorfor det var så morro og fucke med livene våre. Jeg skal vinke opp til deg fra mitt mørke og endelig la solen skinne på din vakre skadede sjel.

Sene kveldstimer med gitaren der du spilte ditt forbilde Jimi Hendrix som vi tolket tekstene til og var imponert. Noen der ute forsto og det var godt å ikke være alene om tankene, ensomheten og galskapen. Vakrere enn deg når du begynte å filosifere deg langt ut på viddene, var det vanskelig å finne. Vi lo så gråt av all dumskapen og den forbannede karmaen. Hva skulle vel vi med verden når den aldri kunne stoppe opp og forstå, det var jo vi pokka nødt til... Hvorfor skal vi forstå så jævla godt når ingen vil forstå oss?

Oppe i alt er jeg glad for at du slipper slite mer, slipper late som mer, slipper behage omverdenen mer. Slipper slitet med å være den de forventer. Nå ser jeg for meg at du fråtser i egg, pusser epler og spiller gitar til alle døgnets timer. Jeg er veldig glad i deg, savner deg enormt, forstår deg så godt og gleder meg til vi møtes igjen.

Varme, varme klemmer 

Skal alt få være lov for noen mennesker?

Jeg trodde jeg kjente til de fleste personligheter men noen klarer ennå forskrekke meg. En fredelig liten familie med barn, styrt av en persons humør. Trekker ut akkurat det hun vil selv i enhver situasjon, vrir det rundt og bruker det mot familien når det passer henne. Velfungerende i sosiale sammenheng, men ustyrlig på privaten. Hadde jeg ikke lest meldingene selv, ville jeg ikke trodd det var mulig. Denne familien er nå fanget i klørne på et menneske som det ene øyeblikket er blid, ydmyk og godhjerta til plutselig være som satan selv. 

Selv har jeg noe erfaring med mennesket, men ikke mer enn at jeg stusset på at pratemåten og oppførselen ikke passet sammen. Det ser ut som det svinger fra gråt og selvmedynk inkludert klager på at familien gjør henne syk, til ren drittslenging og trusler. I neste sekund er hun gavmildheten selv og tilgir og orker alt. Å prøve skjønne hva som kommer neste gang, er umulig og utrolig utmattende. 

Jeg mistenker at hun rett og slett aldri har måttet stå for noe av det hun har gjort, rett og slett fordi hun har blitt beskyttet for mye. Ingen har sett alt i sammenheng og gjort noe med det. De som er nærmest er for slitne og for nære. Oppturene er så store, glade og takknemlige at alt blir glemt. Men familien får aldri hvile lenge før det smeller igjen. 

Hva gjør man med slike mennesker? Skal man bare la dem spise opp familien og venner eller bør hun stoppes? Jeg får lopper i rumpa og vil si fra så det holder, det spiller nemlig ingen rolle for meg om hun legger meg mer for hat. Skal det være slik at noen mennesker skal kunne gjemme seg bak venner i kulissene som aldri ser hele bildet og aldri setter henne på plass? rett og slett fordi de aldri ser den siden? 

Jeg lover meg selv at heretter skal jeg aldri høre på andres klager uten å tenke at saken har flere sider. Ikke at fordeling av skyld er så viktig, men fordi alle mennesker fortjener muligheten til å svare for seg uten at jeg dømmer før jeg vet hele bildet. 

Jeg lurer på hva som er det rette i en slik situasjon... snu ryggen til og la være og bry seg... mens familien går nedenom og hjem etter som styret tærer mer og mer. Eller gripe inn, tåle dritten men egentlig er det ikke mitt ansvar.. Men hvem har ansvaret når folk blir ustyrlige? 

Vi er en gjeng med bleke flygende aper nesten alle. Vi lar disse menneskene lure oss inn i samtaler og situasjoner vi egentlig vet er uakseptable. Vi ville aldri tålt om noen nære hadde gjennomgått det vi er med på, endten ved stilletiende "venn" eller aktiv drittslenger. For vi er med på faenskapet når vi lar noen snakke dritt, syte og låte uten at vi stiller spørsmål. Hvorfor er det bare noen få som opplever alt som er urettferdig her i verden mens resten av oss har mye mer likevekt på livets hendelser? Jammen noe å lure på

Nå må jeg få presisere at jeg ikke tenker på samtalene mellom venner som går på "få ut dritten" til noen jeg stoler på, men den gjentagende oppførselen til de som alltid vet bedre, har opplevd noe lign eller gjerne værre. Du vet, midtpunktet som er i skyggen til det passer å spille ut skuespillet, få medynk, støtte og dermed fylles tanken med mer som går utover den stakkarens nærmeste....

At mennesket er syk og trenger hjelp synes jeg er udiskutabelt. Egentlig er det veldig synd på henne, bare ikke på den måten hun vil selv. Og hva hjelper det å skaffe proffesjonell hjelp når hun kan skru av og på humør og oppførsel med en enkel bryter??? Situasjonen er håpløs og det eneste jeg kan se som en mulig utvei er å snu ryggen til. Men hvem vil da få dritten og har jeg samvittighet til det? 

Det er ikke mitt problem, men kan jeg overse noe jeg kjenner så alt for godt igjen? Tankene spinner og minnene kommer rasende rett i magen. Det er godt bare å få satt noen ord på fortvilelsen og se på papiret hvor dum situasjonen er.

En vakker opplevelse

Vår vakre katt har i det siste fått mistenkelig stor mage og tunge patter. Manfolka har vært rundt huset og gjort seg til og selv har hun gått catwalken og vist seg frem i sin vakreste drakt. Vi har hele tiden hatt planer om å sterilisere henne, men livet har kommet iveien i lang tid og sløve ble vi nok av at dette kattesvermeriet har foregått så mange ganger uten resultat og vi tenkte at alle mannfolka var kastrerte. Men ikke denne gangen, så nå blir det tur til dyrlegen så fort det er forsvarlig og hun viker fra sine skjønne barn i mer enn fem minutter. 

For to dager siden begynte hun å snakke med meg og viste meg kurven som var satt klar for henne. Hun pratet og malte og ville ha masse kos og stryking over hele magen. Om jeg gjorde noe annet en stund, forfulgte hun meg og pratet. Men etter mange timer på gulvet med kos og massasje, måtte jeg melde pass og gå å legge meg kl 4 om morgenen. Det var ikke lett å sove for hun la seg rundt omkring og prøvde finne seg en stilling, samtidig som våre to hunder også skulle ha plass mellom min mann og meg. Men vi sovnet alle til slutt. Kl 07 var det ei lita frøken som igjen tråkket rundt på meg og ville ha meg med ut i kurven.

Hun spiste mye mat, drakk mye vann og var en tur på wc, før hun ganske bestemt mjauet meg på plass ved hennes side. Magen hennes levde men jeg kunne ikke kjenne noen åpning fra livmoren hennes, den kjentes bare hoven ut fra utsiden. Timene gikk og med god hjelp av min mann, slapp hun være alene selv om jeg måtte sove og spise litt. Ved 2 tiden begynte hun og pese og jeg kunne ikke lenger kjenne livmorhalsen. Hun mjauet forsiktig og så på meg med sine vakre øyne og satte stor pris på hånden som strøk henne. Etter et par timer begynner pressriene og de blir fort kjappere. Forsiktige såre mjau og øyekontakt var viktig og jeg kunne ikke slutte stryke henne, da kom hun etter hånden min. 

Så begynte ting og skje fort og hun ville ikke lenger ha kos av meg. 4 barn kom kjapt til verden og det eneste jeg hørte var små skrik fra barna når de ble født. Jenta vår lå hele tiden med ryggen til og vasket barna etterhvert som de kom. Innimellom kom ansiktet hennes opp og hun peste. Hun stelte barn samtidig som hun hadde pressveer og det eneste hun gjorde var å mjaue å passe på at jeg ikke gikk. Spent satt jeg ved hennes side og så på at hun stelte og styret, rolig men hun hadde høy puls. Så la hun seg godt tilrette og lot ungene finne hver sin patt. Da vred hun seg rundt og viste stolt frem 4 små nøster. 

Siden har hun ligget og stelt og matet disse vakre små, bare avbrutt av små spisepauser. Hundene har skjønt at det er noe, men de får ikke gå bort til henne uten oss. Vi har satt opp barnegjerde så hun får være i fred. Stolt mor er hun og det har hun all grunn til. Så flink med fødselen, tolmodig stell uten søvn i utrettelige mange timer. Og viser oss barna med stolthet hver gang vi kommer og skryter av henne. Så nydelige, mor med 4 barn i en perfekt symbiose. Jeg er sliten og stolt bestemor med sår livmor, tar på å holde pusten og trykke ilag med pusemor. 

Utrolig takknemlig for at hun lot meg være med på denne vakre reisen og bestemt på at hun skal slippe å gå igjennom dette igjen. Så får vi se hvor mange vi klarer å gi fra oss eller om jeg blir mangekatteier med stinkende hus og mange gleder. Jaja, livet skjer og noen ganger er det utrolig vakkert...

Les mer i arkivet » November 2018 » Oktober 2018 » September 2018