Unnskyld, men for hva?

Det høres sikkert rart ut for de fleste at jeg sørger over en mor jeg aldri har hatt. Etter at hun mistet mannen sin og avviste meg gjentatte ganger, sitter jeg med en litt teit "sorg". Jeg har bestemt meg for å ikke bry meg, men klarer ikke helt høre etter. Det sårer på en rar måte å bli avvist av noe en aldri har hatt og heller ikke har savnet. 

I mange år nå, har jeg trent meg på å ikke ta på meg skylden for alt og jeg mener jeg har gjort fremskritt bare med en så enkel sak som IKKE si unnskyld før jeg vet om jeg har gjort noe. Mannen min er veldig flink til å spørre meg hva jeg unnskylder meg for, som regel blir jeg svar skyldig. Det er slitsomt å bo med noen som ber om unnskyldning for alt, det er slitsomt å være den som gjør det også. Jeg har til tider hatt tendens til å si unnskyld på andres vegne og jeg ser jo det at det blir for teit. Det å ta plass i livet sitt og omgivelsene på et dypere plan, har ikke vært så lett. Bare det å like seg selv eller gjøre noe med det en ikke liker, er et stort skritt. Og det er deilig å kunne si at det er lov, også for meg. Det er ikke lenger slik at jeg automatisk tar på meg andres problemer og legger sjela i å hjelpe, jeg forstår at jeg trenger hjelp selv og uten den hjelpen er jeg egentlig ubrukelig for andre. Det handler om å tørre bli glad i seg selv. 

Etter at jeg begynte å tenke og agere i slike baner, er det lettere for meg å se hvor bra jeg har det også. Livet er ikke bare sorg og elendighet, en trenger ikke være godt likt av alle og det er normalt å ha svingende humør og form. Jeg lever i et kjærlig ekteskap, har verdens aller beste datter og mine beste og mest trofaste venner er dyra mine. Dyrene har alltid vært en viktig del av livet mitt, mest fordi de ikke dømmer, men nå har jeg utviklet et dypere forhold til dem. Istede for å bli andektig av glede for at dyrene er glad i meg, gleder jeg meg med dem og det føles mye bedre. Jeg forstår at dyret ikke avviser meg når det blir for varmt i senga, det er temperaturen... har på vifte og vinduet oppe, så blir de noen minutter lenger ved beina mine. Små, men viktige gleder i hverdagen. Istede for å bli stresset over at dyrene vil ha meg for seg selv, har jeg innsett at verden er slik at vi må vente på tur. Så når katten ligger i armkroken og hundene kommer og vil ha kos samtidig, må de vente på tur, jeg har bare to armer og er glad i dem fordet... Og de er ikke mindre glad i meg, høres sikkert barnslig ut, men sånn har hjernen min tenkt; alle skal få og alle skal være glade. Sunn fornuft sier at det er et altfor strengt krav til seg selv, slapp av.

Det er faktisk ikke noe jeg skal be om unnskylding for om noen får fartsbot, jeg behøver ikke ta på meg alt. Jeg har nok ikke tenkt sånn på det, heller tenkt at jeg er lei meg for at det har skjedd andre. Men ubevisst lager man seg en ond sirkel helt uten å tenke på det. Jeg har lov til å bli skuffet over avvisningen til min mor. Det er godt mulig at hun har veldig gode grunner for det hun gjør, men det behøver ikke jeg ta på meg. Hadde hun bedt om hjelp, skulle hun fått det, men siden hun ikke trenger meg, skal jeg bite det i meg og prøve å gå fortere videre i livet. Bare ikke for fort, jeg vil ikke få det igjen senere, jeg må deale med det nå. Det er faktisk ikke verdens undergang om hun avviser meg, det har hun gjort i hele mitt liv, bare at jeg har ikke merket noe til det. En merker ikke når noen holder seg vekk og savner ikke noe man ikke kjenner. Men det ble litt anderledes når jeg ville være der for henne i sorgen over å ha blitt enke, men ble blankt avvist. Det rørte ved noe nytt og ukjent ved meg. Jeg har nok vært heldig som ikke har lengtet etter en mor eller far og derfor ikke blitt skuffet på samme måte som de som vokser opp i slike familier. 

Men nå skal jeg tillate meg å sørge litt for min egen skyld, være egoistisk og etterhvert la det gå over, slik livet er....

 

 

15.11.2017

Livet er så skjørt, det samme er kjærligheten

Noen kommer og går uten å sette spor i livet ditt

Andre setter spor endten positive eller negative

Noen er din venn i medgang

Andre i motgang

De beste er der i både medgang og motgang

Livet gir deg ikke alltid muligheten til å velge,

men du har alltid muligheten til å snu

Ta godt vare på livet og kjærligheten

Vi tror det er allemanseie

å ha det godt, få støtte

Til dagen du settes på prøve

Er du verdig eller ikke?

Klarer du både leve et godt liv og et ærlig liv?

Da fylles nok livet ditt av kjærlighet

Mor og meg, min datter og meg

Av en eller annen teit grunn klarer jeg ikke helt å slippe taket på at min kjødelige mor kanskje kunne trengt litt hjelp og støtte. Jeg har ringt og ringt, sendt sms, sendt blomster, men alle forsøk blir avbrutt. Det ringer og den blir avvist, sms blir ikke svart på og de eneste jeg har hørt fra om blomstene, er regninga. All fornuft tilsier at jeg bare skal la det være, for hvor i livet er dama når hun ikke nå og heller ikke før har brydd seg om datteren sin? Kan ikke se for meg å behandle mitt eget barn slik. Hun har vært min glede og stolthet, og noen ganger irriterende, men om noe skjer med henne så kjemper jeg med nebb og klør. Aldri i verden om jeg hadde latt være å beskytte henne om hun var sulten, frøs eller var lei seg. Om hun hadde blitt tatt fra meg hadde jeg brukt resten av livet på ivertfall forsikre meg om at hun har det bra. 

Jeg vet at min mor aldri har brydd seg og det har vært helt greit, hun har nok med seg og sine. Men nå som hun er enke og fortsatt ikke vil slippe meg inn, det forstår jeg ikke. Jeg har aldri ment at jeg skulle begynt å vanke hos henne, vet hun har nok med sin andre datter. Men jeg kunne hjulpet til på en litt annen måte. Jeg vet hun sliter økonomisk, hvorfor kunne jeg ikke hjulpet henne med det vertfall, jeg er tross alt snart 50 år og på en helt annen plass i livet enn som 25 åring. Blir det ikke litt feil at hun må velge mellom sine barn? Jeg har aldri vært med i klubben deres, men jeg vet at jeg har flere ressurser både økonomisk og intelektuelt, jeg er sykepleier og vet hva jeg driver med. Jeg gjorde det riktige hele veien når faren min døde også, selv om han var en jeg fryktet og hatet, kunne jeg ikke, som medmenneske, la vær å hjelpe så godt jeg kunne. Det jeg ikke klarte takle, kontaktet jeg rett instans i kommunen og skaffet advekat hjelp til. 

Jeg har ingen fortid ,som jeg kan huske, med min mor, likevel føler jeg meg skikkelig skuffet over henne og familien. Jeg har akseptert at jeg ikke noen gang kan få innpass og jeg har slått meg til ro med det, likevel sårer det at du blir så blankt avvist når du forsøker hjelpe. Samtidig kan jeg ikke fortsette leve med all denne baksnakkingen og til tider rett og slett mobbing fra familiemedlemmer. Jeg forstår ikke hva jeg har gjort? Jeg får ingen innformasjon om hverken dødsfall, bryllup, fødsler eller andre begivenheter, likevel er det jeg som er dum som ikke tar vare på familiemedlemmer... Stille opp ja, men hvordan? Jeg må jo for det første få vite hva som skjer og deretter må jeg få ordentlige svar når jeg forsøker. Dette burde jo gå to veier nå som vi er voksne, men det er vist bare opp til meg. Skuffelse fordi jeg ikke har tatt kontakt, som et barn som strevet med å overleve, likevel skal dette følge meg resten av livet. Aldri i verden om jeg hadde forventet at et lite barn skulle hjulpet meg. Jeg er stolt av å ha overlevd og har ikke hatt kapasitet til annet enn barnet mitt etter at jeg ble voksen, sånn følelsesmessig. Møter med familie har alltid vært en skuffelse, det forventes at jeg skal bære over med alt og det eneste jeg får igjen er en overveldende skuffelse, sinne og gleden av å gå videre, heve meg over. Jeg ser noen ganger hva som skjer og prøver å stanse det, men det snur alltid tilbake til meg og jeg har innsett at det nytter ikke. Arvesynden sitter for godt og jeg er takknemlig for at jeg ikke har den. 

Jeg skal komme over denne bøjen også, jeg har flott familie rundt meg og egentlig forstår jeg ikke min egen sårhet. Men aldri være bra nok hos dem som burde bry seg, det svir. Det har svidd godt i mange år, men jeg har greid leve uten å tenke på det. En blir ikke hverken mor eller far gjennom fødsel, det er de neste handlingene som avgjør og de varer livet ut. Har man aldri hatt kontakt med søsken uten at et eller annet har blitt blåst ut av proposjoner, ja da gir man opp. Ingen fortjener stadige avvisninger, skuffelser. Jeg vet innmari godt gjennom livet jeg har levd at jeg ikke er bra nok, noen gang. Alle forsøk fra min side blir sabotert. Jeg får høre at jeg tror jeg er bedre enn dem, og jeg kan ikke annet enn være enig i det. Jeg har greid å komme meg ut av disse trange gangene i livet og overlevd alene og det har jeg grunn til å være stolt av. Jobben jeg har gjort med å fjerne min datter fra mine aner er jeg stolt av og jeg håper hun aldri må gå gjennom slike stygge ting. Hun er min styrke i dette; ikke bry deg, de er bare familie på papiret og har aldri vært det på annet vis. Dermed er de ikke lenger mitt problem og det skal jeg forsette fortelle hjertet mitt - Jeg er bra nok og jeg har masse omsorg for de som virkelig ER familien min, det er nemlig ingen menneskerett.

 

Holdningsendring på vei?

Hva er egentlig voldtekt/overgrep? Jeg definerer det som at noen tar seg til rette med en person som ikke er istand til å forsvare seg. En sjef som avgjør fremtiden til den ansatte, har gått over streken. Folk som er hinsides fulle eller dopet, syke, både mentalt og fysisk. Alle som ikke er istand til å forsvare seg endten fordi det er et skjevt maktforhold eller de ikke er klarer å forsvare seg, eller ikke forstår hva som skjer. 

Jeg tror vi må gå i oss selv mange av oss. Hvilket menneskesyn har vi, hvordan behandler vi andre mennesker i enerom, og ville du at noen du er glad i skulle blitt utsatt for noe slikt? Vi kan ikke drive å forstå overgripere fordi den utsatte er gal, lyver eller er på hevntokt, som de gjerne beskyldes for. Hva hadde du sagt om ditt barn hadde fortalt deg at det hadde vært utsatt og at alle rundt overgriperen fortsatte og la offeret få gjennomgå ved å gjenta det den syke overgriperen forsvarer seg med? Ser vi ikke at å kalle andre dumme som forsvar, egentlig er en innrømmelse? Hvordan kan overgriperen vite om vedkommende er syk på noen måte om det ikke hadde vært for at de hadde utnyttet dem. Er de ikke syke, blir det heller ingen voldtekt og spørsmålet burde vel heller være hvem som er syk? Overgriperen eller offeret? Det er for lettvindt å snakke folk etter munnen og ikke stille dem til ansvar og be dem tenke over hva de sier. Det mange sier er feks - ja, jeg lå med personen, men vedkommende var klin gæærn- .OG LIKEVEL UTNYTTET DU DEM? Det forteller meg mye om en persons moral.

Er det ikke egentlig ganske enkelt? Hvis den eneste måten overgripere får seg "noe" er ved å utnytte andre fordi egen interesse har større verdi enn andre mennesker. Er ikke da overgripere egenlig ganske så svake mennesker? Vanlige mennesker går veien om kurtisering, noen hopper over forelskelsen, og har gjensidig forståelse om hva som skal skje. Må en utnytte et menneske og etterpå kalle mennesket gal, ser en vel hvor skrudd det er. Bestem deg, har du tatt deg til rette med noen, skrytt av det, så må du også stå for det om det kommer frem. Var så full, dopa eller syk at vedkommende ikke nekta... Er det virkelig slik du får tilfredstillelse? Er du så dårlig på kjærlighet at du må gå etter de svakeste? Skam deg.

#MeToo har virkelig fått meg til å se at maaange utnytter sin posisjon, flest menn men også noen kvinner (som vi vet om). Noen sier heldigvis at de var "så drita" at de ikke husker, og legger seg flate. Men de fleste innser ikke at de har et stort problem når det gjelder etikk, menneskesyn og empati. Når noen endelig har tatt mot til seg og fortalt om noe så noe så nedverdigende som å ha blitt utnyttet, skal vi ikke alle sammen beskytte vedkommende istede for å toe våre hender og endten ikke ta stilling, eller gjenta overgriperens stygge forsvarstale? Ville du gjort det om det var noen som behandlet din mor slik? Eller ditt barn, ektefelle eller venn? Jeg vil nesten gå så langt som å si at hvis du at om du gjentar overgriperens stygge kommentarer er du en del av den ødeleggende kulturen som får noen til å ta seg friheter de ikke har rett på. Da er vi med på å forsvare dårlig oppførsel istede for sammen bekjempe kulturen. 

Jeg oppfordrer alle, både gutter og jenter, til å stå frem, si fra slik at vi sammen kan bekjempe kulturen som råder. Selv om du har muligheten til å utnytte et annet menneske sier det svært mye om deg som person at du tråkker over denne viktige streken. Vi må tenke oss om, det er mange små kommentarer som ubevist påvirker oss. Helt ærlig, er vi ikke bedre enn det? Det er vesentlig forskjell på grådighet og kjærlighet.

Pårørende - individuell plan

Det er aldri lett å være pårørende, men noe kan settes på plass i gode perioder. Det er vanskelig å formidle pasienters sykdom til helsepersonell endten det gjelder magesmerter eller psykiske smerter osv. Nå er det vel slik at alle med kronisk sykdom bør ha en individuell plan, men den er ikke mye verdt om ikke de forskjellige instansene samarbeider. Dette gjør pårørendes rolle svært krevende, de opplever å bli kasteballer i et system der ingen samarbeider. Det er også med på å gjøre sykdommen verre ved mangel på trygghet og forutsigbarhet. 

Ofte kan dette gjøre at en ond sirkel skapes der alle blir sendt videre, ingen kan egentlig svare på noe og alle blir irriterte og sinte på hverandre. Det sier vel seg selv at ingen blir friskere av et slikt system. Som pasient i helsevesenet kan en ofte føle at ingen vet noe om hva som skal skje, det blir mye venting. En individuell plan kunne vært til god hjelp for både pasienter og pårørende. For ikke snakke om de forskjellige instansene i helsevesenet. Jeg kan egentlig ikke forstå hvorfor dette skal være vanskeligere enn å skrive- i rødt- eller lignende, at pasienten er allergisk mot pensillin feks. En individuell plan høres lett ut og skulle egentlig gjelde alle pasienter, men i virkeligheten blir dette hoppet over, endten fordi alle tror at andre tar seg av det og tidspresset gjør det lett å skyve fra seg. Pasienten skal egentlig også være med på en slik plan som ikke behøver være så veldig komplisert, men innholde hva som er viktig for pasienten og pårørende, samt noen punkter fra helsevesenet. 

Pårørende er noen av de viktigste samarbeidspartene for helsevesenet, bortsett fra pasienten. Jeg anbefaler derfor alle, både friske og syke om å klargjøre hvem som er dine pårørende før det er for sent. Klargjør også hvilken type informasjon det er greit å dele med pårørende. Det sparer helsevesenet for mye både i tid og penger. Pårørende vet og kan svare på mye mer enn helsevesenet. Pårørende kan bli så belastet at de selv blir syke om de ikke blir behandlet skikkelig- og ja de trenger både mat og noen å snakke med til tider. Parkering er også et stort og unødvendig problem. Det er dyrt og slitsomt å passe på den bilen hele døgnet. Jeg satt hos et familiemedlem og skulle være en støtte samtidig som en måtte passe på parkeringen, en trenger virkelig ikke et slikt fokus når sykdom oppstår. Ikke gir det tygghet for pasienten heller. Ting har lett for å skje akkurat når du er ute og ordner den bilen eller skaffer deg mat og pasienten trenger deg kanskje mest når alt fra røntgen eller legepraten foregår. Hadde det ikke vært for den bilen eller maten, kunne dette vært unngått. pasienten ville vært tryggere og alle kunne fått den sammen informasjonen.

Man skal heller ikke glemme at pårørende har et eget separat liv som skal leves, forpliktelser som må gjøres og det kan bli en stor stressfaktor å føle at en aldri får gjort alle forplikelsene. Vi er ikke lenger storfamiler som kan stille opp for hverandre, bytte på oppgavene eller sammarbeide. Ofte er det heller motsatt i vår del av verden. Vi lurer oss unna om vi kan. Det er vel kanskje ikke så rart når en tenker på hvor mye belastning det er å være pårørende, derfor burde de bli mer en del av behandlingen til pasienten, som kanskje har mer enn nok med sykdommen. Ingen vil at pårørende også skal bli syke, det er ikke bra for noen parter. De fleste av oss har vært vitne til syke mennesker og den hjelpeløsheten som ofte følger. Gjør en jobb på forhånd, skriv hvem som skal vite og hva de kan vite. Helsevesenet må huske at en er pårørende 24 timer i døgnet, en kan ikke gå hjem etter 8 timer for å sove, spise eller se på tv. 

Alle burde ha det helt klart, enten skriftlig eller i sin journal hvem som har full innsynsrett og hvem en foretrekker skal være ved ens side. Også når døden kommer bør en ha sine ønsker klart, begravelseskrangler er så lavmål. Dette fordrer selvsagt at alle tar tak i dette og skriver/ forteller sine ønsker. La sykepleierne få en lettere hverdag, ved hjelp av pasienten samtykke, slik at ikke pårørende blir skadeskutte av alt som ikke er klart og må mases om. Behandler en alle pasienter og pårørende med verdighet vil det meste skli lettere og alle parter går gjennom en bedre prosess som ikke gjør noen sykere enn nødvendig.

Kronisk syke og deres pårørende lever med sykdom i bakhodet 24 timer i døgnet, det er tøft og kan lage mye trøbbel for alle parter.

 

 

Mennesket = gale?

Denne PTSD en er en forbannelse på samme måte som annen psykisk sykdom. Fordommene møter deg i døra hele tiden. Vi slenger rundt oss med utrykket "klin gæærn" ofte uten å tenke på hva vi egentlig sier. Det er ikke slik at alle som er uening eller velger en annen vei enn gjennomsnittet, nødvendigvis er gal. Vet noen egentlig defisjonen på gal? Jeg mistenker, både fordi jeg gjør det selv, men også fordi jeg merker holdningene rundt meg, at det blir misbrukt veldig ofte. Mange mennesker som får stempelet gal, viser seg å være greie mennesker som har turt å være anderledes. Kanskje har de turt noe så enkelt eller vanskelig som å fortelle hva de egentlig tenker, sannheten om hva vi mennesker føler, gjør og tenker? Det skal ikke mye til før du får høre at du er fargerik, noe som betyr at du grenser til gal, men det er ikke noe å sette fingeren på ennå. "Du er noe for deg selv" - Ja er ikke det bra da? Kjedelig når alle er like, tenker likt og er enige om alt, hvordan skal vi kunne utvikle oss da? 

Hva med oss som er psykisk syke? Hvordan skal vi kunne bli bedre når alle allerede har avskrevet deg? Det meste av det du sier blir ikke tatt på alvor; du er jo gal! Også psykisk syke har en stemme som det kan være lurt å høre på. Kanskje er det å bli sett og hørt noe av det som kan gjøre at personen fungerer bedre i hverdagen? Kanskje er det noen som har blitt mobbet, utnyttet, hjernevasket som sitter foran deg? Hadde det ikke vært lurt å høre på vedkommende før en avskrev dem som dumme? Kanskje er det noe du har sagt til personen som har satt spor på toppen av noe annet? Slike ting er vanskelige og veldig personlige, vi kan ikke tro at noe kan repareres uten å bli kjent med hvorfor noen agerer som de gjør. Hvem av oss kan med hånden på hjertet si at en aldri har gjort noe som er flaut å fortelle om? Sannheten er vel heller, tror jeg, at vi er redde for alt vi ikke forstår, eller om vi kan kjenne oss igjen på noen måte. Det er verdens undergang å få stempelet psykisk syk? Eller forteller det bare noe om hvor forskjellige vi er, hvordan vi tåler belastninger og hvor forskjellige vi er i følelseslivet? Hjernen er svært sårbar, den er også ansvarlig for å sende smertesignaler, faresignaler eller gledessignaler. Den styrer sult, metthet, usikkerhet, angst, smerter, beskytter oss for farer og styrer vår empati og evne til kjærlighet. Når hjertet "svulmer" av lykke, er det reseptorer i hjernen som sender gode signaler til kroppen, akkurat som fare gjør oss nervøse og redde. 

Mennesket og samfunnet tar stadig små skritt mot forståelse, men så fort en føler seg "truet" på et eller annet vis, tar vi flere skritt tilbake. Det er ikke alt vi kan forstå, hvertfall ikke uten at du har snakket med vedkommende, og det er vel egentlig en styrke? Tenk om vi skulle bært hele verdens bekymringer og gleder på skuldrene... det ville vært svært tungt for de fleste. Derfor må vi være mer åpne for at vi ikke har muligheten til å forstå andre mennesker helt av oss selv, ved hjelp av en lærebok eller samfunnets felles forståelse. Det er trist å se mennesker som har hatt lett for å stemple andre, selv bli syke. Hva skal de gjøre? Ikke si noe, bli liggende i sengen? Ta livet av seg, slutte å spise eller overspise? Narkotika og alkohol eller spillavhengighet osv? Burde vi ikke heller prøve å hjelpe hverandre, forsøke å virkelig forså hverandre, innse at alle har unike opplevelser av samme sak? Som det blir sagt; det finnes alltid tre sider av en sak, din, min og sannheten. Men hvem bestemmer sannheten? Skader ikke fordommene flere mennesker enn de hjelper?

 

Om vi startet med egne holdninger, også vi psykisk syke som ofte selv kaller seg gale fordi samfunnet har bestemt det, kunne vi kanskje fått bort mye undertrykkelse, overgrep og mobbing? Hvis en voksen snakker mye om de gale, hvordan kan da neste generasjon komme videre? Da adopteres holdninger som ikke er selvopplevde. Hadde de som er anderledes blitt hørt på, ville nok langt færre blitt utsatt for overgrep og voldtekt. Tenk deg selv hvem du ville hørt på... den veltalende, velfungerende og godt likte personen eller den som har blitt utnyttet? Du er jo som psykisk syk allerede stemplet, det er "ufarlig" å forgripe seg eller utnytte en slik person, de er jo gale og alle vet at de ikke kan taes på alvor... se bare på den velfungerende; de har svaret på alt; vedkommende lyver, innbiller seg eller alle vet jo hvor gal vedkommende er.. Da er det ikke lett å få has på de mørke sidene av menneskene. Problemmet er at på en måte er de syke selv; de klarer ikke ta ansvar for egne handlinger og ofte har de opphøyde tanker om seg selv; noe jeg anser som en sykdom på lik linje med andre skadde personer. 

Så er det ikke naturlig at vi er formet av det vi har opplevd, hørt eller lært? Og hvem er det som tør snakke om det utenfor samfunnets rammer? Ikke mange, bare de modige - de som ofte kalles gale, men som i neste generasjon har lært bort noe hverfall, verden har tatt et skritt fremover. Naturvernaktivister eller dyrevern ble sett på som "gale mennesker" det ikke nyttet snakke med, samme med rødstrømpene, men se nå; vi tenker på jorden og miljøet, vi behandler dyr bedre og vi har fått nærmest likestilling i vår del av verden. Det er ikke så lenge siden kvinnen ikke skulle snakke og mene, heldigvis har vi kommet mye lengre frem i vår del av verden. 

Tja??? Er det vanskelig eller egentlig lekende lett???

 

Mandagsbarnet domene blir snart ledig

Boken "mandagsbarnet" som har hatt over 20000 unike lesere, vil snart forsvinne fra nett da jeg har valgt å ikke fornye domenenavnet. De som bruker den i undervisning osv har fått beskjed og lastet den ned. Tusen takk alle sammen

 

 

 

 

Alt ordner seg som regel til slutt

Det å ha PTSD er en byrde i seg selv for de fleste. Vi har alle forskjellige erfaringer som gir oss PTSD, likevel er det ofte slik at vi blir dratt under den samme kammen uansett, desverre. Heldigvis finns det et og annet lyspunkt der mennesket forsøker se mennesket bak og ikke farges av fordommer. 

Jeg kan med stolhet si at jeg i dag går rundt både smertefritt og rett i kroppen etter nesten ett år med smerter, stabilt sideleie bare avbrutt av vonde turer på toalettet og innom kjøkkenet å få noe å drikke. En lang periode måtte vi bygge opp sofaen med en madrass og flere tykke puter måtte støtte meg opp for å slippe unna de verste smertene. 

Det startet med vondt i hofta som viste seg å være artritt, noe som i seg selv går ann å leve med om en tar hensyn og hensiktsmessig medisin. Dessverre gikk jeg for lenge før lege ble oppsøkt. Jeg hadde da lagt meg til en spesiell gange som gjorde hoften mindre vond. Men jeg fikk mer og mer vondt i beinet, og de fleste synes nok at jeg klaget for mye/lå for mye i sengen. Jeg fikk store doser predisolon og siden dette ikke hadde store effekten, bortsett fra mye vann i kroppen, ble det til slutt så store doser at jeg ikke orket noe. Etter MR fikk jeg beskjed om en dobbel prolaps som trykte på isjasnerven og til tider gjorde at beinet ikke tålte belastning. Musklene knakk liksom sammen og jeg tok ultralyd med beskjed om betennelse i beinet. Så etter måneder med vondt, fikk jeg hastetime og konsantert lungebetennelse og hadde hostet på meg en brist. 

Endelig fikk jeg beskjed om å avslutte prednisolon så rask som mulig og gå over på skikkelig smertestillende og antibiotika.(prednisolon svekker immunforsvaret) Plutselig åpnet verden seg for meg og jeg klarte å reise meg opp, belaste beinet og før jeg tenkte tanken var jeg på daglige turer med hundene. Turene blir lenger og lenger til glede for både hundene og meg. Tankene vandrer under disse turene, jeg tenker på hvor unødvendig dette året hadde vært om noen kunne klart å se et menneske og ikke bare PTSD. Det hender at slike som meg feiler noe annet. 

Istedet opplevde jeg at menneskene rundt meg ville ha meg tvangsinnlagt, med politi og håndjern fordi jeg ikke greide hente krefter til å forsvare meg. Frustrert, sint og i forsvar fordi jeg ble snakket til som en liten unge uten virkelighetsforståelse.  Heldigvis traff jeg en nydelig lege på legevakten som så MEG og tok seg tid til å høre historien min. Jeg følte meg forstått og senket skuldrene, men tilliten til menneskene rundt meg var alvorlig skadet. Istede for forståelse fikk jeg ramset opp alle grunnene til at jeg var vanskelig å lese/høre på. Med andre ord skulle jeg forstå hvorfor folk bestemte min helse i fylla på fredagskvelden.

Jeg er så mye mer enn min psykiske sykdom og det gjør mye med deg at verden din svikter (igjen) når det er krise. Av en eller annen grunn trodde jeg at jeg hadde snakket så mye om PTSD en min at de nærmeste faktisk forsto. Jeg var en periode bitter på alle de som hadde fått min forståelse og min evne til å se hele mennesket og bestemte meg for at de som ikke klarer gi det samme tilbake, er ikke bra for meg. Lenge slet jeg med tillit til folk og jeg måtte stadig ligge på armen til mannen min og forsøke finne trygghet igjen. 

Nå klarer jeg igjen å kjøre bil og det er flere måneder siden jeg tok smertestillende. Verden åpner seg og jeg har tro på fremtiden. Men jeg er smertelig klar over at når det virkelig gjelder kan jeg bare stole på meg selv. Heldigvis klarte jeg brasene helt selv og føler jeg med rette kan være stolt av å være oppegående igjen

 

Penger har ingen makt over ekte kjærlighet og sorg

Penger gjør noe med mennesker. Har de for lite har de et stort problem, spesielt om deres livstil ikke står i forhold til inntekten. Har de for mye kan det også være en forbannelse, mye vil ha mer og oftest er det desverre drevet av et høyere forbruk enn inntekten. Noen er også vant til at penger kommer av seg selv, enten ved manipulasjon eller sutring. Da er det kanskje ikke så merkelig at de arveoppgjøra jeg har vært med på eller vært vitne til, har vist meg hva menneskene egentlig er laget av. 

Når det nærmer seg slutten på et liv, dukker arvingene opp. Gjerne de som aldri har stilt opp eller gjort noe for stakkaren mens vedkommende var frisk. Jeg kjenner jeg blir kvalm når jeg får høre hva disse menneskene har gjort eller ikke gjort mens de levde. Da snakker jeg om hva stakkaren selv forteller før de blir syke. Når sykdommen inntreffer overtaler de den syke til å gi bort minner og arvestykker som egentlig betyr mest for den avdøde. Merkelig hvordan gull og glitter forsvinner fra hjemmet i god tid før arveskifte. Det verste var den gangen jeg så på at de fikk vedkommende til å skrive under på alt som ble gitt bort i morfinrus. En morfinrus som ofte måtte overvåkes på sykehus. 

Det er også merkelig når de påberoper seg alt ansvar, men leger og hjemmesykepleien forholder seg til helt andre som vedkommende har gitt beskjed om før morfinrusen. Plutselig får de biler, smykker og alt mulig slags gull og glitter. Ikke at det gjør noe, de fleste av oss, sørger for at mennesket får en verdig død og etterpå mennesket som er borte og bryr oss ikke om arven. Det triste er at for å rettferdiggjøre egen oppførsel har de snart jaget bort alt som er av familie. Vi vet alle hva snikete mennesker kan få seg til å gjøre og når en hører på historiene, skjønner de fleste hvordan ting forholder seg. Ofte er det slik at dette er et mønster for disse menneskene i alle parter av livet. Fargene vi kan se rundt dem blir gråsvarte og sleipt, ofte med en selvgod mine som aldri tar på seg noe skyld i livet som skjer.

Noen får plutselig problemmer med å leve luksuslivet de hadde og må begynne å jobbe endten ærlig eller ved å snike videre der muligheten er. Jeg kjenner jeg er takknelig for at jeg greier å klare meg med de midlene jeg har skaffet meg ærlig og redelig. Forbruket står i forhold til inntekten og derfor er det veldig lett å heve seg over arvestyret og griskheten. Jeg har det jeg trenger og selv om jeg kan savne feks fotografier, hever jeg meg over og spør ikke. 

Jeg arvet dårlige minner av min far og om min mor dør før meg, arver jeg ingenting eller antagelig gjeld. Men det er greit, det betyr bare at livet mitt har gått videre og jeg har atter en gang bevist for meg selv at jeg ikke trenger andre for å ha et fint liv. Det er så deilig å med hevet hode kunne vite at det jeg har, har jeg jobbet for og det jeg ønsker meg kan jeg få om jeg prioriterer riktig. Men det må nevnes at jeg ikke ønsker meg en øy i stillehavet. 

Ønsket mitt er at folk, familier og andre begynner å oppføre seg anstendig og ærer den som har gått bort. Tenk tanken på at vedkommende hadde sett på oppførselen og blitt lei seg. Penger og materielle ting lager ikke gode minner, samhold og kjærlighet og glede og sorger er det som former minner. Kanskje var det bedre før, når det ikke var så mange "liksom rike", men flertallet hadde så de klarte seg og var det noen som trengte noe hadde man alltid noe å dele. Da skapte man et bånd mellom mennesker av verdi og ingen drev med maktspill uten at samfunnet slo ned på det. 

Det er trist når mennesker blir ensomme pågrunn av deres manglende evne til å være ærlige og stå for det som er gjort. Livet er skjørt, kjærligheten kan være skjør og vennskap kan være skjørere enn vi forstår. Ærlighet, tillit og kjærlighet er redningen for de fleste. Misunelse er gift som kryper inn i hjertet og hjernen og ødelegger et menneske. Ingen penger kan erstatte å være en del av verden uten å skjule det meste som skjer bak lukkede dører. Livet er mye koseligere når du med god samvittighet hever deg over shitkasting, mobbing og løgn, og heller koser deg med det du har. Kjærlighet kan ikke kjøpes, kun føles, alt annet er humbug. Og så mye hyggeligere det er å se seg i et speil man har ønsket seg og jobbet for eller ta på seg gode sko som ikke knirker obs, obs. 

Livet gir oss muligheten til å snu og stå ansvarlig for det vi sier og gjør, dette er ingen plikt, det er en ære og gir mye ro til et ødelagt sinn.

Den forhatte arvesynden i familien

Jeg har brukt lang tid på å forstå hvorfor jeg er så hatet av familien. Oppi alt jeg har gjennomgått her i livet har jeg alltid hatt evnen til å se fremover. Tidlig i livet brukte jeg mye sinne for å slippe stå for det gale jeg gjorde, jeg hadde aldri lært noen annen måte å reagere på, men etterhvert som jeg har blitt eldre har dette endret seg. Jeg kan fortsatt bli sint men nå er det en mer gjennomtenkt affære. Min familie bruker metoden gape, skrike, banne og drite ut andre, spille offer og ta æren for det som går ok selv. Slik var jo livet mitt også en periode, heldigvis kom jeg meg unna før jeg ble slik selv også. Helt bevisst har jeg oppdratt mitt barn helt motsatt og brutt arvesynden, som jeg fikk høre i går. (Takk Nina R). 

Nå står jeg på utsiden og opplever akkurat det samme psykiske presset som når jeg var liten. Men heldigvis er jeg nå voksen og kan velge det bort, ingen får lenger lov til å manipulere meg. Jeg vet selv veldig godt hva jeg har gjort og sagt og har ingen problemer med å stå for det. Det er faktisk ikke min skyld at jeg som barn hadde mer enn nok med å overleve selv. Etterhvert som jeg ble eldre og klarte meg bra, kunne jeg ikke rote meg bort i mine værste mareritt uten å bryte sammen selv. Jeg hadde fått barn og uansett satte jeg det før alt annet på denne jord.

Jeg har et søskenbarn som ikke har forstått noe av det som har foregått, og det har jeg ingen problemer med å forstå. I min familie har vi et offentlig litt trist og stakkarslig utrykk der det passer, mens hjemme er det stålkontroll på at alt skjer på mine vilkår, ellers kan du være sikker på at helvete er ute. Dette kunne vært min arvesynd, heldigvis har jeg valgt en annen vei uten at jeg på noen måte er feilfri eller aldri blir sint. Men en eller annen gang måtte jeg bestemme meg for hvor mye jeg skulle godta. Jeg er voksen og nå har jeg ingen problemer med å si at det ikke er viktig nok til å påvirke livet mitt. Jeg blir ofte lei meg, men jeg har mennesker rundt meg som har sunne verdier, og det er utrolig helende. Nei!!! jeg skal ikke gå i fella og synke ned på samme nivå, det fører bare tristhet og skuffelse med seg. 

Jeg synes det er utrolig godt å få skrevet det ned og lufte tankene mine. Jeg tar liksom et skritt tilbake og ser på utenfra, en nyttig erfaring.. Det er håp for alle dere der ute som tenker at dere ikke er bra nok og lurer på hvorfor så mange er urimelige mot dere. Velg dem bort, gi dem ikke den makten i livet deres for ingen har fortjent det. 

Dette bilde er tatt på natten og lyset kommer fra månen. Måtte bruke lang lukkertid og stativ, men det er et minne om at selv i mørket finnes håp.

 

Selvagt sårer det å bli avvist av sin egen mor.

Min stefar, som jeg forøvrig nesten ikke har hatt noe med å gjøre, er død. Jeg har ikke fått beskjed og det var bare tilfeldigheter som gjorde meg oppmerksom på det. Jeg forsøker gjentatte ganger å ringe min såkaldte kjødelige mor, rett og slett fordi at uansett hva som har skjedd før, bør man legge dette bak seg ved dødfall. Jeg synes det er normalt å kontakte henne når hun blir enke. Men jeg fikk aldri snakket med henne, hennes datter hadde tatt helt over og mente jeg ikke hadde rett til å ta kontakt og at jeg bare var ute etter arv. Nå er det slik at man arver ikke sin stefar, så dette synes jeg var flaut latterlig. Men siden dama har sagt at hun ikke hadde noe med dem å gjøre, kan jeg ikke hjelpe for å tenke at de spyr ut hva de selv tenker, lurere er hun nok ikke. Hun kan selvsagt i samarbeid med min mor, bestemme at jeg ikke skal bry meg og det skal jeg respektere. Min datter og min mann har forklart meg, ikke at jeg ikke visste men det er godt å bli minnet på det til tider, at min mor aldri har brydd seg om meg når jeg har hatt det vondt, derfor kan jeg med god samvittighet bare la saken ligge. 

Samtidig er jeg usikker på om det er noe hun har bestemt selv eller det er noe hun manipuleres til. Hennes datter er en mestermanipulator som ikke stopper å snakke før en gir opp og gir etter, lettere det enn å krangle/ argumentere. Men jeg kan ikke ta ansvar for den biten, den minner for mye om min vonde barndom og jeg kjenner at jeg har kommet så mye lengre i mitt liv enn å la det gå inn på meg. 

Så min naturlige reaksjon på stefars død passer ikke inn i min dysfunksjonelle familie og selv om det sårer å stadig bli avvist og gjort narr av, skal jeg heve meg over det og heller konsentrere meg om min herlige familie. Der er kjærligheten både gjengjelt og satt pris på.

Endelig et lite pusterom...#Metoo

Siden den kjente Tv stjernen selv har stått frem og lagt seg flat for overgrepsanklager, synes jeg det er trygt å kunne bruke ham som et eksempel for mine tanker rundt temaet. Jeg husker ikke navnet hans og det spiller heller ingen rolle, men jeg har sett mye på programmet hans og kost meg med hans lune humor. Det slår meg hvilket stort skritt dette er for de undertrykte og hvor mye respekt jeg får for denne mannen. Det høres sikkert rart ut at jeg respekterer en som har gjort slike ting og kanskje blir jeg lurt trill rundt, likevel har det satt igang en tankeprosess i meg som lenge har ligget litt under overflaten uten at jeg har greid å sette ord på det. Endelig en person som legger seg flat og innser at det som er gjort, er feil, istede for å anklage andre for å være "klin gærne", som de med dårlig samvittighet ofte gjør. Jeg tenker at her er endelig en med respekt for andres følelser som innser at han er bare menneskelig og at han må ta på  alvor at hans oppførsel har fått konsekvenser for andre mennesker. Jeg tar meg i å "forstå" hvordan miljøet påvirker oss, at den godtatte kulturen ofte gjør oss blinde for hva vi egentlig driver med. Det er klart det er lettere å stjele eller lyve om alle de rundt deg også gjør det. For vi liker å tilpasse oss et miljø og høre til hos andre. Det vil ikke si at jeg synes det er riktig, men jeg tenker at det kanskje må  en utenforstående til for å innse at  kulturen i en vennegjeng, en arbeidsplass eller sosiale platformer ikke er sunn og derfor er det så viktig at vi tørr si fra om ting som er ubehagelige og ikke minst at samfunnet aksepterer menneskers egenverd. Vi kan ikke få et inkluderende samfunn i god utvikling om vi ikke sier ifra om noe ikke er greit. 

Alle har en unik historie å fortelle om en hendelse, rett og slett fordi vi har ulike erfaringer. Det vil ikke si at noen lyver (oftest), det vil bare si at hukommelsen farges av bagasjen til fortelleren. Det er derfor politiet (feks) holder vitner fra hverandre slik at ikke historiene farges av andres opplevelser men er basert på en persons hukommelse av hendelsen. Det er ikke galt å snakke om hendelser (i mine øyne), men alt til sin tid og vær selektiv med hvem du velger som tilhører. Ofte kan det å si noe høyt få meg til å tenke grundigere gjennom det jeg føler før jeg setter ord på det. Jeg synes ingen egentlig har makt over andre menneskers opplevelser.

Selv har jeg stått frem med min historie helt ned i detalj og har fått merke hvordan ulike mennesker responderer på den samme historien. Noen mennesker har jeg tillat å såre med skikkelig en stund, før jeg har bestemt meg for at det er de som har problemer og ikke jeg, som har kledd meg helt naken, oppfører seg på den måten. Klart jeg blir lei meg når rykter går om at jeg har mistet jobben fordi jeg har stjålet medisiner fra pasienter. Men så tenker jeg meg om og jeg VET at jeg aldri har mistet en jobb og jeg vet også at jeg hadde mistet min autorisasjon som sykepleier, om dette var sant. Jeg kan begynne å jobbe igjen så fort jeg er frisk nok, både psykisk og fysisk og er det noe jeg har lært av å være sykepleier så er det at folk forsvarer seg oftest ved å slenge usakligheter når deres ego trues. Så alle disse historiene har ikke lenger en langvarig effekt på meg, etter en stund synes jeg bare synd på de som gjør seg så små og alle som hører på dette tullet og dermed gir løgnene næring. Jeg tenker at det er bare en grunn til at folk tråkker på folk som ligger nede, de føler seg truet, de føler seg oversett, de er sjalu eller de kjenner seg igjen.

Historien om tv stjernen ga meg en påminnelse om at det fortsatt finnes ydmykhet, etikk og medmenneskelighet hos mange mennesker. Håpet er ikke ute, vi KAN få overgripere til å tenke seg om før de handler og vi kan også gjøre terskelen lavere for alle som opplever overgrep. Jeg anser overgrep som: gjøre ting mot en persons vilje, bak en persons rygg eller en bevisst løgn om et annet menneske, stjele, lure eller bevist fargelegge seg som offer istede for overgriper. Dermed er det mange av oss som er både ofre og utøver i forskjellig grad og her tenker jeg at vi har lovverket til å styre oss, samt vår egen samvittighet og den sunne fornuften som tross alt er oppegående hos de fleste mennesker. Alle vet selv når de gjør noe de ikke vil at andre skal vite, vi har hemmeligheter alle som en. Per Fuggeli fritt etter hukomelsen: vær en viktig brikke i eget og andres liv, bry deg om fellesskapet og individet for sammen kan vi lage en bedre fremtid.

Denne # megogså kampanjen startet i USA, landet der løgn og bedrag er godkjent fra høyeste hold. Kanskje kan den hjelpe andre til å få hjelp, kanskje ikke. Men vær sikker på at jeg tenker at det lyser dårlig samvittighet av de som istede for å være ærlig, stille spørsmål eller hjelpe til å oppklare saken, starter drittkastingskampanjer mot anklageren. Noen anklager sikkert for å tjene penger eller oppmerksomhet, men de er ganske lette å gjennomskue for de menneskene som styrer med lover og regler. 

Jeg vil forsøke å være en bedre utgave av meg selv og tenke meg om før jeg reagerer og også lar meg forføre av rykter og løgn. Fjæra blir ofte til hele høns om historien går gjennom nok mennesker, tolkninger og ikke minst TIDEN som har lett for å gjøre oss mer tankeløse.

Varme klemmer til alle gode mennesker der ute, stå på, vær god og gjør en god gjærning mot deg selv eller andre hver eneste dag. Se deg i speilet og våg å være stolt.

 

 

 

Jeg er jo bare en bestemor

Jaja, vi snakker om en liten hund. Det er min datters lille hund og den har veid "perfekt" frem til den var på en ukes opphold hos meg ( derfor bestemor ). Nå er lille nøstet nesten oppe i 2 kg og må på streng trening og matkontroll. Denne vakre hunden står alltid på kjøkkenet mitt og piper når han er hos meg og han er jo ikke dummere enn at han vet at det virker på meg. Mine egne hunder gjør ikke sånn, de er vant til maten og synes ikke det er så spennende. Han gjør det samme når jeg er på besøk der og nistirrer vakkert å meg hele tiden, tydeligvis betyr jeg mat. Han får mat så det holder hjemme hos seg selv, men det er veldig godt med noe annet. Jeg ler fordi jeg kan se for meg hvilken håpløs bestemor jeg kommer til å bli og tenker tilbake på egne meninger om min egen datter. Men vi snakker omm 400 gram og selv om dette er veldig lite så er det mye på en så liten hund.

Neste gang skal hun få løfte på katten før hun løfter på egen hund, da går jeg nok klar.

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
hits