hits

17.01.2018

Flere ganger har jeg tenkt på å strekke 

ut armen og ordne opp.

Noe holder meg igjen.

Mest skuffelsen av 

sviket når jeg var

på dypet.

Men også den manglende forståelsen

av sviket og praten

som gjorde sviket til 

en godtatt sannhet for deg

Det er ikke det at jeg ikke vil

Jeg har bare ikke mere tillit å gi akkurat nå

For og imot MeeToo

Egentlig så er jeg litt delt i mitt syn på viktigheten av MeeToo kampanjen. På den ene siden synes jeg alle som bruker makt i en eller annen form må stoppes, men jeg er også redd for at det skal gjøre overgrep mer vanlig, i den forstand at ofrene ikke blir tatt skikkelig på alvor. Hadde utfallet av kampanjen vært nulltoleranse for all maktbruk, uansett alvorlighetsgrad, hadde jeg ikke vært tvilende i det hele tatt. Men som forutsett blir ofrene latterliggjort av alle som synes maktmisbruk er greit. 

Egen erfaring forteller meg at som et menneske i en svært sårbar livssituasjon, utnyttes man til egen vinning for misbrukeren. Om det er makt eller dårlig selvbilde som gjør at noen har behov for å utnytte et sårbart menneske, spiller egentlig ingen rolle. Det er den stygge handlingen som bekriver hvor egoistisk og empatiløs slike er. Det er ikke et problem å utnytte et menneske i krise ved for eksempel spille på behovet vi har for godhet i alt som er krise. Gjenkjennelsen i hvor ille et menneske har det, blir ofte speilet for å utnytte et allerede skadeskutt menneske. Som den svake parten er det nesten umulig å forstå at noen kan utnytte et annet menneske på den måten. 

Sjeldent tror jeg det handler om sex, men heller et behov for realisere et dårlig selvbilde, dårlig samliv, eller bare makten ved å styre et annet menneske. Ofte er personen verdens hyggeligste hjemme. Sier aldri noe som kan bli et problem, lar seg tråkke på av partneren eller sjefen på jobben. Når denne endelig treffer noen som kan tråkkes på, utnyttes på en eller annen måte, så nyter vedkommende å bruke makt på en annen svak person. Trist, men ofte tenker jeg at mange desverre er slik. Vi hører sjeldent om sterke, sunne personer, med normal empati og oppdragelse som er verken offer eller utøver. Noen har et behov for å klage på alt og feiler det meste av sykdommer, som ikke handler om psyken, et rop om hjelp egentlig, som sjeldent blir tatt på alvor og altfor ofte ender med at vedkommende missbruker andre for å få litt tilfredstillelse i et fattig sjeleliv. Så mye bedre det hadde vært om de heller sa rett ut at de ikke er fornøyde med livet og trenger hjelp til å komme videre, istede for å ta det ut på svake mennesker. 

Det er ingen dans på roser å sitte igjen som missbrukt som sier ifra. Vi blir utsatt for svertekampanjer og blir stemplet som psykisk utviklingshemmet. Statististisk blir vi ofte syke av å bære på skammen vi føler fordi vi har latt oss utnytte. Jeg måtte først bli sterkere før jeg så alvorligheten i hva som hadde skjedd meg. Familier splittes og jeg sitter igjen med svarteper fordi jeg ikke kjører svertekampanjer eller har krefter til å sloss. 

Jeg ønsker at MeeToo skal sette søkelys på alle, både damer og menn, som tråkker på andre og utnytter egen posisjon. Trakasering og missbruk er ikke anderledes i dag enn før denne kampanjen startet. "Bjung saken" beskriver masse mennesker som lar seg massesugere til å følge den som roper høyest. Veldig mange synes det var farlig å ha et barn alene på bakgrunn av dette, jeg forsto egentlig aldri det. Et voksent, sikkert menneske, vet at en aldri ville utnyttet et barn og da er det heller ikke noe å være redd for. Men munnen renner ofte over av hva som ligger og lurer i egen tankegang. 

Vi kan ikke bestemme hva andre føler er trakasering eller overgrep, alt handler om hva vi har i ryggsekken. Leveregelen bør være at andre mennesker skal behandles med respekt, uansett hvor de er i livet og ingen har rett til å sette seg på andre. Kan du ikke stå for det du har gjort i offentlighet og fullt ut ærlig, da vet du at du har handlet feil. Mennesker med god samvittighet har ikke behov for å forsvare noe en vet er feil, de vil heller hjelpe til slik at alle får den hjelpen som trengs, rett og slett fordi det er slik empati fungerer. Det er logisk at en ikke misbruker en som trenger hjelp, er full eller dopet. Det finnes skjebner som er større enn ditt eget ego og behov for å "vinne". Mye vil vært gjort om vi innså at vi bare er en brikke i et stort samspill, verden kretser ikke om deg eller meg, men om alle sammen. Mange mennesker lykkes uten å tråkke på andre, noe som må være mye mer tilfredstillende enn å trampe seg frem. 

Jeg tror jeg lander på at kampanjen er god, som med alt annet vil det alltid være noen som utnytter situasjonen, men i det store og hele har vi godt av å se på egen oppførsel og vaner/uvaner.

God Jul til svake og sterke individer

I dag er det julaften og tankene mine vandrer som vanlig om hvor godt mange av oss har det. Dessverre ofte uten at vi setter pris på det. Vi blir formet av miljøet vi vokser opp og lever i og det preger hva vi forventer av familie og venner. 

I dag, på selveste julaften finnes det like mange som fryser, sulter, er syke og mange er alene i verden. Tenker vi på det i vår travle hverdag og på denne dagen som vi er så opptatt av skal være full av våre tradisjoner? Tenker vi på hvor mange som kunne fått mat for alle de pengene vi bruker på unødvendige gaver, bungnende kjøleskap og julepynt? Jeg mener ikke at vi skal gå rundt å ha dårlig samvittighet for våre juletradisjoner, men det hadde ikke skadet å gi litt til trengende også nå i jula. 

Mange barn er så preget av traumer og matmangel, frost og sykdom at de ikke engang vet at det er julaften, høytiden for fråtsing i norge. Vi kjøper frukt ingen spiser bare for at det ser pent ut på bordet og kaster det uten blygsel etter høytiden. Denne høytiden handler om å sette pris på hverandre, uansett religion, kjønn  og hvor vi er fra. Mange velger heller å være alene i julen fremfor å bli skuffet hvert eneste år. Forventningene er så høye og det er vanskelig å gjøre alle til lags. Noen er så slaver av tradisjon at de ikke kan fravikes før  huset er i ferd med å brenne ned. Noen velger gjestene utfra hvor mange stoler som passer til og rundt bordet og kvaliteten på gavene. 

Jeg håper at de barn og voksne som sitter litt stivt i sofaen nå, fordi noen i selskapet misbruker dem på en eller annen måte, men de kan ikke si noe fordi man er så redd, både for overgriperen og også for å ødelegge den hellige julen. Alt for ofte får misbrukeren, som er flink til å prate for seg, all oppmerksomhet fordi de er så snille. Gaven er mest sannsynlig en måte å kjøpe seg litt fri fra dårlig samvittighet. Jo snillere de fremstår jo mindre sannsynlig er det at eventuelle anklager er troverdige. Dette er en kunstform de mest sannsynlig har finslipt over lengre tid. Likevel håper jeg de som har det vondt i dag tar mot til seg og sier fra til noen de stoler på eller gjemmer seg og ringer feks Kirkens nødtelefon. 116111 er et gratis nummer du kan ringe og der vil du finne mennesker som kan hjelpe deg, hører på deg og gir deg råd. Det går helt fint å ringe dem fra badet. Du må forsøke å ta det vanskelige valget å ta vare på deg selv eller noen nær deg, selv om det ødelegger julefreden. Tenk også på at jo flere overgripere vi får stoppet, mindre mennesker må lide i fremtiden. Overgripere ser sjeldent seg selv som akkurat det, derfor er det så viktig å si fra til andre. Gå ikke å legg deg med klump i magen fordi du går fridager i møte, det finnes håp. 

La oss ha øynene åpne og være både lydhøre og tilgjengelige for de som sliter i dag, ofte er det på slike dager det synes mest. La den gode juleånden vare resten av året og inn i det nye året, frem til neste jul. Da blir den litt bedre for hvert år for de som sliter. Bruk litt mindre tid på "perfekt" jul og mer på de som trenger det. Her i landet har de fleste mer enn nok uten at gavene bør være overdådige og maten være i overflod. Vi trenger ikke enda en dag til å skjemme oss bort på, vi trenger empati og omtanke for alle.

Forventet oppførsel

Jeg tenkte veldig på det i dag og måtte ta meg i det, bildet jeg har av et menneske definerer hvordan jeg snakker med dem og også hvordan jeg tolker svarene jeg får. Hvorfor spør jeg da? Hadde jeg brydd meg ville jeg hørt etter uten å avbryte eller dømme. Selv om man har nådd en viss alder eller har en sykdom, er det ingen selvfølge at man er utafor, faktisk kjenner jeg flest som er helt oppegående. Å snakke klart og tydelig fordi hørselen er nedsatt er ikke det samme som at de har sluttet å ha meninger, jeg må bare ta meg tid til å høre, etter at de har hørt meg. En yngre hjerne jobber nok fortere og fordøyer informasjon fortere, likevel handler det om å ta seg tid til å snakke sammen og ikke over hverandre. 

En samtale der den ene er forutinntat og den andre føler at den aldri får snakket ferdig, er i utgangspunktet døfødt, ingen av partene vil få noe godt ut av det. En sak har alltid flere sider men det vil ikke si at noen av sidene er mindre virkelige enn andres, vi oppfatter forskjellig og får sjeldent muligheten til å høre alle sider. Noe jeg sier for å være hyggelig, kan rasere verden til andre, vanskelig å forstå med en gang, oftest låses samtalen der. En føler at ingen hører og ingen forstår, kanskje er det også tillfelle fordi vi ikke tar oss tid til å høre etter og virkelig forstå hva motparten sier. En halv setning kan utløse et hav av meninger før du har fått fullført hva du mente. Da er det vel ikke rart man slutter å snakke? 

Jeg ser mennesket foran meg og får den forventede oppførselen fordi jeg ubevisst legger opp til det. Etter å ha opplevd dette flere ganger vil de fleste slutte å kjempe og heller gjøre som forventet. Om jeg ikke tar meg skikkelig tid til høre mennesket helt ut, hvordan skal jeg da kunne forstå motparten? Om du hele tiden må liste deg rundt for å ikke trigge noe hos andre og risikere misforståelser ...igjen.. Er det ikke naturlig å gi opp da? Er det mulig å igjen kunne ha normale samtaler med mennesker selv om de egentlig bare hører det de vil? Intensjonene kan være så gode som bare det, det er fortsatt nedverdigende å behandles som noe en ikke er. Vi kan ikke vite hva andre mener og tenker uten å høre på dem først, men vi klarer ikke høre hva de sier fordi vi hører det vi vil og som samsvarer med bildet vi har sett for oss...

Stillheten

Stillhet er det verste som kan skje når noe er urett. Stillhet oppfordrer til å forsette for ingen tørr bry seg, evt gidder bry seg. Stillheten er også mest sårende for den som sitter igjen. Det roper at ingen bryr seg om hva som har skjedd deg, du er ikke verdt noe oppmerksomhet, altså taper du igjen. Sjeldent ser vi grupper som flokker seg rundt offeret og beskytter dem, utøverne er etter lov, anonyme. Uansett hvor høyt jeg roper er svaret mest stillhet. Stillheten som har vært min beste venn blir min verste fiende. Stillheten og skammen kan bare brytes ved å si fra. Noe er galt når du bare møter stillhet. Den urett du snakker om er bedre beskyttet enn deg og sirkelen vil aldri kunne brytes.

Hvordan livet er med ptsd for meg

Det føles som du våkner hver morgen med nervene på utsiden av huden. Alle sanser er klare for beskyttelse. Jeg må tenke over hvem jeg stoler på og minne meg selv på det. Ofte har en vond drøm gjort meg både svett og skjelven, og jeg hopper ut av senga for å komme ut av det. Heldigvis gjelder ikke dette alle morgener. De beste dagene er når dyrene og mannen min er på plass og jeg vet at datteren min har det bra. Da forbereder jeg meg på dagen som kommer og tenker kjapt gjennom hvilke triggere som ikke skal få ødelegge for meg. Prøver å tenke på mulige triggere også bare sånn i tilfelle, ingenting skal komme uforberedt på meg om jeg får bestemme. Dette er svært viktig for meg, ellers ender jeg opp med å bure meg inne, ikke ta telefonen og ligge i senga med dyrene rundt meg. 

Det er noen personer jeg vet jeg ikke takler å treffe, de vanker heldigvis ikke i mine kretser. Dessuten vet jeg at jeg bare kan ringe politiet eller andre om noe skulle bli ubehagelig. Jeg er godt voksen og ikke medisinert og klarer fint å skaffe hjelp til å beskytte meg på en eller annen måte. De jeg ikke vil treffe er mennesker som har gjort meg vondt når jeg ikke har vært istand til å forsvare meg og noen unnskyldning har jeg aldri fått. Det er ikke akkurat det de får igjen av meg heller, men klumpen i magen må roes ned fordi jeg må minne meg på at jeg faktisk klarer forsvare meg nå. Det er også noe beroligende med de som snakker bak min rygg, de er veldig opptatt av meg og den urett de har gjort meg, og det har de godt av, så får jeg heller bite tullet i meg.

Lyder kan være veldig belastende om jeg ikke er forberedt eller noe skjer plutselig, hjertet banker og svetten renner, hånden skjelver og jeg bør helst sette meg ned. Men det går bedre og bedre. Jeg skvetter ikke så mye som før, lukter triggere ikke så mye som før, ord og lyder, blikk, alt har blitt lettere. Hodet blir veldig fort slitent og jeg trenger å sove. Naturlig siden jeg bruker så mye krefter på å forbrede meg på alt som antagelig ikke skjer igjen. Ute blandt folk makter jeg bare en liten time og helst med mannen min ved min side. Da blir det for mange lyder, lukter, stemmer og blikk, men jeg syns det går bedre og bedre. 

Mat er en vanskelig greie. Mat må man ha og det er mye mat som er godt, men det er også mye mat jeg bare må lære meg å spise fordi jeg ikke tillater psyken min å bruke matlukt og smak mot meg. Men at jeg i perioder hopper over maten uten å savne den, kan være et problem som jeg heldigvis er i ferd med å finne ut av. Mannen min er en god pådriver der. Det evige mantraet om at det ikke er min skyld, går igjen daglig. Den sitter godt og du prøver det du kan å unnskylde folk som kan settes i sammenheng med deg, til også være uskyldige. Det er jo ikke mitt problem og jeg trener hele tiden på dette. Det er min skyld om jeg raner en bank, men ikke om andre gjør det. 

Musikk og håndarbeid/bøker hjelper veldig når hjernen har for mye å hanskes med og du er alene uten noen å snakke med. En lang tur med hundene klarner hjernen og får meg i godt humør. De er så glade og jeg blir så glad av å se på dem. Glede andre, bare de små ting, gjør meg glad, bare være et medmenneske. Ikke forstå alt, men hverfall være her. Jeg har vært så mye alene og ensom i livet med bare meg selv å lene meg på, at jeg forstår på et vis at det ikke er mye som skal til.

Livet blir bedre og bedre jo mer opplyst jeg blir om egen reaksjon. Forberedt og i lære om å slappe av i kroppen og sinnet. Bare la alt gå. Det er ganske lett når du er trygg, men kan være en utfordring ellers. La meg selv få fri fra plikter som ikke gjør meg godt. Være sammens med folk jeg stoler på og føler tilhørighet med. Dropp stresset med alt samfunnet forventer, spesielt i høytider. De har like mange minner for meg som for andre, bare av en annen karakter. Fordelen jeg har nå er at barnet mitt er voksen og jeg kan tillate meg mer frihet iforhold til hva som forventes av meg. 

Jeg mener ikke at PTSD noen gang forsvinner, jeg føler bare at den blir lettere å leve med om livet føles trygt og jeg holder meg unna de som ikke gode for meg. Jo mer jeg omringer meg med gode minner og gode folk, jo lettere er livet å leve og lettere er det å tåle motgang, som desverre er en del av de flestes liv. Jeg har en kriseplan og den gjør verdagen tryggere. Nettene bedre og drømmene snillere. Tiden leger ikke alle sår, men den lærer meg hvordan jeg skal uskadeliggjøre dem. Ikke gi etter for press og ikke la meg lure av mennesker som ikke har gode hensikter. Mannen min sier jeg er for snill, men sannheten er at jeg er dumsnill av frykt for ikke bli godtatt. Det skal det ikke være lenger. Folk får gjøre seg fortjent til velvilje akkurat som jeg har strevd med å være bra nok i alle år. Alle de som har utnyttet min svakhet har et problem, men det er viktig at jeg ikke gjør det til mitt problem. De fleste kan skylde seg selv. 

Ellers ønsker jeg alle en riktig God Jul.

 

Overskrift

Jeg skulle ønske folk skjønte mer av tyngden ved å stå frem, i all nakenhet, om overgrepene som har skjedd deg. Det er ikke lett å stå frem. Etter et liv der du har beskyttet deg mot sannheten, tatt på deg skylden, skammet deg for ikke ha greid si nei, står du frem og de fleste starter med en slags medynk. Veldig fort blir du en ikke-person, fordi det er vanskelig å forholde seg til deg. De som føler seg skyldige finner på de underligste historier om deg og ingen setter spørsmål ved deres intense innsats hvis de ikke er skyldige. Alt ved deg blir brukt mot deg og igrunn er det få som tar deg på alvor, du må jo være syk. Folk flest er apekatter i forhold til å faktasjekke historier/rykter om andre mennesker. Vi tenker ikke på det mennesket som blir utsatt og hva det gjør med deg før vi opplever det selv. Det er vondt å stå i den andre enden å vite om ryktene som går om deg, samtidig skal du forholde deg til tyngden ved å stå frem og samfunnet reaksjoner på det. En kan bli ensom og redd mennesker av mindre. Hvem kan man egentlig virkelig stole på? 

Mitt første møte med politiet for å få stoppet en overgriper, som hadde gått fra fysisk og psykisk overgrep til bare psykisk terror, var en overbærende politimann som tydelig hadde annet å drive med. Han brydde seg ikke engang om å dokumentere mitt besøk og det som skjedde der. Senere har jeg heldigvis truffet politifolk med mye mer kunnskap og forståelse, som virkelig forstår hvor tungt det er å stå frem. Ord mot ord er alltid vanskelig, dna og legebesøk gjør alt mye lettere. Likevel må du stå i all dritten, gjennoppleve det unevnelige, samtidig som du vet at du selv har fått livstidsdom mot noen klapps på hånden i forhold til din straff. 

Etter oppholdet mitt på Modum Bad, opplevde jeg å begynne å tenke på en annen måte. Jeg ville ikke lenger være offer, jeg valgte å se frykten i øya og jobbe mot det slitsomme taket det hadde på psyken. Men å gå fra et sted der du kunne finne likesinnede, som du både stolte på og ble glad i, til den berømte reseptblokka psykiatere bruker så flittig. Hva var da poenget med oppholdet på tre måneder borte fra familien, når du bare havnet rett i reseptblokka mens du ventet på videre behandling? Den viktige etterbehandlingen der du skal klare å bruke det du har lært på et flott sted? Jeg glemte veldig fort alt som virket forståelig og egentlig begynte jeg å grue meg lenge før jeg ble skrevet ut, fordi jeg plutselig skulle være naken alene ute i verden igjen. Tungt medisinert og redd for å være alene, både uten medisiner som sløver og mennesker som iallefall later som de forstår din sårbarhet.

Jeg ble skrevet ut sent i mai og traff mannen min i oktober. Han ga meg ikke inntrykk av å forstå, men han ville gjerne høre og lære. Ydmyk nok til ikke late som han kunne fikse meg, men heller lære seg at siden vi hadde levd så forskjellige liv, hadde vi også forskjellig bagasje. Han ville virkelig høre og fortelle hva han tenkte om det jeg sa. Aldri før har jeg følt meg så ivaretatt og godtatt. Jeg kunne til slutt ikke tro på det og jeg klarte ikke stenge mitt gamle liv ute og møtte veggen så det sang. Mannen min sto i det, godtok, krevde ingenting av meg, trakk seg tilbake når han forsto at jeg ikke klarte forholde meg til virkeligheten lenger. Helsevesenets løsning var å igjen sette meg på sterke medisiner som gjorde at jeg mistet fotfeste og helt ærlig hele meg selv også. Og det var bittert etter å ha klart meg så lenge med et minimum av "apedop" og lange perioder helt uten, igjen bli sløvet ned istede for å bli hørt. 

Mannen min har vært en engel gjennom hele prosessen. Han forsto hva Modum hadde vekket i meg og visste at jeg trengte tid og feilsteg før jeg kunne begynne å leve et bedre og bedre liv. Vi snakker om alt og ingenting og behandler meg som et oppegående vesen med rett til å mene. Ikke slik andre gjerne oppleves, listende rundt deg, klare til å stemple deg om du ikke er enig. Jeg kan forstå at folk får nok av et menneske i stadige kriser, men avslutt med verdighet og trekk deg ut før du begynner å se ned på personen og trekke din egen sårbarhet inn i livet vi prøver å leve. det er tid for begge deler, men ikke samtidig. Skyld har vi mer enn nok av fra før, vent med "klagen" til jeg igjen har livet på stell. Min mann og jeg kan faktisk le av alvorlige hendelser, ufarliggjøre dem, samtidig som han forteller hva det har gjort med ham, uten anklage, men ærlig, nakent og helt forståelig, fordi han ventet til min krise var "over" og jeg igjen kunne takle det. 

Det ER tøft å stå frem og vi trenger all den støtten vi kan få. Det er ensomt å leve med overgrep, endten det har skjedd som barn eller voksen eller begge deler. Vi sitter på mye kunnskap om følelseregisteret overlevere gjennomgår og opplever egentlig bare flere overgrep ved ikke bli tatt på alvor. Vi snakker ikke om seksuell trakkasering, som selvsagt er et alvorlig samfunnsproblem, men hva denne holdningen til andre gjør med samfunnet og hvor grensene til hver enkelt går. Skal vi kalle det sutring og overse mennesket som har det vondt eller skal vi skape et samfunn der vi tar ansvar for våre handlinger og hvilke følger det kan få for andre mennesker uten samme erfaring som deg. Hva med å forstå at ingen blir friske av overbærenhet, egoisme eller baksnakking OG medisiner. Vi blir friske når vi blir tatt på alvor og får den tiden det tar til å bearbeide alt som trigger alle minnene vi har i ryggraden. 

Gi oss en sjanse til å bearbeide og dele kunnskapen vår, uten å se ned på oss, spre rykter eller snu oss ryggen. Vi trenger en støttende flokk på lik linje med alle andre. Skrem ikke folk fra å stå frem og hjelpe andre som ikke har opparbeidet mot nok til å stoppe overgrepene. Overgrep er en livstidsdom og vi trenger hjelp og støtte for å forstå at det ikke er vi som er skurken, men gjerningsmannen og apene rundt dem. Kunnskap driver samfunnet videre, oftest til det bedre...

God førjulstid alle sammen og ikke glem de som sliter.

#bramann #metoo

Det har vel egentlig aldri hatt noe med kjønn å gjøre hvordan en behandler sine medmennesker? Det handler om oppdragelse, selvbilde og empati. Min erfaring er at gifte menn eller kvinner er verst når det gjelder å trampe over streken for hva som er akseptabel oppførsel. Kanskje er det fordi de i utgangspunktet gjør noe hemmelig? Noe som ikke er grei oppførsel? Noe de aldri vil fortelle sin partner og derfor føler seg trygge?  Skyldfølelsen gjør muligens at de glemmer å se og høre på mennesket foran deg? Er det mennesket undertrygt, utnytter jeg situasjonen, klarer mennesket å gjøre skikkelig rede for seg? Alle disse situasjonene gjør at noen synes det er greit å forgripe seg på andre. Ingen vil tro dem likevel.

Jeg vil gjerne ha tilbake mennesker med samvittighet og empati. Mennesker som vet at de må stå til ansvar for egen oppførsel og som synes det er vanskelig å leve med dårlig oppførsel uten å gjøre alt for at ting skal bli bra igjen. Resten av gjengen kan gjerne havne i fengsel, slik de gjorde i "gamle dager", før kreative advokater vrenger og vrir på lovverket, slik at ingen egentlig verken tør eller orker si noe. Jeg vil ha tilbake synet på kriminelle som lavmål, dumme og usikre, som ikke aner hvordan normale mennesker går frem i verden for å klare seg. Tjene penger, få annerkjennelse på bakgrunn av oppførsel og ikke _under bordet_ oppførsel. 

Seksualitet er forskjellig fra menneske til menneske, basert på erfaring, lyster og helst lovverket, som sier klart og tydelig at du ikke skal misbruke andre mennesker. Det er forskjell på flørting og ta seg til rette. Er forholdet til det andre mennesket riktig for begge, vil ingen av dem klage eller føle seg utnyttet. Vi må skjerpe oss som samfunn. mennesket er så mye mer enn utseende og spenning, mennesket er også tanker, reaksjoner og følelser. 

 

 

Julens gleder

Dette året gleder jeg meg skikkelig til jul. Riktignok skal jeg være alene på julaften, fordi mannen min jobber, og datteren skal være hos faren sin, likevel har jeg tenkt at julen er så mye mer enn julaften. Frisk og rask er jeg godt på vei til å få rengjort hele hjemmet så pyntingen kan starte på rene flater. Jeg har store planer om å kose meg med julen hele desember, ikkeno stress. Alle gavene er i boks eller på vei. Kakene tar Rema seg av og julematen orker jeg ikke tenke på ennå. Som vanlig har verken min mann eller jeg noen ønsker til jul, vi har rett og slett alt vi trenger. Skulle vi komme på noe, så kjøper vi det og ferdig med det. Men vi ønsker at alle skal ha det fint, være mette, unngå krig og sykdom...peace og sånn. Ikke at vi tror på nissen eller noe, men dette er et ønske vi prøver oss på hvert år.

Jeg gleder meg til å besøke min nyforlovede datter i sitt nye hus og se hennes julepynt. Siden hun også er datter av sin far, så regner jeg med at noe tradisjonelt kommer på plass. Men jeg er nysgjerrig på hennes egne tradisjoner, som hun og den lille familien skaper. Siden jeg nå endelig kan kjøre bil (og har fått bil), skal jeg kjøre helt til nabobyen og besøke dem. Jeg skal ikke være redd for å renne ned dørene hos dem. Som hun sier: hun kan telle på to hender hvor ofte jeg har besøkt henne, og det er når hun bodde rett borti gata. 

Mange år synes jeg julen var et svare mas. Jeg forsøkte alt jeg kunne og skape skikkelige juletradisjoner for datteren min og de fleste måtte jeg finne på selv. Men nå tar jeg det mye roligere, julen kommer uansett og det er opp til meg hva jeg gjør ut av det. Lys skal tennes, rot skal gjemmes og treet skal pyntes. All julepynten min, nesten, har mannen min og jeg skaffet oss sammen og de fleste kjøp har vært som nyforelsket par. Derfor har jeg mange gode minner fra mye av det jeg blåser støv av. 

I år skal vi spise god mat, høre god musikk, se herlige filmer og storkose oss med familien og dyrene. Jeg skal ikke sitte og tenke at julen er for alle andre slik jeg har hatt lett for. Selv om jeg ikke har gode barndomsminner, er jeg ikke akkurat alene om det. Jeg skal heller være glad for at jeg bor i Norge og ikke i et fattig krigsherjet land, selv om jeg er ganske sikker på at de klarer å skape glede ut av de små tingene. Her i Norge har vi mange gode organisasjoner som hjelper de som ønsker, en ok jul. Det er verre med alle som lever i familier der det meste skjer bak gardinene. Skulle ønske nissen fantes og kunne varsle om disse hjemmene, for de er desverre mange, mange fler enn vi liker å tro. 

Noen velger selv å være alene i julen og det respekterer jeg. Det er værre med dem som har mistet familie og venner av ulike grunner. Noen må gå i seg selv, mens andre kunne trengt litt hjelp. Jeg ønsker at alle får den julen de fortjener og så gleder jeg meg til desember med min familie og at mannen min har fri i romjulen.

 

 

Datteren ingen ville ha men som klarte seg likevel...

Hver eneste morgen våkner jeg og synes jeg har det veldig bra om dagen. Men så går jeg der og surrer, blandt annet får dyrene ferskt vann, tørrfor og en tur ut på do. Jeg tenker på datteren min og hennes familie og sjekker om hun har ringt meg i løpet av natten og blir glad når det ikke har skjedd, da har hun det bra. Foreløpig får det meg til å føle meg sår over å ha blitt avvist av min kjødelige mor og familien. Jeg tenker på om det var mine som ble valgt bort av meg ved en livskrise. Vi er en slik gjeng at vi er der for hverandre på både godt og vondt, vi er ikke alltid enige, men det er ikke det samme som "ikke være glade i hverandre". Det betyr bare at vi er individuelle individer og lærer av hverandre gjennom meningsytringer, noen ganger krangler, men mest ved å kommunisere med hverandre og si fra om vi er lei oss eller reagerer på noe.

Spesielt blir jeg "sur" om hundene bjeffer for mye på spøkelser, men vi elsker hverandre fordet. Må de virkelig opp i tissekassa til katten og rote hele tiden? Men det er min egen skyld som ikke sjekker kassa oftere, spesielt nå som kattepusen ikke vil være ute så lenge av gangen på grunn av været. Mannen min jobber til alle døgnets tider og jeg gleder meg til dagene hvor vi drikker kaffe og snakker om alt og ingenting, finner på noe sammen og legger oss med alle dyrene rundt oss i senga. Kanskje ser vi en film og tilsammen har vi armer nok til at alle får kos. Viktig at jeg har en arm fri, den skal brukes til å kose armen til mannen min <3 , selv om dette innebærer at han sovner føøør filmen er ferdig. Alle fem snorker og soverommet er lite, så både vinduet og døren må stå oppe for at vi skal få luft nok. Dyrene eller varme pysjer holder oss varme selv i streng kulde. 

PTSD en føler jeg at jeg har ganske så kontroll på. Jeg er bevisst på at jeg når som helst kan reagere på lukter, lyder og stemninger, ofte er jeg så klar over det at jeg kan forutse og klare ikke reagere på de tingene jeg vet er triggere hvertfall. Det er jeg stolt av. De siste dagene har jeg sovnet fort og godt, fordi jeg har ryddet ut alle dumme tanker og funnet ut at også denne dagen har gått bra. Har noe plaget meg har mannen min og jeg pratet om det og ryddet tankene litt på plass. 

Situasjonen for meg, var anderledes når faren min trengte hjelp og til sist døde. Det var jeg som sendte ham på sykehuset og bestilte hjemmesykepleien for ham. Dermed var det også meg de ringte når det var noe, og til syvende og sist når han døde. Da følte jeg meg som en del av det som skjedde, og jeg gjorde så godt jeg kunne nesten uten å tenke på fortiden. Jeg tror ikke det bare var fordi jeg er sykepleier og har en plikt til å hjelpe, men også fordi jeg trengte den avslutningen det ga meg. En ro over å vite at ingen lenger kunne true meg. Det ble begynnelsen på veien til å bearbeide angsten. Men avvisningen, følelsen av bare være nyttig når de trenger noe, ble værende. Jeg er datteren ingen ville ha, bortsett fra om de trenger penger eller hjelp med det offentlige. 

Men nå tror jeg at jeg har kommet lenger. Om noen ikke vil ha med meg å gjøre, skal de få slippe. Jeg håper jeg klarer å avvise dem tilbake, selv om jeg vet at det kan bli vanskelig. For meg er Kjærlighet  å være der både i motgang og medgang, sykdom og død, lykke og glede, uten annet enn å føle kjærlighet, og ikke plikt, uansett hva fortiden sier. Men det kan være lettere sagt enn gjort, ofte blir eget ego stående i veien, rett og slett for ikke tape fjeset. Da er det i utgangspunktet heller ikke kjærlighet, for den bekjemper de fleste egoer. 

Siden det var bilde av min vakre datter i avvisen som søkner til mors hjemkommune, greide jeg ikke unngå fristelsen og leste både dødsannonsen og takkeannonsen etter min stefar. Det var mer enn nok tid til å ta kontakt med meg, det valgte de altså ikke å gjøre, det sto heller ikke et ord om meg der, akkurat det forstår jeg nå i ettertid.  Og det er greit for jeg er heldig med familie og venner, det skal man ikke ta for gitt. Mange viser seg nemlig å ikke tåle motgang og da skal man prise seg lykkelig over den stabile "flokken" vår. Det beste er å omgi seg med positive mennesker som ikke snakker bak deg og heller ikke står opp for deg i krise. Positive mennesker skaper positive liv og det trenger vi vel alle sammen. Da blir det litt lettere og behandle små problemer som nettopp det, små problemer. Mye kan bli bedre om vi ikke er så kjappe til å dømme, selv om det er lettere sagt enn gjort.... Klemmer i førjulstiden

 

Unnskyld, men for hva?

Det høres sikkert rart ut for de fleste at jeg sørger over en mor jeg aldri har hatt. Etter at hun mistet mannen sin og avviste meg gjentatte ganger, sitter jeg med en litt teit "sorg". Jeg har bestemt meg for å ikke bry meg, men klarer ikke helt høre etter. Det sårer på en rar måte å bli avvist av noe en aldri har hatt og heller ikke har savnet. 

I mange år nå, har jeg trent meg på å ikke ta på meg skylden for alt og jeg mener jeg har gjort fremskritt bare med en så enkel sak som IKKE si unnskyld før jeg vet om jeg har gjort noe. Mannen min er veldig flink til å spørre meg hva jeg unnskylder meg for, som regel blir jeg svar skyldig. Det er slitsomt å bo med noen som ber om unnskyldning for alt, det er slitsomt å være den som gjør det også. Jeg har til tider hatt tendens til å si unnskyld på andres vegne og jeg ser jo det at det blir for teit. Det å ta plass i livet sitt og omgivelsene på et dypere plan, har ikke vært så lett. Bare det å like seg selv eller gjøre noe med det en ikke liker, er et stort skritt. Og det er deilig å kunne si at det er lov, også for meg. Det er ikke lenger slik at jeg automatisk tar på meg andres problemer og legger sjela i å hjelpe, jeg forstår at jeg trenger hjelp selv og uten den hjelpen er jeg egentlig ubrukelig for andre. Det handler om å tørre bli glad i seg selv. 

Etter at jeg begynte å tenke og agere i slike baner, er det lettere for meg å se hvor bra jeg har det også. Livet er ikke bare sorg og elendighet, en trenger ikke være godt likt av alle og det er normalt å ha svingende humør og form. Jeg lever i et kjærlig ekteskap, har verdens aller beste datter og mine beste og mest trofaste venner er dyra mine. Dyrene har alltid vært en viktig del av livet mitt, mest fordi de ikke dømmer, men nå har jeg utviklet et dypere forhold til dem. Istede for å bli andektig av glede for at dyrene er glad i meg, gleder jeg meg med dem og det føles mye bedre. Jeg forstår at dyret ikke avviser meg når det blir for varmt i senga, det er temperaturen... har på vifte og vinduet oppe, så blir de noen minutter lenger ved beina mine. Små, men viktige gleder i hverdagen. Istede for å bli stresset over at dyrene vil ha meg for seg selv, har jeg innsett at verden er slik at vi må vente på tur. Så når katten ligger i armkroken og hundene kommer og vil ha kos samtidig, må de vente på tur, jeg har bare to armer og er glad i dem fordet... Og de er ikke mindre glad i meg, høres sikkert barnslig ut, men sånn har hjernen min tenkt; alle skal få og alle skal være glade. Sunn fornuft sier at det er et altfor strengt krav til seg selv, slapp av.

Det er faktisk ikke noe jeg skal be om unnskylding for om noen får fartsbot, jeg behøver ikke ta på meg alt. Jeg har nok ikke tenkt sånn på det, heller tenkt at jeg er lei meg for at det har skjedd andre. Men ubevisst lager man seg en ond sirkel helt uten å tenke på det. Jeg har lov til å bli skuffet over avvisningen til min mor. Det er godt mulig at hun har veldig gode grunner for det hun gjør, men det behøver ikke jeg ta på meg. Hadde hun bedt om hjelp, skulle hun fått det, men siden hun ikke trenger meg, skal jeg bite det i meg og prøve å gå fortere videre i livet. Bare ikke for fort, jeg vil ikke få det igjen senere, jeg må deale med det nå. Det er faktisk ikke verdens undergang om hun avviser meg, det har hun gjort i hele mitt liv, bare at jeg har ikke merket noe til det. En merker ikke når noen holder seg vekk og savner ikke noe man ikke kjenner. Men det ble litt anderledes når jeg ville være der for henne i sorgen over å ha blitt enke, men ble blankt avvist. Det rørte ved noe nytt og ukjent ved meg. Jeg har nok vært heldig som ikke har lengtet etter en mor eller far og derfor ikke blitt skuffet på samme måte som de som vokser opp i slike familier. 

Men nå skal jeg tillate meg å sørge litt for min egen skyld, være egoistisk og etterhvert la det gå over, slik livet er....

 

 

15.11.2017

Livet er så skjørt, det samme er kjærligheten

Noen kommer og går uten å sette spor i livet ditt

Andre setter spor endten positive eller negative

Noen er din venn i medgang

Andre i motgang

De beste er der i både medgang og motgang

Livet gir deg ikke alltid muligheten til å velge,

men du har alltid muligheten til å snu

Ta godt vare på livet og kjærligheten

Vi tror det er allemanseie

å ha det godt, få støtte

Til dagen du settes på prøve

Er du verdig eller ikke?

Klarer du både leve et godt liv og et ærlig liv?

Da fylles nok livet ditt av kjærlighet

Mor og meg, min datter og meg

Av en eller annen teit grunn klarer jeg ikke helt å slippe taket på at min kjødelige mor kanskje kunne trengt litt hjelp og støtte. Jeg har ringt og ringt, sendt sms, sendt blomster, men alle forsøk blir avbrutt. Det ringer og den blir avvist, sms blir ikke svart på og de eneste jeg har hørt fra om blomstene, er regninga. All fornuft tilsier at jeg bare skal la det være, for hvor i livet er dama når hun ikke nå og heller ikke før har brydd seg om datteren sin? Kan ikke se for meg å behandle mitt eget barn slik. Hun har vært min glede og stolthet, og noen ganger irriterende, men om noe skjer med henne så kjemper jeg med nebb og klør. Aldri i verden om jeg hadde latt være å beskytte henne om hun var sulten, frøs eller var lei seg. Om hun hadde blitt tatt fra meg hadde jeg brukt resten av livet på ivertfall forsikre meg om at hun har det bra. 

Jeg vet at min mor aldri har brydd seg og det har vært helt greit, hun har nok med seg og sine. Men nå som hun er enke og fortsatt ikke vil slippe meg inn, det forstår jeg ikke. Jeg har aldri ment at jeg skulle begynt å vanke hos henne, vet hun har nok med sin andre datter. Men jeg kunne hjulpet til på en litt annen måte. Jeg vet hun sliter økonomisk, hvorfor kunne jeg ikke hjulpet henne med det vertfall, jeg er tross alt snart 50 år og på en helt annen plass i livet enn som 25 åring. Blir det ikke litt feil at hun må velge mellom sine barn? Jeg har aldri vært med i klubben deres, men jeg vet at jeg har flere ressurser både økonomisk og intelektuelt, jeg er sykepleier og vet hva jeg driver med. Jeg gjorde det riktige hele veien når faren min døde også, selv om han var en jeg fryktet og hatet, kunne jeg ikke, som medmenneske, la vær å hjelpe så godt jeg kunne. Det jeg ikke klarte takle, kontaktet jeg rett instans i kommunen og skaffet advekat hjelp til. 

Jeg har ingen fortid ,som jeg kan huske, med min mor, likevel føler jeg meg skikkelig skuffet over henne og familien. Jeg har akseptert at jeg ikke noen gang kan få innpass og jeg har slått meg til ro med det, likevel sårer det at du blir så blankt avvist når du forsøker hjelpe. Samtidig kan jeg ikke fortsette leve med all denne baksnakkingen og til tider rett og slett mobbing fra familiemedlemmer. Jeg forstår ikke hva jeg har gjort? Jeg får ingen innformasjon om hverken dødsfall, bryllup, fødsler eller andre begivenheter, likevel er det jeg som er dum som ikke tar vare på familiemedlemmer... Stille opp ja, men hvordan? Jeg må jo for det første få vite hva som skjer og deretter må jeg få ordentlige svar når jeg forsøker. Dette burde jo gå to veier nå som vi er voksne, men det er vist bare opp til meg. Skuffelse fordi jeg ikke har tatt kontakt, som et barn som strevet med å overleve, likevel skal dette følge meg resten av livet. Aldri i verden om jeg hadde forventet at et lite barn skulle hjulpet meg. Jeg er stolt av å ha overlevd og har ikke hatt kapasitet til annet enn barnet mitt etter at jeg ble voksen, sånn følelsesmessig. Møter med familie har alltid vært en skuffelse, det forventes at jeg skal bære over med alt og det eneste jeg får igjen er en overveldende skuffelse, sinne og gleden av å gå videre, heve meg over. Jeg ser noen ganger hva som skjer og prøver å stanse det, men det snur alltid tilbake til meg og jeg har innsett at det nytter ikke. Arvesynden sitter for godt og jeg er takknemlig for at jeg ikke har den. 

Jeg skal komme over denne bøjen også, jeg har flott familie rundt meg og egentlig forstår jeg ikke min egen sårhet. Men aldri være bra nok hos dem som burde bry seg, det svir. Det har svidd godt i mange år, men jeg har greid leve uten å tenke på det. En blir ikke hverken mor eller far gjennom fødsel, det er de neste handlingene som avgjør og de varer livet ut. Har man aldri hatt kontakt med søsken uten at et eller annet har blitt blåst ut av proposjoner, ja da gir man opp. Ingen fortjener stadige avvisninger, skuffelser. Jeg vet innmari godt gjennom livet jeg har levd at jeg ikke er bra nok, noen gang. Alle forsøk fra min side blir sabotert. Jeg får høre at jeg tror jeg er bedre enn dem, og jeg kan ikke annet enn være enig i det. Jeg har greid å komme meg ut av disse trange gangene i livet og overlevd alene og det har jeg grunn til å være stolt av. Jobben jeg har gjort med å fjerne min datter fra mine aner er jeg stolt av og jeg håper hun aldri må gå gjennom slike stygge ting. Hun er min styrke i dette; ikke bry deg, de er bare familie på papiret og har aldri vært det på annet vis. Dermed er de ikke lenger mitt problem og det skal jeg forsette fortelle hjertet mitt - Jeg er bra nok og jeg har masse omsorg for de som virkelig ER familien min, det er nemlig ingen menneskerett.

 

Holdningsendring på vei?

Hva er egentlig voldtekt/overgrep? Jeg definerer det som at noen tar seg til rette med en person som ikke er istand til å forsvare seg. En sjef som avgjør fremtiden til den ansatte, har gått over streken. Folk som er hinsides fulle eller dopet, syke, både mentalt og fysisk. Alle som ikke er istand til å forsvare seg endten fordi det er et skjevt maktforhold eller de ikke er klarer å forsvare seg, eller ikke forstår hva som skjer. 

Jeg tror vi må gå i oss selv mange av oss. Hvilket menneskesyn har vi, hvordan behandler vi andre mennesker i enerom, og ville du at noen du er glad i skulle blitt utsatt for noe slikt? Vi kan ikke drive å forstå overgripere fordi den utsatte er gal, lyver eller er på hevntokt, som de gjerne beskyldes for. Hva hadde du sagt om ditt barn hadde fortalt deg at det hadde vært utsatt og at alle rundt overgriperen fortsatte og la offeret få gjennomgå ved å gjenta det den syke overgriperen forsvarer seg med? Ser vi ikke at å kalle andre dumme som forsvar, egentlig er en innrømmelse? Hvordan kan overgriperen vite om vedkommende er syk på noen måte om det ikke hadde vært for at de hadde utnyttet dem. Er de ikke syke, blir det heller ingen voldtekt og spørsmålet burde vel heller være hvem som er syk? Overgriperen eller offeret? Det er for lettvindt å snakke folk etter munnen og ikke stille dem til ansvar og be dem tenke over hva de sier. Det mange sier er feks - ja, jeg lå med personen, men vedkommende var klin gæærn- .OG LIKEVEL UTNYTTET DU DEM? Det forteller meg mye om en persons moral.

Er det ikke egentlig ganske enkelt? Hvis den eneste måten overgripere får seg "noe" er ved å utnytte andre fordi egen interesse har større verdi enn andre mennesker. Er ikke da overgripere egenlig ganske så svake mennesker? Vanlige mennesker går veien om kurtisering, noen hopper over forelskelsen, og har gjensidig forståelse om hva som skal skje. Må en utnytte et menneske og etterpå kalle mennesket gal, ser en vel hvor skrudd det er. Bestem deg, har du tatt deg til rette med noen, skrytt av det, så må du også stå for det om det kommer frem. Var så full, dopa eller syk at vedkommende ikke nekta... Er det virkelig slik du får tilfredstillelse? Er du så dårlig på kjærlighet at du må gå etter de svakeste? Skam deg.

#MeToo har virkelig fått meg til å se at maaange utnytter sin posisjon, flest menn men også noen kvinner (som vi vet om). Noen sier heldigvis at de var "så drita" at de ikke husker, og legger seg flate. Men de fleste innser ikke at de har et stort problem når det gjelder etikk, menneskesyn og empati. Når noen endelig har tatt mot til seg og fortalt om noe så noe så nedverdigende som å ha blitt utnyttet, skal vi ikke alle sammen beskytte vedkommende istede for å toe våre hender og endten ikke ta stilling, eller gjenta overgriperens stygge forsvarstale? Ville du gjort det om det var noen som behandlet din mor slik? Eller ditt barn, ektefelle eller venn? Jeg vil nesten gå så langt som å si at hvis du at om du gjentar overgriperens stygge kommentarer er du en del av den ødeleggende kulturen som får noen til å ta seg friheter de ikke har rett på. Da er vi med på å forsvare dårlig oppførsel istede for sammen bekjempe kulturen. 

Jeg oppfordrer alle, både gutter og jenter, til å stå frem, si fra slik at vi sammen kan bekjempe kulturen som råder. Selv om du har muligheten til å utnytte et annet menneske sier det svært mye om deg som person at du tråkker over denne viktige streken. Vi må tenke oss om, det er mange små kommentarer som ubevist påvirker oss. Helt ærlig, er vi ikke bedre enn det? Det er vesentlig forskjell på grådighet og kjærlighet.

Pårørende - individuell plan

Det er aldri lett å være pårørende, men noe kan settes på plass i gode perioder. Det er vanskelig å formidle pasienters sykdom til helsepersonell endten det gjelder magesmerter eller psykiske smerter osv. Nå er det vel slik at alle med kronisk sykdom bør ha en individuell plan, men den er ikke mye verdt om ikke de forskjellige instansene samarbeider. Dette gjør pårørendes rolle svært krevende, de opplever å bli kasteballer i et system der ingen samarbeider. Det er også med på å gjøre sykdommen verre ved mangel på trygghet og forutsigbarhet. 

Ofte kan dette gjøre at en ond sirkel skapes der alle blir sendt videre, ingen kan egentlig svare på noe og alle blir irriterte og sinte på hverandre. Det sier vel seg selv at ingen blir friskere av et slikt system. Som pasient i helsevesenet kan en ofte føle at ingen vet noe om hva som skal skje, det blir mye venting. En individuell plan kunne vært til god hjelp for både pasienter og pårørende. For ikke snakke om de forskjellige instansene i helsevesenet. Jeg kan egentlig ikke forstå hvorfor dette skal være vanskeligere enn å skrive- i rødt- eller lignende, at pasienten er allergisk mot pensillin feks. En individuell plan høres lett ut og skulle egentlig gjelde alle pasienter, men i virkeligheten blir dette hoppet over, endten fordi alle tror at andre tar seg av det og tidspresset gjør det lett å skyve fra seg. Pasienten skal egentlig også være med på en slik plan som ikke behøver være så veldig komplisert, men innholde hva som er viktig for pasienten og pårørende, samt noen punkter fra helsevesenet. 

Pårørende er noen av de viktigste samarbeidspartene for helsevesenet, bortsett fra pasienten. Jeg anbefaler derfor alle, både friske og syke om å klargjøre hvem som er dine pårørende før det er for sent. Klargjør også hvilken type informasjon det er greit å dele med pårørende. Det sparer helsevesenet for mye både i tid og penger. Pårørende vet og kan svare på mye mer enn helsevesenet. Pårørende kan bli så belastet at de selv blir syke om de ikke blir behandlet skikkelig- og ja de trenger både mat og noen å snakke med til tider. Parkering er også et stort og unødvendig problem. Det er dyrt og slitsomt å passe på den bilen hele døgnet. Jeg satt hos et familiemedlem og skulle være en støtte samtidig som en måtte passe på parkeringen, en trenger virkelig ikke et slikt fokus når sykdom oppstår. Ikke gir det tygghet for pasienten heller. Ting har lett for å skje akkurat når du er ute og ordner den bilen eller skaffer deg mat og pasienten trenger deg kanskje mest når alt fra røntgen eller legepraten foregår. Hadde det ikke vært for den bilen eller maten, kunne dette vært unngått. pasienten ville vært tryggere og alle kunne fått den sammen informasjonen.

Man skal heller ikke glemme at pårørende har et eget separat liv som skal leves, forpliktelser som må gjøres og det kan bli en stor stressfaktor å føle at en aldri får gjort alle forplikelsene. Vi er ikke lenger storfamiler som kan stille opp for hverandre, bytte på oppgavene eller sammarbeide. Ofte er det heller motsatt i vår del av verden. Vi lurer oss unna om vi kan. Det er vel kanskje ikke så rart når en tenker på hvor mye belastning det er å være pårørende, derfor burde de bli mer en del av behandlingen til pasienten, som kanskje har mer enn nok med sykdommen. Ingen vil at pårørende også skal bli syke, det er ikke bra for noen parter. De fleste av oss har vært vitne til syke mennesker og den hjelpeløsheten som ofte følger. Gjør en jobb på forhånd, skriv hvem som skal vite og hva de kan vite. Helsevesenet må huske at en er pårørende 24 timer i døgnet, en kan ikke gå hjem etter 8 timer for å sove, spise eller se på tv. 

Alle burde ha det helt klart, enten skriftlig eller i sin journal hvem som har full innsynsrett og hvem en foretrekker skal være ved ens side. Også når døden kommer bør en ha sine ønsker klart, begravelseskrangler er så lavmål. Dette fordrer selvsagt at alle tar tak i dette og skriver/ forteller sine ønsker. La sykepleierne få en lettere hverdag, ved hjelp av pasienten samtykke, slik at ikke pårørende blir skadeskutte av alt som ikke er klart og må mases om. Behandler en alle pasienter og pårørende med verdighet vil det meste skli lettere og alle parter går gjennom en bedre prosess som ikke gjør noen sykere enn nødvendig.

Kronisk syke og deres pårørende lever med sykdom i bakhodet 24 timer i døgnet, det er tøft og kan lage mye trøbbel for alle parter.

 

 

Mennesket = gale?

Denne PTSD en er en forbannelse på samme måte som annen psykisk sykdom. Fordommene møter deg i døra hele tiden. Vi slenger rundt oss med utrykket "klin gæærn" ofte uten å tenke på hva vi egentlig sier. Det er ikke slik at alle som er uening eller velger en annen vei enn gjennomsnittet, nødvendigvis er gal. Vet noen egentlig defisjonen på gal? Jeg mistenker, både fordi jeg gjør det selv, men også fordi jeg merker holdningene rundt meg, at det blir misbrukt veldig ofte. Mange mennesker som får stempelet gal, viser seg å være greie mennesker som har turt å være anderledes. Kanskje har de turt noe så enkelt eller vanskelig som å fortelle hva de egentlig tenker, sannheten om hva vi mennesker føler, gjør og tenker? Det skal ikke mye til før du får høre at du er fargerik, noe som betyr at du grenser til gal, men det er ikke noe å sette fingeren på ennå. "Du er noe for deg selv" - Ja er ikke det bra da? Kjedelig når alle er like, tenker likt og er enige om alt, hvordan skal vi kunne utvikle oss da? 

Hva med oss som er psykisk syke? Hvordan skal vi kunne bli bedre når alle allerede har avskrevet deg? Det meste av det du sier blir ikke tatt på alvor; du er jo gal! Også psykisk syke har en stemme som det kan være lurt å høre på. Kanskje er det å bli sett og hørt noe av det som kan gjøre at personen fungerer bedre i hverdagen? Kanskje er det noen som har blitt mobbet, utnyttet, hjernevasket som sitter foran deg? Hadde det ikke vært lurt å høre på vedkommende før en avskrev dem som dumme? Kanskje er det noe du har sagt til personen som har satt spor på toppen av noe annet? Slike ting er vanskelige og veldig personlige, vi kan ikke tro at noe kan repareres uten å bli kjent med hvorfor noen agerer som de gjør. Hvem av oss kan med hånden på hjertet si at en aldri har gjort noe som er flaut å fortelle om? Sannheten er vel heller, tror jeg, at vi er redde for alt vi ikke forstår, eller om vi kan kjenne oss igjen på noen måte. Det er verdens undergang å få stempelet psykisk syk? Eller forteller det bare noe om hvor forskjellige vi er, hvordan vi tåler belastninger og hvor forskjellige vi er i følelseslivet? Hjernen er svært sårbar, den er også ansvarlig for å sende smertesignaler, faresignaler eller gledessignaler. Den styrer sult, metthet, usikkerhet, angst, smerter, beskytter oss for farer og styrer vår empati og evne til kjærlighet. Når hjertet "svulmer" av lykke, er det reseptorer i hjernen som sender gode signaler til kroppen, akkurat som fare gjør oss nervøse og redde. 

Mennesket og samfunnet tar stadig små skritt mot forståelse, men så fort en føler seg "truet" på et eller annet vis, tar vi flere skritt tilbake. Det er ikke alt vi kan forstå, hvertfall ikke uten at du har snakket med vedkommende, og det er vel egentlig en styrke? Tenk om vi skulle bært hele verdens bekymringer og gleder på skuldrene... det ville vært svært tungt for de fleste. Derfor må vi være mer åpne for at vi ikke har muligheten til å forstå andre mennesker helt av oss selv, ved hjelp av en lærebok eller samfunnets felles forståelse. Det er trist å se mennesker som har hatt lett for å stemple andre, selv bli syke. Hva skal de gjøre? Ikke si noe, bli liggende i sengen? Ta livet av seg, slutte å spise eller overspise? Narkotika og alkohol eller spillavhengighet osv? Burde vi ikke heller prøve å hjelpe hverandre, forsøke å virkelig forså hverandre, innse at alle har unike opplevelser av samme sak? Som det blir sagt; det finnes alltid tre sider av en sak, din, min og sannheten. Men hvem bestemmer sannheten? Skader ikke fordommene flere mennesker enn de hjelper?

 

Om vi startet med egne holdninger, også vi psykisk syke som ofte selv kaller seg gale fordi samfunnet har bestemt det, kunne vi kanskje fått bort mye undertrykkelse, overgrep og mobbing? Hvis en voksen snakker mye om de gale, hvordan kan da neste generasjon komme videre? Da adopteres holdninger som ikke er selvopplevde. Hadde de som er anderledes blitt hørt på, ville nok langt færre blitt utsatt for overgrep og voldtekt. Tenk deg selv hvem du ville hørt på... den veltalende, velfungerende og godt likte personen eller den som har blitt utnyttet? Du er jo som psykisk syk allerede stemplet, det er "ufarlig" å forgripe seg eller utnytte en slik person, de er jo gale og alle vet at de ikke kan taes på alvor... se bare på den velfungerende; de har svaret på alt; vedkommende lyver, innbiller seg eller alle vet jo hvor gal vedkommende er.. Da er det ikke lett å få has på de mørke sidene av menneskene. Problemmet er at på en måte er de syke selv; de klarer ikke ta ansvar for egne handlinger og ofte har de opphøyde tanker om seg selv; noe jeg anser som en sykdom på lik linje med andre skadde personer. 

Så er det ikke naturlig at vi er formet av det vi har opplevd, hørt eller lært? Og hvem er det som tør snakke om det utenfor samfunnets rammer? Ikke mange, bare de modige - de som ofte kalles gale, men som i neste generasjon har lært bort noe hverfall, verden har tatt et skritt fremover. Naturvernaktivister eller dyrevern ble sett på som "gale mennesker" det ikke nyttet snakke med, samme med rødstrømpene, men se nå; vi tenker på jorden og miljøet, vi behandler dyr bedre og vi har fått nærmest likestilling i vår del av verden. Det er ikke så lenge siden kvinnen ikke skulle snakke og mene, heldigvis har vi kommet mye lengre frem i vår del av verden. 

Tja??? Er det vanskelig eller egentlig lekende lett???

 

Mandagsbarnet domene blir snart ledig

Boken "mandagsbarnet" som har hatt over 20000 unike lesere, vil snart forsvinne fra nett da jeg har valgt å ikke fornye domenenavnet. De som bruker den i undervisning osv har fått beskjed og lastet den ned. Tusen takk alle sammen

 

 

 

 

Alt ordner seg som regel til slutt

Det å ha PTSD er en byrde i seg selv for de fleste. Vi har alle forskjellige erfaringer som gir oss PTSD, likevel er det ofte slik at vi blir dratt under den samme kammen uansett, desverre. Heldigvis finns det et og annet lyspunkt der mennesket forsøker se mennesket bak og ikke farges av fordommer. 

Jeg kan med stolhet si at jeg i dag går rundt både smertefritt og rett i kroppen etter nesten ett år med smerter, stabilt sideleie bare avbrutt av vonde turer på toalettet og innom kjøkkenet å få noe å drikke. En lang periode måtte vi bygge opp sofaen med en madrass og flere tykke puter måtte støtte meg opp for å slippe unna de verste smertene. 

Det startet med vondt i hofta som viste seg å være artritt, noe som i seg selv går ann å leve med om en tar hensyn og hensiktsmessig medisin. Dessverre gikk jeg for lenge før lege ble oppsøkt. Jeg hadde da lagt meg til en spesiell gange som gjorde hoften mindre vond. Men jeg fikk mer og mer vondt i beinet, og de fleste synes nok at jeg klaget for mye/lå for mye i sengen. Jeg fikk store doser predisolon og siden dette ikke hadde store effekten, bortsett fra mye vann i kroppen, ble det til slutt så store doser at jeg ikke orket noe. Etter MR fikk jeg beskjed om en dobbel prolaps som trykte på isjasnerven og til tider gjorde at beinet ikke tålte belastning. Musklene knakk liksom sammen og jeg tok ultralyd med beskjed om betennelse i beinet. Så etter måneder med vondt, fikk jeg hastetime og konsantert lungebetennelse og hadde hostet på meg en brist. 

Endelig fikk jeg beskjed om å avslutte prednisolon så rask som mulig og gå over på skikkelig smertestillende og antibiotika.(prednisolon svekker immunforsvaret) Plutselig åpnet verden seg for meg og jeg klarte å reise meg opp, belaste beinet og før jeg tenkte tanken var jeg på daglige turer med hundene. Turene blir lenger og lenger til glede for både hundene og meg. Tankene vandrer under disse turene, jeg tenker på hvor unødvendig dette året hadde vært om noen kunne klart å se et menneske og ikke bare PTSD. Det hender at slike som meg feiler noe annet. 

Istedet opplevde jeg at menneskene rundt meg ville ha meg tvangsinnlagt, med politi og håndjern fordi jeg ikke greide hente krefter til å forsvare meg. Frustrert, sint og i forsvar fordi jeg ble snakket til som en liten unge uten virkelighetsforståelse.  Heldigvis traff jeg en nydelig lege på legevakten som så MEG og tok seg tid til å høre historien min. Jeg følte meg forstått og senket skuldrene, men tilliten til menneskene rundt meg var alvorlig skadet. Istede for forståelse fikk jeg ramset opp alle grunnene til at jeg var vanskelig å lese/høre på. Med andre ord skulle jeg forstå hvorfor folk bestemte min helse i fylla på fredagskvelden.

Jeg er så mye mer enn min psykiske sykdom og det gjør mye med deg at verden din svikter (igjen) når det er krise. Av en eller annen grunn trodde jeg at jeg hadde snakket så mye om PTSD en min at de nærmeste faktisk forsto. Jeg var en periode bitter på alle de som hadde fått min forståelse og min evne til å se hele mennesket og bestemte meg for at de som ikke klarer gi det samme tilbake, er ikke bra for meg. Lenge slet jeg med tillit til folk og jeg måtte stadig ligge på armen til mannen min og forsøke finne trygghet igjen. 

Nå klarer jeg igjen å kjøre bil og det er flere måneder siden jeg tok smertestillende. Verden åpner seg og jeg har tro på fremtiden. Men jeg er smertelig klar over at når det virkelig gjelder kan jeg bare stole på meg selv. Heldigvis klarte jeg brasene helt selv og føler jeg med rette kan være stolt av å være oppegående igjen

 

Penger har ingen makt over ekte kjærlighet og sorg

Penger gjør noe med mennesker. Har de for lite har de et stort problem, spesielt om deres livstil ikke står i forhold til inntekten. Har de for mye kan det også være en forbannelse, mye vil ha mer og oftest er det desverre drevet av et høyere forbruk enn inntekten. Noen er også vant til at penger kommer av seg selv, enten ved manipulasjon eller sutring. Da er det kanskje ikke så merkelig at de arveoppgjøra jeg har vært med på eller vært vitne til, har vist meg hva menneskene egentlig er laget av. 

Når det nærmer seg slutten på et liv, dukker arvingene opp. Gjerne de som aldri har stilt opp eller gjort noe for stakkaren mens vedkommende var frisk. Jeg kjenner jeg blir kvalm når jeg får høre hva disse menneskene har gjort eller ikke gjort mens de levde. Da snakker jeg om hva stakkaren selv forteller før de blir syke. Når sykdommen inntreffer overtaler de den syke til å gi bort minner og arvestykker som egentlig betyr mest for den avdøde. Merkelig hvordan gull og glitter forsvinner fra hjemmet i god tid før arveskifte. Det verste var den gangen jeg så på at de fikk vedkommende til å skrive under på alt som ble gitt bort i morfinrus. En morfinrus som ofte måtte overvåkes på sykehus. 

Det er også merkelig når de påberoper seg alt ansvar, men leger og hjemmesykepleien forholder seg til helt andre som vedkommende har gitt beskjed om før morfinrusen. Plutselig får de biler, smykker og alt mulig slags gull og glitter. Ikke at det gjør noe, de fleste av oss, sørger for at mennesket får en verdig død og etterpå mennesket som er borte og bryr oss ikke om arven. Det triste er at for å rettferdiggjøre egen oppførsel har de snart jaget bort alt som er av familie. Vi vet alle hva snikete mennesker kan få seg til å gjøre og når en hører på historiene, skjønner de fleste hvordan ting forholder seg. Ofte er det slik at dette er et mønster for disse menneskene i alle parter av livet. Fargene vi kan se rundt dem blir gråsvarte og sleipt, ofte med en selvgod mine som aldri tar på seg noe skyld i livet som skjer.

Noen får plutselig problemmer med å leve luksuslivet de hadde og må begynne å jobbe endten ærlig eller ved å snike videre der muligheten er. Jeg kjenner jeg er takknelig for at jeg greier å klare meg med de midlene jeg har skaffet meg ærlig og redelig. Forbruket står i forhold til inntekten og derfor er det veldig lett å heve seg over arvestyret og griskheten. Jeg har det jeg trenger og selv om jeg kan savne feks fotografier, hever jeg meg over og spør ikke. 

Jeg arvet dårlige minner av min far og om min mor dør før meg, arver jeg ingenting eller antagelig gjeld. Men det er greit, det betyr bare at livet mitt har gått videre og jeg har atter en gang bevist for meg selv at jeg ikke trenger andre for å ha et fint liv. Det er så deilig å med hevet hode kunne vite at det jeg har, har jeg jobbet for og det jeg ønsker meg kan jeg få om jeg prioriterer riktig. Men det må nevnes at jeg ikke ønsker meg en øy i stillehavet. 

Ønsket mitt er at folk, familier og andre begynner å oppføre seg anstendig og ærer den som har gått bort. Tenk tanken på at vedkommende hadde sett på oppførselen og blitt lei seg. Penger og materielle ting lager ikke gode minner, samhold og kjærlighet og glede og sorger er det som former minner. Kanskje var det bedre før, når det ikke var så mange "liksom rike", men flertallet hadde så de klarte seg og var det noen som trengte noe hadde man alltid noe å dele. Da skapte man et bånd mellom mennesker av verdi og ingen drev med maktspill uten at samfunnet slo ned på det. 

Det er trist når mennesker blir ensomme pågrunn av deres manglende evne til å være ærlige og stå for det som er gjort. Livet er skjørt, kjærligheten kan være skjør og vennskap kan være skjørere enn vi forstår. Ærlighet, tillit og kjærlighet er redningen for de fleste. Misunelse er gift som kryper inn i hjertet og hjernen og ødelegger et menneske. Ingen penger kan erstatte å være en del av verden uten å skjule det meste som skjer bak lukkede dører. Livet er mye koseligere når du med god samvittighet hever deg over shitkasting, mobbing og løgn, og heller koser deg med det du har. Kjærlighet kan ikke kjøpes, kun føles, alt annet er humbug. Og så mye hyggeligere det er å se seg i et speil man har ønsket seg og jobbet for eller ta på seg gode sko som ikke knirker obs, obs. 

Livet gir oss muligheten til å snu og stå ansvarlig for det vi sier og gjør, dette er ingen plikt, det er en ære og gir mye ro til et ødelagt sinn.

Den forhatte arvesynden i familien

Jeg har brukt lang tid på å forstå hvorfor jeg er så hatet av familien. Oppi alt jeg har gjennomgått her i livet har jeg alltid hatt evnen til å se fremover. Tidlig i livet brukte jeg mye sinne for å slippe stå for det gale jeg gjorde, jeg hadde aldri lært noen annen måte å reagere på, men etterhvert som jeg har blitt eldre har dette endret seg. Jeg kan fortsatt bli sint men nå er det en mer gjennomtenkt affære. Min familie bruker metoden gape, skrike, banne og drite ut andre, spille offer og ta æren for det som går ok selv. Slik var jo livet mitt også en periode, heldigvis kom jeg meg unna før jeg ble slik selv også. Helt bevisst har jeg oppdratt mitt barn helt motsatt og brutt arvesynden, som jeg fikk høre i går. (Takk Nina R). 

Nå står jeg på utsiden og opplever akkurat det samme psykiske presset som når jeg var liten. Men heldigvis er jeg nå voksen og kan velge det bort, ingen får lenger lov til å manipulere meg. Jeg vet selv veldig godt hva jeg har gjort og sagt og har ingen problemer med å stå for det. Det er faktisk ikke min skyld at jeg som barn hadde mer enn nok med å overleve selv. Etterhvert som jeg ble eldre og klarte meg bra, kunne jeg ikke rote meg bort i mine værste mareritt uten å bryte sammen selv. Jeg hadde fått barn og uansett satte jeg det før alt annet på denne jord.

Jeg har et søskenbarn som ikke har forstått noe av det som har foregått, og det har jeg ingen problemer med å forstå. I min familie har vi et offentlig litt trist og stakkarslig utrykk der det passer, mens hjemme er det stålkontroll på at alt skjer på mine vilkår, ellers kan du være sikker på at helvete er ute. Dette kunne vært min arvesynd, heldigvis har jeg valgt en annen vei uten at jeg på noen måte er feilfri eller aldri blir sint. Men en eller annen gang måtte jeg bestemme meg for hvor mye jeg skulle godta. Jeg er voksen og nå har jeg ingen problemer med å si at det ikke er viktig nok til å påvirke livet mitt. Jeg blir ofte lei meg, men jeg har mennesker rundt meg som har sunne verdier, og det er utrolig helende. Nei!!! jeg skal ikke gå i fella og synke ned på samme nivå, det fører bare tristhet og skuffelse med seg. 

Jeg synes det er utrolig godt å få skrevet det ned og lufte tankene mine. Jeg tar liksom et skritt tilbake og ser på utenfra, en nyttig erfaring.. Det er håp for alle dere der ute som tenker at dere ikke er bra nok og lurer på hvorfor så mange er urimelige mot dere. Velg dem bort, gi dem ikke den makten i livet deres for ingen har fortjent det. 

Dette bilde er tatt på natten og lyset kommer fra månen. Måtte bruke lang lukkertid og stativ, men det er et minne om at selv i mørket finnes håp.

 

Selvagt sårer det å bli avvist av sin egen mor.

Min stefar, som jeg forøvrig nesten ikke har hatt noe med å gjøre, er død. Jeg har ikke fått beskjed og det var bare tilfeldigheter som gjorde meg oppmerksom på det. Jeg forsøker gjentatte ganger å ringe min såkaldte kjødelige mor, rett og slett fordi at uansett hva som har skjedd før, bør man legge dette bak seg ved dødfall. Jeg synes det er normalt å kontakte henne når hun blir enke. Men jeg fikk aldri snakket med henne, hennes datter hadde tatt helt over og mente jeg ikke hadde rett til å ta kontakt og at jeg bare var ute etter arv. Nå er det slik at man arver ikke sin stefar, så dette synes jeg var flaut latterlig. Men siden dama har sagt at hun ikke hadde noe med dem å gjøre, kan jeg ikke hjelpe for å tenke at de spyr ut hva de selv tenker, lurere er hun nok ikke. Hun kan selvsagt i samarbeid med min mor, bestemme at jeg ikke skal bry meg og det skal jeg respektere. Min datter og min mann har forklart meg, ikke at jeg ikke visste men det er godt å bli minnet på det til tider, at min mor aldri har brydd seg om meg når jeg har hatt det vondt, derfor kan jeg med god samvittighet bare la saken ligge. 

Samtidig er jeg usikker på om det er noe hun har bestemt selv eller det er noe hun manipuleres til. Hennes datter er en mestermanipulator som ikke stopper å snakke før en gir opp og gir etter, lettere det enn å krangle/ argumentere. Men jeg kan ikke ta ansvar for den biten, den minner for mye om min vonde barndom og jeg kjenner at jeg har kommet så mye lengre i mitt liv enn å la det gå inn på meg. 

Så min naturlige reaksjon på stefars død passer ikke inn i min dysfunksjonelle familie og selv om det sårer å stadig bli avvist og gjort narr av, skal jeg heve meg over det og heller konsentrere meg om min herlige familie. Der er kjærligheten både gjengjelt og satt pris på.

Endelig et lite pusterom...#Metoo

Siden den kjente Tv stjernen selv har stått frem og lagt seg flat for overgrepsanklager, synes jeg det er trygt å kunne bruke ham som et eksempel for mine tanker rundt temaet. Jeg husker ikke navnet hans og det spiller heller ingen rolle, men jeg har sett mye på programmet hans og kost meg med hans lune humor. Det slår meg hvilket stort skritt dette er for de undertrykte og hvor mye respekt jeg får for denne mannen. Det høres sikkert rart ut at jeg respekterer en som har gjort slike ting og kanskje blir jeg lurt trill rundt, likevel har det satt igang en tankeprosess i meg som lenge har ligget litt under overflaten uten at jeg har greid å sette ord på det. Endelig en person som legger seg flat og innser at det som er gjort, er feil, istede for å anklage andre for å være "klin gærne", som de med dårlig samvittighet ofte gjør. Jeg tenker at her er endelig en med respekt for andres følelser som innser at han er bare menneskelig og at han må ta på  alvor at hans oppførsel har fått konsekvenser for andre mennesker. Jeg tar meg i å "forstå" hvordan miljøet påvirker oss, at den godtatte kulturen ofte gjør oss blinde for hva vi egentlig driver med. Det er klart det er lettere å stjele eller lyve om alle de rundt deg også gjør det. For vi liker å tilpasse oss et miljø og høre til hos andre. Det vil ikke si at jeg synes det er riktig, men jeg tenker at det kanskje må  en utenforstående til for å innse at  kulturen i en vennegjeng, en arbeidsplass eller sosiale platformer ikke er sunn og derfor er det så viktig at vi tørr si fra om ting som er ubehagelige og ikke minst at samfunnet aksepterer menneskers egenverd. Vi kan ikke få et inkluderende samfunn i god utvikling om vi ikke sier ifra om noe ikke er greit. 

Alle har en unik historie å fortelle om en hendelse, rett og slett fordi vi har ulike erfaringer. Det vil ikke si at noen lyver (oftest), det vil bare si at hukommelsen farges av bagasjen til fortelleren. Det er derfor politiet (feks) holder vitner fra hverandre slik at ikke historiene farges av andres opplevelser men er basert på en persons hukommelse av hendelsen. Det er ikke galt å snakke om hendelser (i mine øyne), men alt til sin tid og vær selektiv med hvem du velger som tilhører. Ofte kan det å si noe høyt få meg til å tenke grundigere gjennom det jeg føler før jeg setter ord på det. Jeg synes ingen egentlig har makt over andre menneskers opplevelser.

Selv har jeg stått frem med min historie helt ned i detalj og har fått merke hvordan ulike mennesker responderer på den samme historien. Noen mennesker har jeg tillat å såre med skikkelig en stund, før jeg har bestemt meg for at det er de som har problemer og ikke jeg, som har kledd meg helt naken, oppfører seg på den måten. Klart jeg blir lei meg når rykter går om at jeg har mistet jobben fordi jeg har stjålet medisiner fra pasienter. Men så tenker jeg meg om og jeg VET at jeg aldri har mistet en jobb og jeg vet også at jeg hadde mistet min autorisasjon som sykepleier, om dette var sant. Jeg kan begynne å jobbe igjen så fort jeg er frisk nok, både psykisk og fysisk og er det noe jeg har lært av å være sykepleier så er det at folk forsvarer seg oftest ved å slenge usakligheter når deres ego trues. Så alle disse historiene har ikke lenger en langvarig effekt på meg, etter en stund synes jeg bare synd på de som gjør seg så små og alle som hører på dette tullet og dermed gir løgnene næring. Jeg tenker at det er bare en grunn til at folk tråkker på folk som ligger nede, de føler seg truet, de føler seg oversett, de er sjalu eller de kjenner seg igjen.

Historien om tv stjernen ga meg en påminnelse om at det fortsatt finnes ydmykhet, etikk og medmenneskelighet hos mange mennesker. Håpet er ikke ute, vi KAN få overgripere til å tenke seg om før de handler og vi kan også gjøre terskelen lavere for alle som opplever overgrep. Jeg anser overgrep som: gjøre ting mot en persons vilje, bak en persons rygg eller en bevisst løgn om et annet menneske, stjele, lure eller bevist fargelegge seg som offer istede for overgriper. Dermed er det mange av oss som er både ofre og utøver i forskjellig grad og her tenker jeg at vi har lovverket til å styre oss, samt vår egen samvittighet og den sunne fornuften som tross alt er oppegående hos de fleste mennesker. Alle vet selv når de gjør noe de ikke vil at andre skal vite, vi har hemmeligheter alle som en. Per Fuggeli fritt etter hukomelsen: vær en viktig brikke i eget og andres liv, bry deg om fellesskapet og individet for sammen kan vi lage en bedre fremtid.

Denne # megogså kampanjen startet i USA, landet der løgn og bedrag er godkjent fra høyeste hold. Kanskje kan den hjelpe andre til å få hjelp, kanskje ikke. Men vær sikker på at jeg tenker at det lyser dårlig samvittighet av de som istede for å være ærlig, stille spørsmål eller hjelpe til å oppklare saken, starter drittkastingskampanjer mot anklageren. Noen anklager sikkert for å tjene penger eller oppmerksomhet, men de er ganske lette å gjennomskue for de menneskene som styrer med lover og regler. 

Jeg vil forsøke å være en bedre utgave av meg selv og tenke meg om før jeg reagerer og også lar meg forføre av rykter og løgn. Fjæra blir ofte til hele høns om historien går gjennom nok mennesker, tolkninger og ikke minst TIDEN som har lett for å gjøre oss mer tankeløse.

Varme klemmer til alle gode mennesker der ute, stå på, vær god og gjør en god gjærning mot deg selv eller andre hver eneste dag. Se deg i speilet og våg å være stolt.

 

 

 

Jeg er jo bare en bestemor

Jaja, vi snakker om en liten hund. Det er min datters lille hund og den har veid "perfekt" frem til den var på en ukes opphold hos meg ( derfor bestemor ). Nå er lille nøstet nesten oppe i 2 kg og må på streng trening og matkontroll. Denne vakre hunden står alltid på kjøkkenet mitt og piper når han er hos meg og han er jo ikke dummere enn at han vet at det virker på meg. Mine egne hunder gjør ikke sånn, de er vant til maten og synes ikke det er så spennende. Han gjør det samme når jeg er på besøk der og nistirrer vakkert å meg hele tiden, tydeligvis betyr jeg mat. Han får mat så det holder hjemme hos seg selv, men det er veldig godt med noe annet. Jeg ler fordi jeg kan se for meg hvilken håpløs bestemor jeg kommer til å bli og tenker tilbake på egne meninger om min egen datter. Men vi snakker omm 400 gram og selv om dette er veldig lite så er det mye på en så liten hund.

Neste gang skal hun få løfte på katten før hun løfter på egen hund, da går jeg nok klar.

Frisørtimen som lettet på PTSD en

Oppgitt og lettet sitter jeg og tenker tilbake på uka som gikk. Fikk endelig kommet meg til frisøren og skulle ordne opp etter en heller mislykka selvklipp (youtube: klipp deg selv). Som vanlig var jeg en halv time for tidlig ute (aner ikke hvorfor) og var sliten etter turen. Fikk et glass vann og satte meg for å vente på min unge vakre frisør. 
Plutselig ser jeg en av mine overgripere på utsiden av vinduet  og blir helt satt ut. Mitt forsvar var ikke oppe og jeg reagerte som en kanon. Svetten silte, hjertet hamret, hendene skalv og jeg tviler på at jeg var istand til å snakke.  Jeg visste ikke om jeg ville springe ut og ta drittsekken eller om jeg ville gjemme meg langt bort uten at noen av alternativene hadde tilfredsstilt meg på noen måte.  
Frisøren har en liten hund som tydeligvis merket at jeg ble satt ut, han satte seg rolig tett ved siden av meg og lot meg begrave hendende i den myke pelsen. Øynene var store, brune og beroligende og effekten var utrolig. Jeg "forsto" at denne mannen ikke lenger hadde makt over meg og at akkurat denne hunden ikke prøvde verken å forstå eller dømme men bare være en støtte i å klare å være sterk i situasjonen. 

Jeg sitter og gjenopplever situasjonene med denne mannen og jeg får et helt nytt syn på saken. Han er helt klart en stakkarslig mann ute av stand til å bryne seg på mennesker som klarer å forsvare seg. Helt klart en feiging som mest sannsynlig hadde "tissa i buksa" om jeg konfronterte ham nå, som voksen. Men han sitter i rullestol og selv om han valgte feige løsninger, vil det ikke si at jeg skal krype ned på samme nivå. Hadde systemet i Norge vært annerledes ville jeg reist rett til politiet og anmeldt for å stoppe ham og eventuelt støtte andre ofre for mannen. Men jeg vet at den eneste som vil slite med det i lang tid fremover er meg selv. Foreldelsesfrist, bevis og elendige holdninger har lært meg det dessverre. 

Mens frisøren gjør sitt beste blir jeg sittende og tenke på hvor ynkelig jeg har latt meg selv bli. Forståelsen av at det er av den nærmeste familien en skal oppleve mest motstand, begynner å bli mer forståelig, ikke godtatt, men jeg forstår hvor de kommer fra. Jeg er helt nødt til å se disse menneskene i det lyset jeg opplever dem. Vi lever i jantelovens verden og narsistene lever godt fordi vi ikke lenger må stå til ansvar men ofte opplever større suksess ved å angripe. Sosiale medier gjør at de som tørr ?drite ut? de som protesterer, opplever kortvarig suksess og dette gjør ofrene sårbare og narsisstene mektige. Slik er det og jeg tenker at det er svært viktig at jeg ikke går i den fellen at jeg tror alle mennesker er slik, jeg kan ikke tillate meg å miste troen. Da går jeg i den samme fellen og anklager mennesker for å være gale uten å ha grunnlag for det. For slik er det ikke og det tror jeg egentlig de fleste vet. Jeg skal virkelig bruke min kunnskap om mennesker (inkl meg selv), til å forstå at bare de uten gode argumenter eller forsvar tyr til stempling av andre. Det blir som å si at siden du er dyslektiker eller har skrivefeil er du dum. Det er ikke et argument for meg, det forteller meg at du ikke forstår og tyr til lettvindte løsninger. 
Slik samfunnet har utviklet seg innser jeg at det ikke lenger er min jobb å advare om narsisistene, det er mye bedre å øke kunnskapen om dem og dermed åpne folks øyne for hvor beregnende slike mennesker er. Det er egentlig svært lite å vinne på å ta overgriperen eller deres støttespillere, en kort periode gjør jeg dem bare mektigere. I de fleste tillfellene vil det være mer effektivt å vise at de ikke har makt over meg lenger, de er ubetydelige. 

Det er fort gjort å gå i fella å synes synd i den som aldri har det bra og bare møter "dumme" mennesker. Vi glemmer at disse menneskene er voksne og har muligheten til å gjøre noe med livet sitt. Jeg forstår at ekteskapet ditt ikke er bra, men jeg forstår ikke lenger dette årevise maset uten at ektefellen får vite hvordan det er fatt. Da er det ikke reelt for meg lenger (unntak i voldelige forhold). Hvis du egentlig bare vil ha medynk samtidig som du lever overfladisk perfekt, er du bare en bortskjemt dott som burde lære deg å ta ansvar for dine handlinger. De valgene som er tatt må vi ta ansvar for, enten ved å bryte ut av det på ærlig vis eller bite det i oss og gjøre vårt beste for å ta vare på det en har fått. Jada det ER lett å si og mye vanskeligere å gjennomføre, men hvem var dum nok til å lære deg at det ikke lønner seg å være ærlig både med seg selv og andre? 

På slutten av livet ba min far meg om tilgivelse. Han gikk ikke så langt at han innrømmet hva han hadde drevet med, likevel var det et enormt stort steg for ham å innrømme at han hadde behandlet meg dårlig og selv om han passet på å si at han ikke husket (!) hva han hadde gjort, tenker jeg at det er et enormt steg for en narsisist/psykopat som han. Jeg vet jo at hele mitt voksne liv har vært preget av hans behov for å passe på meg slik at jeg ikke skal sladre. Ofte ved å være føre var og advare om meg, stemple meg (uten at han kjente meg) og snakke på utpust og innpust slik at en ikke klarte fullføre en eneste tanke om at dette ikke hang på greip og det var lettere å bare godta enn å krangle. Den vemmelige følelsen i magen som kom etterpå var lett å gjemme og glemme. Tross alt finnes det viktigere ting for de fleste enn å ta opp en umulig kamp med en narsisist. Det er så skambelagt å vite at du egentlig vet om eller mistenker en person for å misbruke sin makt til å ødelegge for maktesløse mennesker, skamløst utnytte deres svakhet for egen gevinst. Enten det er å misbruke barn eller andre svakstilte, gamle syke og forsvarsløse mennesker, alt for å tjene sitt eget ego. Men aldri offentlig selvsagt, DET vil faktisk de fleste si fra om. Derfor denne stakkarsliggjøringen av seg selv, i tilfelle noen skulle sladre. Føre var prinsippet. Men vi trenger ikke være føre var. Vi kan leve fullverdige liv og forholde oss til respekten for andres liv fordi det er helt stuerent å gjøre feil om du står for dem og ber om unnskyldning. Må du leve halvparten av livet ditt hemmelig har du et problem og det vet du egentlig.

Jeg kunne nok fått en kortvarig seier ved å konfrontere min overgriper som rullet forbi frisørvinduet, men hans handlinger mot meg som et forsvarløst menneske forteller meg at han aldri egentlig vil forstå rekkevidden av egen oppførsel og hvorfor skal jeg gi ham en slik makt i mitt liv? Han fortjener ikke det, jeg fortjener å gå videre, sterkere, klokere og mer empatisk. Jeg kan bruke min kunnskap og spre den til alle jeg kan for å kanskje klare å redde et barn, en syk eller andre forsvarløse mot slike mennesker. Jeg advarer heller en gang for mye enn en gang for lite. Svaret jeg får forteller om det var rett eller feil, er det feil får jeg be om unnskyldning, er det rett kan jeg vite at et menneske er reddet. For meg en veldig viktig forskjell og det hadde kunnet reddet meg. Jeg unner ingen andre å oppleve noe lignende eller verre og vil alltid være på vakt for det. 

Sommeren denne mannen låste seg inn på mitt soverom, strakk seg opp i overkøja og pustet og peste mens han rotet rundt i trusa mi og rotet med seg selv, mens jeg lå stiv av skrekk og nistirret på bildet av en hund i skogskanten og prøvde å rømme psykisk fordi fysisk ikke var noen mulighet, gjør meg kvalm og jeg er rett og slett stolt av meg selv som har kommet meg videre. Disse handlingene får ikke lenger ha noen makt over meg og jeg vet at jeg ikke trenger skamme meg lenger. Alt for mye energi har gått med til å gi overgriperne næring ved å skamme meg over manglende evne til å protestere. Det er bare de aller svakeste i samfunnet som utnytter andre og skaffer seg makt ved å skremme eller "drite" ut ofret sitt. Det er slike mennesker som er uten ressurser egentlig, de ønsker ikke ta den normale og noen ganger muligens vanskeligere veien og gjøre seg respektert på lovlig og synlig måte. Til syvende og sist er det de som er taperne. De må leve med bevistheten om egne handlinger, enten det er bevist eller ei. På lang sikt har de ikke vunnet noe, de har lurt seg til kortvarig "gevinst" og den smaker ikke så godt som ærlig gevinst.

Livet kommer ikke med garantier om at du skal få alt du vil uten å jobbe for det, faktisk skal det ganske mye egeninnsats til for de fleste. Men det er den jobben som gjør at vi kommer videre, utvikler og lærer. Unngår snarveier og  faller ikke for den lette fristelsen til å tråkke på andre for å hevde seg selv. Finner lykken i å gjøre det som er rett for alle og innse sin egen utilstrekkelighet uten at det blir en hvilepute men heller en god grunn for å lære mer og spre kunnskapen. 

(Huskeliste for meg: Narsisister er sosialt uinteligente som tar snarveier i livet. De utnytter andres snillhet og spiller på andres godhet og svakhet. De har kunn et mål og det er å oppnå kortvarig respekt. De skyr ingen midler og bruker ofte økonomi som bevis på overfladisk suksess. De skryter av seg selv men kan ikke vise til konkrete saker som underbygger, det blir bare pratet bort. De klarer ikke stå imot egne handlinger ved å være ærlige, de vil alltid finne svakheter hos motstanderen for å bevise egen uskyld. Jeg vil aldri bli utlært og klare å forutsi alle situasjoner. Men selv om det er litt kaotisk i hodet mitt nå, føler jeg at et stort steg har blitt tatt og det vil sakte men sikkert falle på rett plass). 

Gratulerer kjære bror

14 April (men skriver idag fordi jeg ikke vet hvor jeg er den 14) later jeg som det er 2 dager i forveien.

I dag er en stor dag. 1 sommerdag og min bror fyller år. Denne dagen har jeg alltid husket for å velkomne sommeren og huske broren min er en fin ting. Han vil ikke ha gaver og det er jeg enig i, vi er så gamle at vi har det vi trenger og mer til. Vi får se når han blir femti om han ser anderledes på å la oss feire ham bare uten gaver. Men mat er alltid godt. Jeg forstår han motvilje mot gaver og selskap, jeg har det slik selv. Mange vonde minner gjør det vanskelig og helst skulle dagen bare vært sovet over. 

Jeg fant ham hos faren min etter fars død og var sjokkert både over at han bodde der og vilken tilstand han var i. Dumme meg hadde trodd han ble med sin mor når hun skilte seg fra far. Nå vet jeg at hun måtte stikke i full fart uten å ta med seg noe for å kunne komme seg unna. Bror var voksen og selv om han var glad i sin mor, måtte han velge fars side for å beholde jobben og fortsette å bo hos ham. Jeg forstår alt det der, jeg liker det ikke og skulle ønske jeg viste mer om ham og hans skjebne. Sånn blir det vel ofte når du har med veldig dominerende og psykopatiske/narsistiske mennesker. Heldigvis fikk hans mor og jeg sammarbeidet om å skaffe bror et skikkelig liv og også fikk vi ham til å ta avtand fra den ufyselige holdningen han hadde blitt påtvunget av min far. Han hater ikke lenger verden, han sliter bare med å stole på den, omtrent som meg. 

Hans mor flyttet fra min far etter at jeg hadde fått barn og om jeg ikke var voksen, så hadde jeg vertfall muligheter til å hjelpe ham. Men det falt meg aldri inn å spørre. Jeg har lært nå, spør, advar, sjekk, heller en gang for mye enn for lite, ta ingenting for gitt. Skadene og gjelden min bror sitter med etter familiens rovdrift av hans manglende evne til å lese og skrive skikkelig (blitt myye bedre nå), er hjerteskjærende og selvsagt hjelper jeg ham så godt som mulig. Mange krangler og advokater, sure eller sinte mennesker viste seg etter fars død og min bror hadde aldri greid å få rydda i alt alene. Hans mor og jeg samarbeidet og fikk lagt ting der de hørte hjemme og bror fikk fred for all gaping, skriking, anklager, stjeling og utnyttelse. Det er veldig vondt og trist at jeg ikke fanget opp denne onde sirkelien fammilien lot gutten gå gjennom over flere år. 

Nå er det bare han selv som bestemmer over egne penger og alle avgjørelser som skal tas i livet. Når du er godt over førti er det jammen på tide å få den muligheten som alle andre ser på som en selvfølge. Fra at alle behandlet ham som "dum" har han bevist at han klarer det meste uten hjelp av andre. Stolt av ham og veldig glad for at livet hans ikke lenger er et helvete. Snille og gode broren min er der og smiler om han stoler på alle i rommet, det gjør meg godt. Og bedre skal det bli, vi får bare ta tiden til hjelp. For det er ingenting som stopper den gutten om vi støtter og hjelper ham. Jeg er stolt av hans reise hit og gleder meg til den videre reisen.

Veldig glad i deg bror, stolt av deg! Gratulerer så mye med dagen <3

ballons
Licensed from: ksuksu / yayimages.com


 

PTSD - utbrudd

Jeg må tilstå at er det noe som irriterer meg grenseløst, så er det folk som disser andres opplevelser. Det er kjempefint at noen klarer seg bra selv om de har fått noen dask i oppveksten, men vær så snill å se forskjell på folks opplevelser og fremfor alt RESPEKTER at folk har andre erfaringer og minner enn deg. Vi er ikke en homogen gruppe som består av like opplevelser, reaksjoner basert på en regel. Vi er forskjellige, vi har ulike bakgrunner og ulik bagasje. 

 

Det er forskjell på en oppvekst der du hele tiden må forholde deg til faste mennesker som gjør deg urett og en oppvekst der du hele tiden må finne nye holdepunkter og trygge steder. Det går ikke ann å sammenligne slike opplevelser, derfor blir jeg så lei når noen sier at de fikk da en dask de også, uten at livet stoppet fordet. Da vet du rett og slett ikke hva du snakker om og bare det at du tar på deg dommerrollen ovenfor andres opplevelser sier at du endten er empatiløs eller ikke forstår. La da være å disse de som daglig jobber for å leve et verdig liv og vær heller takknemlig for at du tross alt har klart deg så bra at du kan være nedlatende ovenfor andre. Hadde du forstått hva andre har gått gjennom ville du aldri sagt eller gjort noe for å skade dem som allerde er langt nede. 

 

Det er ikke alle som får Ptsd og godt er det. Det er en tung diagnose som innebærer mye jobbing for å klare å fungere i samfunnet. Og er det noe PTSD pasienter vet inderlig godt så er det at å være nedlatende er ekstra sten til byrden. Nei ta deg en bolle og vær litt medmenneskelig og respekter andre på lik linje som du selv krever respekt. En annen ting er at alt handler ikke om DEG, selv om mange tror verden bare kretser om dem. 



 

Livets tre- en julefortelling


 

Som liten fugl var jeg uheldig og satt fast føttene i en rotete grein. Jeg hadde falt så tidlig ut av reiret at ingen la merke til at jeg ba om hjelp. Min stemme var for svak og jeg kunne ikke de rette ordene. Noen smuler falt ned på meg fra fuglene som satt frie og koste seg høyere opp i treet, derfor klarte jeg å vokse meg litt større. Føttene mine ble mer viklet inn i greinen, men jeg hadde ikke krefter til å bryte meg løs. Ingen andre fugler så meg og mitt rop om hjelp, de skrattet og lo, lærte seg livets regler og overlevelsesmetoder. Noen fugler pekte og skrattet til de mindre: -der ser dere hvor stygg en fugl kan bli om den ikke har et godt nettverk av familie og venner- husk det og pass dere for den fuglen for den er ikke like fin som oss.- Noen småfugler kom og prøvde seg litt på floken i greinen min, heldigvis kom det større fugler og fikk dem løs. Arrene på føttene ble ikke dype og leget seg fort. Mine bein var nå vokst sammen med flere greiner og det gjorde vondt å forsøke å fly avgårde. Flere ganger knakk jeg vingene mine og jeg brukte mer tid på alt som var vondt og forsøke å holde varmen enn på stemmen min. Den var så utslitt av ikke å bli hørt at den nesten ikke var hørbar. Jeg skammet meg for at jeg hadde falt ut av reiret og ikke klarte å være som de andre fuglene.

En dag jeg hadde gitt opp alt håp om å komme løs og hadde bestemt meg for å gi opp, kom en stor vakker fugl og satt seg hos meg. Fuglen hadde god hørsel og hørte min svake stemme. Hun fortalte hvor vondt det kom til å gjøre om jeg kom meg løs fra treets floke. Greinene måtte sages av og ville alltid forbli inne i mine føtter. Å fly ville bli tungt for meg, vekten av greinene og arrene på vingene ville alltid prege meg om jeg overlevde. Jeg ville aldri kunne bli som de andre fuglene, til det var jeg blitt for stor og hadde stygge arr de aldri ville bry seg med å se på. Opptatt som alle var med å spise, pusse fjærene og vise hverandre hvor flinke de var. Foreldrene satt under dem på en grein og var stolte over alt det flotte de hadde lært fugleungen til. 

Jeg lagde mitt eget reir og forsøkte hjelpe andre fugler som satt i en floke uten stemmer. Men min stemme var ødelagt for alltid, jeg stolte ikke på at den ville bli hørt og brukte den lite. Istede pleiet jeg arrene mine slik at jeg skulle bli like flink og pen som de andre fuglene. Jeg ønsket å treffe den vakre fuglen som hadde hjulpet meg løs. Jeg ville både takke for livet og kjefte for det samme livet. Men den store vakre fuglen forble en drøm. Opptatt som den var av å fly rundt og hjelpe skadeskutte fugler. Innimellom skyene rundt meg kunne jeg skimte den vakre fjærdrakten hennes. Hun hadde aldri mer tid til å stoppe og se meg for verden var så full av gråtende røster. Jeg hjalp til så godt jeg kunne, men min svake stemme og arrete kropp, gjorde at de fleste ikke så meg. Det ble tyngre og tyngre å fly, pausene ble mange. Aldri forsto hva galt jeg hadde gjordt som falt ut av reiret. Jeg forsto etter en stund at jeg ikke var ønsket og ble sparket ut. Kanskje var jeg feil type, feil farge eller feil størrelse? Derfor var jeg en skam for de andre fuglene. Jeg kom meg løs fordi èn stor og vakker fugl så meg og brydde seg. Resten av livet måtte jeg lære meg selv. Uten stolte foreldre som kunne hjelpe meg ut av flokene rettlede meg på veien. 

Tilslutt satt jeg som en grå, arrete fugl og var takknemlig for at jeg klarte å puste. Drømmene var for lengst blitt borte og virkeligheten var ensom og kald. Føttene var vonde av de tykke greinene som var grodd inn. Vingene knirket og gjorde vondt i det kalde været. Jeg ønsket meg en sterkere stemme som kunne advare alle om farene ved å vokse opp alene og uten kjærlighet. Vi trenger bare smuler for å overleve, men å bli sett og godtatt av flokken er nesten like viktig for å slippe de tunge stundene. Også de svake stemmene burde bli hørt og sett. De har overlevd på tross av omgivelsene og kunne reddet mange fra dype arr som tynger dem på livets grein. 

God Jul

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Desember 2017 » November 2017